Pultost

Ukas bokstav i første klasse er O. ”Fint om dere har ost på maten :-) ”, sto det på ukeplanen. Med smilefjes og alt.

Jeg blir obsternasig når det pedagogisk personellet forsøker å legge føringer for hva ungene mine skal ha i matboksen. De liker ostemat like lite som jeg liker å bli instruert.

Heldigvis er jeg kjent for å lage ostentative matpakker:

Når  man har ost på skolematen og spiser den ved pulten, spiser man pultost da? 

I år stemmer jeg på: ... IKEA.

For småvinglete velgere som meg er stortingsvalg  anstrengende. Jeg blir alltid svett av å gå de evinnelige rundene med meg selv om ideologisk plattform, velferdsstaten og de langsiktige løsningene på de store utfordringene i samfunnet. Og rovdyrpolitikk.

Men kommunevalg er  gøy.  I kommunevalg kan man nøye seg med å ta stilling til konkrete lokale saker.  Og man kan la seg kjøpe av det partiet som deler ut de beste bollene.

I kommunen min er det IKEA-valg i år. Jeg stemmer selvfølgelig for IKEA. Jeg er født og oppvokst ved siden av IKEA. Det er viktig for min velferd og økonomi å kunne ta en IKEA-tur på sparket etter middag. IKEA-kommuner er liksom så siviliserte. Jeg vil gjerne bo i en sivilisert velferdskommune i stedet for en kornåker. Og IKEA vil gjerne bygge i min kommune, bare så det er sagt. Spørsmålet er om de får lov.

Nå gjenstår bare å velge mellom de tre partiene som støtter PAX og kjöttbullar med potatismos til 59 kroner.  (To, egentlig. Ett av de tre er utelukket.)  Jeg har lest programmene i filler, men klarer ikke avgjøre hvem som er mest  for IKEA. Og ingen har toppkandidater som heter Billy eller Ivar.

Jeg har lett etter andre banale, lokale saker som kan avgjøre partivalget for meg, men klarer ikke presse frem tilstrekkelig engasjement for prestegården, lysløypetraseer eller ørretens gyteplasser. Så til syvende og sist ble det en blanding av partiideologi og trynefaktor som avgjorde hvilket av IKEA-partiene som får min stemme på mandag. Årets valgmotto;

”La IKEA leve -  legg gammel-ordføreren i rør.”



God valg!

JA til kjöttbullar! Bildet er lånt fra IKEA. Jeg stemmer tross alt på dem.

 PS: Har du noe valgmotto? Er det lokale saker, rikspolitikk eller tilfeldigheter som avgjør hva du stemmer?

Hest er best – på skiva.

Jeg har fått skolebarn  og dermed er fritidsaktivitetsskjøret i gang. Det er vel ennå noen år til jeg kan stikke til ungene en hundrelapp og be dem henge på kiosken i fritiden, sånn at jeg slipper all kjøringen til kamper og stevner og treninger.

Jeg meldte tvillingene på såkalt allidrett. Det er visst det som gjelder. I sosialdemokratisk frisksportermentalitet på foreldredrevet dugnadsprinsipp. Orienteringsmøtet gikk vi glipp av, for da var både jeg og husbond på forretningsreise. Samling to skulle være i stallen, fikk jeg beskjed om per SMS.  En voksen må være med å leie hesten. PS: Vi trenger trenere.

ÉN voksen må leie hestEN, du. Bestemt form entall er lite praktisk for tvillingmødre.  To barn betyr to hester. Og på ettermiddagstid har vi bare helt unntaksvis mer enn én voksen i vår familie. Den ene voksne som har vakt på allidrettsettermiddagene, dvs meg, er dritredd for hest. Sist jeg hadde nærkontakt med en hest var i en eller annen familiepark i Danmark ca 1980. Jeg er fortsatt traumatisert. Og så på ingen måte for meg at jeg kom til å komme levende fra å leie én gamp i hver hånd.

Så jeg var fornøyd med at schnuppa satte seg på bakbeina som ei sta hoppe og nektet å bli med på ridning. Være med  måtte hun riktignok, all den tid hun er litt i yngste laget til å være alene hjemme. Eller å henge på kiosken. Men hun fikk tilskuerplass i ridehallen i stedet for sal. Og jeg fikk leie hesten til guttungen. Hesten, ja. De andre ungene fikk søte, små ponnyer. Jeg ble sendt av gårde for å hale en gammal fjording-hingst ut av båsen. Eller hva det nå er bås heter på hestespråket.

Det gikk bra. Det er utrolig hva man får seg til å gjøre for ungene sine. Nå har vi vært i stallen to ganger, og jeg lever ennå. Gampen også. Guttungen ønsker seg hest på fôr.

"Mor og gamp". Fotograf: Frk. Jeg-skal-jaffal-ikke-ri, 6 år.

Koppeholder til iPad

Alt man trenger. Nesten.

Plutselig tilbake fra safari. Been walkabout. Vi prøver igjen. Og så videre. Forklaring/unnskyldning kanskje siden. Eller noe.

