Jeg liker ikke storbyer. Jeg synes Oslo er stor nok. Jeg liker ikke folkemasser og jeg liker ikke kø. Jeg liker å vite hvor jeg er og hvor jeg skal og å kunne komme meg dit uten kart og kollektivtransport. Når jeg er ute i verden vil jeg heller se fjell, ødemark og ørn enn katedraler og torg og duer.
Men det er nå en gang slik at en storbyweekend er veldig praktisk når man har behov for å oppgradere garderoben, gå på deit med gemalen, spise god mat eller rett og slett føle seg som verdensborger et par dager.
Min. Min. Min! Minminmin!
Da reiser jeg til London. I London vet jeg hvor er jeg og hvor jeg skal og hva maten heter. Der slipper jeg å slåss med kartet eller stresse med de såkalte severdighetene. Og etter at oljefondet kjøpte halve Regent Street, bidrar jeg jo til og med til å trygge min egen pensjon gjennom å shoppe som en gal.
Gemalen og jeg reiser i morgen. Det blir vår femtende Londonshoppehelg sammen. Eller kanskje sekstende. Og helt sikker ikke den siste.
Jeg er verdensberømt i omgangskretsen for min manglende sportsinteresse og –kunnskap. Noe må man jo ofre på tidsklemmas alter, og for meg var det et lett valg å slutte å interessere meg for andres svette.
Jeg falt av lasset den gang Brå var på høyden og korteste distanse var tikilometeren. Spør du meg hva langrennssprint er, svarer jeg at det er spurten hjem til utedoen på hytta etter at man har inntatt alt for mye kakao på tur. Jeg kjenner kanskje igjen han med Red Bullen og hu med musklene. De andre aner jeg ikke hvem er.
Jeg har jobbet hardt i mange år for å dyrke mitt image som ihuga sportshater og ignorant. Et image må man jo ha. Men i det siste har det vært tøft. Jeg har ikke kunnet åpne en avis. Ikke spise på en restaurant på grunn av alle VM-menyene. Ikke handle på VM-salg. Ikke åpne jobbmailen i frykt for at enda flere leverandører vil ha meg med til Kollen. Ikke delta i en eneste samtale rundt lunsjbordet.
I går dumpet jeg, på toppen av det hele, uforvarende over åpningsseremonien på Universitetsplassen. Siden jeg ikke visste at det var seremoni der og da, hadde jeg jo ikke planlagt en lengre omvei til toget etter jobb. Jeg var i ferd med å bli mannevond av å kjempe meg gjennom mengden av oransje funksjonærer og flaggviftende masser. Men så skjedde det noe flott. Jeg fikk høre Gardemusikken spille nasjonalsangen. Laiv.
Jeg får ståpels og blir lykkelig over å være norsk når Gardemusikken spiller. For det går nemlig fint an å huse nasjonal stolthet uten å følge sport. Man må bare være litt ekstra opptatt av hornmusikk og søttende mai og sånt.
Hadde Garden klint til med Holmenkollmarsjen og Valdresmarsjen med det samme, hadde jeg nok blitt så revet med at jeg hadde vurdert å bli vennlig innstilt til hele VM-arrangementet. Men det gjorde de ikke. Så da håper jeg VM blir akkurat som pølsene i pakka med Kollen Wiener som Husbond, mot bedre vitende og uten mitt samtykke, dro i hus forrige helg; Korte og tamme.
God helg! (Ja, jeg reiser på hyttetur igjen og blir uten bloggtilgang frem til søndag kveld.)
Jeg jobber i Oslo sentrum. På en helt vanlig er det mange nok som kjemper om oppmerksomheten og kronene mine på strekningen mellom kontoret og togstasjonen. Fire tiggere uten trekkspill. Tre tiggere med trekkspill og én spilletime på deling. To gatemusikanter uten talent. Seks 15-boller-for 18-kroner-og-latte-til-overpris-sjapper. Én svensk Omega3-pusher. Et par amerikanere som ikke finner veien til Frognerparken. En klan hobbystudenter i grønne tights som forsøker å få meg til å tro at det å bruke halve uka på et treningssenter bare er et spørsmål om prioritering. Og et utall vaklende =OSLO-selgere. Sånn gjennomsnittlig. Mer eller mindre.
På Operasjon Dagsverk-dagen er det ikke til å holde ut. Veien til og fra jobb blir rene kanossagangen. I dag kunne jeg kjøpt sur traktekaffe seksogfemti steder på én kilometer og det var mer sur musikk i gatene enn på 17. mai. Kan noen være så vennlige å fortelle dagsverkfjortisene at det ikke er strategisk lurt å velge Oslo sentrum? Det er for mye konkurranse der. Og vi som frekventerer sentrumsgatene daglig er immune mot boller og bedende øyne. Vi sørger for å aldri ha småpenger på oss, og kjenner hver ripe i skotuppene våre.
Kan de ikke heller utrette dagsverket sitt på en gudsforlatt bussholdeplass der bollene bare konkurrerer med den varme vannskvetten og tørre gulostskiver folk har i veska?
