En romjulsdrøm. Og mange romjulsdrammer.

En skulle vøri førti år i romjul’n
og ikke kjint en en’ste sossial sjel
og ingen skulle kledd som opp med strømper
og kømmi rek'nes til hin'aans hem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og pysjen skulle fortsatt værra på,
og æille mennsjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

God jul, alle sammen. Jeg har feiret min offline. Digitalt, altså. Ikke sosialt. Det er jaggu anstrengende å skulle treffe alle man kjenner og enda noen til i løpet av ei uke. IRL. Er det ikke for å slippe sånt kjør at vi har utviklet såkalte sosiale medier, da? Utgår sosiale medier når jula setter inn? Så langt i jula har jeg hatt rompa i min egen sofa sånn omtrent to og en halv time. Til sammen. Halvannen av dem i våken tilstand. Hyggelig har det vært med familie og venner, bevares. Og hyggelig blir det helt sikkert resten også. Men jeg tror det mangler en "Hilde is currently offline"-funksjonalitet i julefeirings-appen.

Jeg har en romjulsdrøm i år; Å få en hel dag i pysjen. Spise godteri til frokost og frokost til lunsj. Ligge på gulvet og bygge lego med ungene. Lese to avsnitt i en bok. Sløve foran TV'n mens det er dagslys. Spise Grandiosa og marsipan til middag. Er én enslig dag uten tørre småkaker og tørrprat for mye å be om når man tross alt har ”ferie” i 10 dager? Jeg vet ikke om jeg får til å besøke slekta i Drammen i romjula. Jeg får ta meg noen drammer for å døyve den dårlige samvittigheten hvis det ikke går i hop. Eller kanskje jeg kan reise til Drammen i pysjen?

Fa´n ta Lucia....

Det er jo noen dager siden, men det har tatt tid å få psyket seg opp til å skrive Lucia-innlegget. Eller å blogge i det store og det hele.

*synger*
Sankta Lucia. Dreit oppi lia.
Kun’ke la væ-ære, unga den lære.

Lucia-sangen er alt for enkel å stunt-rime på. Stuntriming er stort hos oss. Egentlig kan alt kommuniseres på Lucia-melodien.

Nå er det middag her, i rotet stue.

Lukk igjen pc-n nå, få a ræ lue.

Vask deg på henda å

Så skal du midda få

Fi-i-isk-e- puudd-ing, Fiiske-pudding.

Og så videre.

I vår barnehage er det førskoleungene som går Lucia. Mine to er førskoleunger. Men var min datter Lucia? Åh neida. Hun var kanskje ikke lys nok i manken? Var det det? Hæ?! For hun har i hvert fall lengst hår. Og vakrest er hun også. Og høyest. Kan hun noe for at hun ikke er blond og dum, kanskje? Skulle hun virkelig få oppleve at hennes første møte med seleksjonsprosess var basert på hårfarge? Eller var det det at hun ikke har pushy nok mor? Hæ? Hva? Skulle jeg liksom begynt lobbyvirksomheten i barnehagen i september for å sikre min datter det prestisjefylte oppdraget å gå foran og synge falskt? Bestikkelser, er det det som skal til? Nevekamp med de andre jentemødrene? Hva har skjedd med den sosialdemokratiske likhetstankegangen som vi forventer at råder i institusjonene som ivaretar våre barns selvtillit?  Er det noe galt med åtte luciaer, nå da?

Jaja. Jentungen var glad til, hun. Hun er ikke særlig frempå av seg. Og noe vakkert skue var Lucia-toget ikke. Ettersom det foregikk utendørs på ettermiddagstid og ungene selv hadde bidratt i påkledningen. Poden min lignet til forveksling på en av hyrdene i en julekrybbe fra Nille der han strenet rundt med mørkeblå Reima hettelue under glitteret. Men han synger i hvertfall rent. Blånissestjernegutter var det flere av. Og knæsjrosa Sorel-støvler er i grunn helt lækkert til Lucia-kjole.

Til slutt var det lussekattservering. Jeg er veldig skeptisk til lussekatter bakt av en horde fem-åringer. Det er så mangt som kan ligne på stekte rosiner. Unnskyld – har dere hatt korinter oppi også? Sånne gulgrønne, seige biter?

Hva spiller det for noen rolle at Lucia er blond under strikkelua?  Hæ? Hæ?
Bildet tok jeg uskarpt med vilje sånn at jeg kunne tillate meg å legge ut
andres unger uten å innhente tillatelse. 

Lawrence of Arabia som stjernegutt. Eller var det hyrde?
Har et knallbilde av to Spidermannlue-stjernegutter.
Men så var det det med publisering av andres unger etc. 

Julebord. Eller noe finere.

I morgen er det julebord. Hu hei. I helgen leste jeg en lang artikkel i ett eller annet magasin, Dagbladets, D2 eller no’, om at julebordene ikke er hva de var. Det skal være sikkert og visst.

I gamledager hadde vi skikkelig julebord på jobben min. Vi begynte i kantina klokka ett. 13, ja. Halv to hadde vi tatt kål på ei halv flaske Genever hver, klokka to spiste vi noe som vi var litt for bedugget til å avgjøre om var pinnekjøtt eller ribbe. Innen klokka fem hadde de ellers mest tilbakeholdne gjennomført  tårevåte medarbeidersamtaler med sjefen i bøttekottet og klokka seks vaklet de første hjem. De som burde gått hjem klokka seks, men da lå og spydde, stablet vi i en taxi i sjutida. Klokka åtte måtte vi stikke på by’n før de strenge sjefssekretærene satte oss til ryddetjeneste. Hvorvidt det var klining i krokene eller morsomme sjalusidramaer, har jeg valgt å fortrenge (sensurere).

