mandag 14. mars 2011

Fiskepinner eller flombølger?

Det er ikke bare greit å være fiskepinneblogger i disse katastrofetider.  Det er ikke bra å fjase om at loftsstua ser ut som et katastrofeområde og  skittentøyskurven flommer over når mediene og lunsjsamtalene er fulle av naturkatastrofer og menneskelig død og lidelse. 

Jeg forsøkte lenge å nærme meg et tankevekkende og tåredryppende innlegg om jordskjelv- og tsunamikatastrofen i Japan. Men jeg fikk det ikke til. Joa, jeg har da både medfølelse og skrivekunnskaper, men akkurat slike innlegg er det så mange som formulerer bedre enn meg.  Jeg har ikke trent nok på å skrive godt og personlig om alvorlige og aktuelle temaer.  Jeg er ikke god nok til det. Det jeg er best til, er å skrive flåsete om hverdagslige utfordringer og bagateller. Og jeg velger å tenke at det også har en verdi.

Kanskje er det beste vi kan gjøre når verden trenger vårt bidrag, er å bidra med det vi er best til?  Så jeg fortsetter å blåse hverdagslige problemer ut av alle proporsjoner og å gi dem en humoristisk vri, uansett hva som skjer i resten av verden. Det er min måte å minne meg selv – og dem som leser det jeg skriver - om hvor bagatellmessige våre problemer er. Hvor privilegerte vi er, vi som ikke har annet å bekymre oss for enn eksospotter og dårlig skiføre. At vi gjerne kan heve blikket fra barneoppdragelsesbøkene og se ut i verden en gang i blant. Legge bort stryketøyet så vi får frigjort en hjelpende hånd, ikke bare i forbindelse med ekstra store naturkatastrofer, men også når verdens vanlige nød går sin vante gang.
Denne uken velger jeg sushi i solidaritet.   
P.S: Jeg er fortsatt litt usikker på hvor de høyest preminerte cup-cake-bloggerene passer inn i ”det beste du kan gjøre er å gjøre det du er best på”-teorien. Jeg fortsetter å gruble på saken og holder dere oppdatert. D.S.


8 kommentarer:

  1. Ja. Det er bare for mye noen ganger. Har selv sittet og gremmet med over reklamen for Petter Northugs bok på Dgabladets nettforside i dag, innimellom katastrofebilder. Hvem bryr seg vel om bokens hans nå? Samtidig, det er litt godt det også.

    Men jeg tenker at det kanskje ikke er TRAGISK at bukser er for trange - når tragedie faktisk handler om noe helt annet.

    SvarSlett
  2. Jeg syns du klarte å skrive et bra innlegg om katastrofer jeg :-) Og det hjelper nok ikke Japan om hele verden setter seg ned og gråter med dem. At verden går videre for oss andre, betyr jo ikke at vi ikke bryr oss? Nei, kos deg med fiskepinner, du :-)

    SvarSlett
  3. Jepsipepsi!

    jeg var jo helt i sjokk på fredag og brukte bloggen i et forsøk på å skrive det av meg. Men særlig bra og velformulert var det ikke. Men heck, det er min blogg. Også fjasedamer har empati.

    Fortsett å gruble på den cup cake saken og hold oss oppdatert, ville sette stor pris på det. :-)

    SvarSlett
  4. Synst du fekk skrive om katastrofen på ein fin måte eg!
    Eg har vore litt i sjokk, men kjem nok tilbake til det vanlege fjaset igjen eg også!

    SvarSlett
  5. Man blir sjokkert over naturkatastrofer, store ulykker, fæle krigshandlinger, trasige hendelser i nærmiljøet. Man føler seg først litt lammet. Man har medfølelse, og i noen tilfeller er det noe alle og enhver kan bidra med som hjelp. Katastrofen i Japan gir oss påminnelser om hva som er viktig i livet og vi stopper litt opp og tenker. Men utover det må jo livet vårt gå videre. Man er vel ikke fæle mennesker forde? Og humor er en nødvendighet, uansett hva som foregår. (Selv om ikke alt sømmer seg å fjase om.)

    SvarSlett
  6. Det er lov å la livet gå sin gang. Tulle litt. Det er nødvendig! Og mine tanker om at jeg gruer meg for bikinisesongen - blir helt uviktig i alt det tragiske. Vi opplevde "styggevær"mens vi bodde i Korea. Bølgene knuste vinduene i blokka vår - og bilene fløt som lekebiler på parkeringen. Alle butikkene langs strandpromenaden var knuste. Og det var endel opprydding de nest dagene. Det var noen mennesker i byen som døde av hustak de fikk over seg. Vi syntes det var ille. Det var ikke ikke, når man ser på nyhetene nå. Man kan ikke forestille meg hvordan disse menneskene i Japan har det.

    SvarSlett
  7. Jeg har null problemer med å la være å skrive noe om store katastrofer i sin helhet. jeg holder meg til de små i hverdagslivet. Og jeg må bare innrømme at jeg får noia av alle "statuser" på facebook som inneholder ordene.... tenn et lys for.......

    Er jeg fæl?

    SvarSlett