Men jeg har fått ny dings siden sist. Sånn padde. Aipædd. Jeg har det så mye bedre nå.  Jeg lider ikke lenger av beslastningsskader i rygg og nakke. Togpendler-survival-håndveska mi har blitt langt lettere å slepe på og å orientere seg i etter at aipædden ble tatt i bruk. Nå drasser jeg ikke lenger rundt på tunge romaner. Ingen Aftenposten med to kilos boligbilag eller tjukke rutetabeller. Filofaxen har jeg pensjonert.  Walkmannen og speilreflekskameraet har fått avløsning og jeg utruster meg ikke lenger med kortstokk og strikketøy i tilfelle lengre togforsinkelser. Jeg trenger hverken lommelykt, kalkulator, polliste, handleliste eller kartbok lenger. Ikke kulepenn en gang. Videokameraet får også ligge hjemme.

Jeg vurderer å kutte ut håndveska. Med en stropp i aipædden har jeg egentlig alt jeg trenger for å overleve pendlertilværelsen.  I hvert fall så snart det går an å få sånn betalingskort-chip bygd inn pædden. Og månedskort, da.  Og så håper jeg på en paraply-æpp.  Den kan jeg godt betale litt for, men lipgloss-æppen bør helst være gratis. Kleenex-æppen også. Tyggegummi-æpp ser jeg kan bli litt vanskelig. Nøkkel-æpp finnes vel, men det tror jeg er dyrt.  Finnes det koppeholder til aipædd, tro? Latte-size?

Ute og sykler...

I går så jeg en gammeldags syklist i by’n. En sånn med sykkelklype rundt dressbuksebeinet og dokumentmappe på bagasjebrettet. Det var ordentlig søtt. Hadde jeg kjørt bil der og da, hadde jeg mer enn gjerne ventet tålmodig på å få luke til å legge meg langt og hensynsfullt ut når jeg kjørte forbi. Akkurat sånn som Syklistenes landsforbund ønsker. 

Fru Gundersen på den gamle DBSen kjører jeg også gladelig i stor bue rundt. Jeg synes det er flott at hun tråkker seg til jobb og sparer miljøet og sånn. Eller gjør det legen sier hun må gjøre for å unngå diabetes II.

Men når jeg har det travelt med å komme meg på Kiwi og blir hemmet i trafikken av sånne fjolletightskledde treningsfantaster med fluelik i sikkelet og Tour de France i blikket på sine titallstusensjålesykler, da er jeg ikke motivert til å ta hensyn. Da har jeg ikke lyst til å ligge tålmodig bak og vente på halvannenmetersluke. Da har jeg lyst til å banne. Tute. Trå turbo’n i bånn så støvet spruter og de får grus i fluelikene. Hytte. Sneie dem med sidespeilet. (Jeg gjør det ikke, altså. Bare blittelitt banning og turbo. Ikke det med speilet.)

Jeg synes det er flott at folk sykler for å komme seg fra A til B. Eller C. Det redder jo både folkehelsa og jordkloden. Men jeg er ikke tilhenger av lovendringer som gjør det triveligere for alle Hushovd-wannabiene å bruke offentlig vei som treningssenter. Kan vi ikke heller ta en femti-seksti kilometer gang- og sykkelsti ut av neste års veibudsjett ? Hushovdene bruker jo ikke sykkelstien likevel, i frykt for asfalt med gangstikvalitet og risikoen for å kjøre ned en chiahuahua på kveldtur. Bruk pengene til å gi treningsidiotene spinningtimer på Sats i stedet.

Ulempen med denne planen er så klart at det blir mindre sykkelsti til fru Gundersen på DBSen. Men fru Gundersen har jo, i motsetning til teamsyklistidiotene, vett nok til å fatte at hun og fru Jacobsen og de andre damene i syk(kel)klubben ikke bør ligge tre i bredden og ni i teamet når de er ute og tråkker langs riksveien.

Og det var dagens høyst unyanserte utfall fra det glamourløse hjørnet.

God helg på riksveien, på to eller fire hjul. 

Sunlight sepe og pumps

Jeg trengte en oppussing og av bloggen for å komme i gang med skrivingen igjen. Sånn retro-design og -typografi er visst veldig inn. Jeg har bestemt meg for å la meg inspirerer av femtitallets reklame og ta tilbake glamouren i hverdagen: 

I morgen skal jeg rulle opp håret og legge en plettfri makeup før jeg baker en deilig sjokoladekake til familien. Mens den steker, syr jeg meg et par nye forklær og polerer alt sølvtøyet med et lykkelig smil om munnen.

Dersom jeg ikke rekker å få ferdig middagen før husbond kommer hjem fra kontoret, ifører jeg meg et av de nye forklærne, høye pumps og rød negllakk og distraherer ham dermed fra å legge merke til at jeg serverer ferdigsuppe.