Nå er det andre tider. I tråd med trenden. I følge D2. Eller hvor det var det sto at julebordene ikke er hva de var. Nå er det felles samling for hele kontorfellesskapet på hotell, med distriktsansatte og ledsagere. Med taler, tøyservietter og stetteglass. Pomp and Circumstance med posesmelling og sånne papirtrådskinaputter som jeg ikke husker hva heter. De første åra med det nye opplegget forsøkte jeg å være pliktoppfyllende medarbeider og konversere høflig om faglige utfordringer og barnebarn med alle jeg ikke kjente. Det var dritkjedelig. Det var jo jobb. Det var rett før jeg sendte reiseregning og krevde overtidsbetaling for julebordkvelden. Men det gikk jo ikke. Så jeg har skulka julebordet sånn til og fra de siste åra.

I år prøver jeg meg igjen. Jeg vurderer å snakke med et par av dem jeg ikke kjenner, men bare hvis de er gamle griser som byr på slibrige komplimenter. For det hører liksom med på et skikkelig julebord. De andre jeg ikke kjenner kan bare ha det så godt. Jeg skal jeg finne meg en krok og en dram og feste med de jeg vet er festlige. Tung reserarch blant kollegaer har avslørt at det har utviklet seg en aksept for sånt innenfor rammen av det nye konseptet. Så kanskje julebord egentlig er hva det var, bare kamuflert som noe finere?  

Det jeg lurer mest på i dag, er om det går an å gå på julebord i ullkjole og stillongs. Og OL-støvler. Noen vil jo danse når de er på en snurr. De holder vel varmen i stroppekjole og gullsandaler. De av oss som skyr parketten og har behov for jevnlige turer ut etter ”frisk luft” når vi er på fest, kommer til å få en tøff kveld i kulda. Kan man søke om yrkesskadeerstatning av å få lungebetennelse på julebord? Det er jo tross alt jobb.

Lista over julelister

De siste julene har vært logistikkmessig krevende. Som for eksempel i fjor, da jeg tok ut totalt null ferie- og fleksidager i desember, satt på kontoret til to den tjuetredje og hadde ti til bords julaften. Jeg har forsøkt å takle presset ved hjelp av manisk listeføring. Det har ikke hjulpet en dritt. Så i år har jeg klekket ut et eksperiment som går ut på å finne ut om listene virker mot sin hensikt og faktisk gjør meg mer førjulsstresset enn nødvendig.

Så, som lovet for et par innlegg siden, presenterer jeg her lista over alle julelistene jeg ikke skal skrive i år:

• Julegaveliste. I år skriver jeg ingen sirlig liste over potensielt perfekte gaver til alle jeg kjenner og stryker sirlig over etterhvert som jeg har anskaffet akkurat det alle innerst inne ønsket seg. Niks. I stedet for å pese rundt i alle butikker som er utsolgt for, eller likevel ikke har, den dubbeditten som jeg hadde funnet ut at jeg skulle ha tak i, handler jeg på impuls. (Handler må her leses i futurum, ikke presens. For jeg har så klart ikke begynt med gavehandel ennå). På forhånd unnskyld til alle som får det samme som i fjor eller noe de absolutt ikke trenger. 
• Julematliste. Ingen liste over dadler og annen dritt som man tror man er nødt til å ha i hus for at det skal bli jul. Peppes holder vel åpent i jula også? Rosiner funker vel bra til ribba hvis jeg glemmer å kjøpe svisker? 
• Jule-to-do-liste. Kan det være nødvendig å listeføre at man bør pusse sølv i løpet av desember? Husker jeg å kjøpe innpakkingspapir selv om det ikke står på et stykke papir? I fjor laget jeg liste over alt jeg skulle fikse og ordne og huske hele desember. Resultatet var at jeg ble helt ute av stand til å fikse eller ordne eller huske noe som helst uten å rådføre meg med lista. Som stort sett lå igjen hjemme når jeg var ute og på jobben når jeg var hjemme. 
• Adventskalender. Nei, ikke sånn kalender. Kalender over alt som skjer i adventstida. I år utgår excel-arket med avanserte formler for å kalkulere hele familiens sosiale førjulsforpliktelser. Jeg tror jeg skal få skviset inn et juleverksted med ungene uten strategisk planlegging. Kanskje det til og med blir hyggelig hvis vi gjør det en dag vi har lyst i stedet for den dagen det står i kalenderen at det passer med lim og glanspapir? Uten kalender står jeg jo i fare for å sende de håpefulle på nissefest i lucia-antrekk eller å måtte ta med meg ungene på julebordet, men pytt. 
• Julekortliste.  Her satser jeg tungt på gjenbruk og resirkulering. I fjor var jeg så listoman at jeg flettet julekortlista til etiketter. Antakelig har jeg etikettfila et sted. Beklager til dere som har flyttet eller strøket med siste år. Men først må jeg bestille julekort. Det har jeg glemt, siden jeg ikke har noen to-do-liste. 

Hvordan er det med dere andre førjulshusmødre? Er dere listomane? Eller klarer dere gjennomføringen på rutine og konsentrasjon? Noen som går aktivt inn for skippertak og kaos?

I mangel av noen lister å fotografere, legger jeg inn et bilde for å dokumentere at jeg (dvs ungene) har husket å pynte til jul. Helt uten liste. Dorullnissene er på plass.