Klesvasken tar jeg selvsagt med et smil, iført de fornuftige, sorte arbeidspumpsene og hvite forkleet. Mens maskinen går håndvasker jeg nylonstrømpene og hårnettene, banker noen filleryer og stiver alle lindukene.

Skulle vi få uventede gjester til kvelds, har jeg naturligvis noen kanapeer og perlekjedet liggende klart i kjøleskapet.

Alt dette rekker jeg nok fint etter jeg har vært på jobben, hentet avkommet i barnehagen, trent kroppen min, lest noen fagtidsskrifter og for øvrig realisert meg selv på alle måter som sømmer seg for en kvinne av vår tid? Eller?

Store utfordringer og krevende aktiviteter

Joda, det er liv i meg. Det er også liv i drømmen om å blogge jevnt og trutt og nesten daglig og ikke ende med slike stygge fjortendagerspauser som nå. Men der jo så mye som skjer for tiden. Dagene fylles opp av store utfordringer og krevende aktiviteter som stjeler tid og konsentrasjon fra blogging.  I dag, for eksempel, har jeg blant annet:

• Glemt å skylle balsamen ut av håret og ikke oppdaget det før jeg var på vei til jobb.
• Hatt med ungene på Kiwi kl 07:15 for å kjøpe kanelboller til frokost  
• Sunget Kaptein Sabeltanns beste av full hals mens jeg (vi) satt i bilkø i Fiskebollebukta.
• Vært på facebook og konstatert at en fjern bekjent er ”dårlig i magen”. 
• Brukt fem timer på å plage kollegaer og rense tastaturet mitt med en liten skumgummipinne mens jeg ventet på at det skulle komme en kjekk, ung datamann og reparere mitt ødelagte ”klareringsforhold mellom arbeidsstasjonen og primærdomenet”.
• Reist til fjells

Og slik går nå dagene. Med eller uten blogging.

God helg, og tusen takk for alle hyggelige og nyttige tilbakemeldinger på multimodemsinnlegget.

Installasjon av trådløst multimodem

NB! Dersom din husholdning, i likhet med de fleste andre, er utstyrt med en mann med it-jobb, it-hobby eller it-interesse skal du ikke bruke denne installasjonsmanualen, men gå å lage middag mens gubben kobler. Følg punktene under kun hvis du er teknisk leder i hjemmet meget mot din vilje og uten tilstrekkelig kompetanse.

Forberedelser
Gi etter for femåringens mas om større båndbredde. Avstå gjerne fra fiber hvis du av uklare grunner har bestemt deg for at du ikke liker kabel-tv-fiber-folka. Gå inn på telenor.no og sjekk hvor mye trøkk du kan få. Bestill. Det er så lett at selv mor får det til. Hent det nye gratis-multimodemet ditt på Kiwi en dag du trenger melk. Stikk til fjells noen dager.

Viktig informasjon
Vær oppmerksom på at du må ha teknisk mellomfag for å forstå av bekreftelsen du får tilsendt at den oppgraderte linja ikke virker med det gamle modemet og at du derfor plutselig er uten internett i hjemmet en dag du for eksempel kommer fra fjellet med bloggabstinenser.

Forsøk å finne ut hvilke kabler som hører til varmestyring, alarm, it, telefoni, brødrister og skotørker.

Teknisk rom

1. Plukk fram en PC eller Mac. Finn frem til ”teknisk rom” i huset ditt. Rydd gjerne unna de mest illeluktende gummistøvlene og den farligst sagen før du rigger deg til.
2. Studer koblingopplegget i teknisk rom nøye. Forsøk å finne ut hvilke kabler som hører til varmestyring, alarm, it, telefoni, brødrister og skotørker.
3. Pakk opp pakka med modem og åtte ledninger og koblingsdubbeditter.

Bann så stygt og lenge at gemalen begynner å rydde på kjøkkenet.

Rødvin er nødvendig ekstrautstyr, men medfølger ikke fra leverandøren.

Installasjon
Sett inn medfølgende CD-rom og følg bruksanvisningen trinn for trinn. Slutt å følge instruksjonene trinn for trinn når du kommer til trinn to og etter hvert skjønner at du ikke ser den lysende lampa du visstnok skal se fordi det ikke sto noe i trinn én om å koble strøm til modemet.

Bann så stygt og lenge at gemalen kommer ilende med et glass rødvin. Ta en stor slurk.

"NB! Vent med å koble til ETTER at du har satt inn cd-en. Der finner du alt du trenger, og du bilr trinnvist vist hvordan du skal koble og installere." Særlig.

Koble til strømmen. Prøv igjen. Konkludér med at at CD-rombrukanvisningstralet er ubrukerlig. Ta deg en slurk rødvin til. Forsøk å forstå deg på den gammeldagse skjematuren i den lille brosjyra som ligger vedlagt CD-en. Ta en slurk rødvin til. Pælm alt som heter bruksanvisning så langt du klarer. Koble inn din logiske sans før du kobler noe annet. Røsk og riv og skru av og på og drit i at du ikke egentlig skjønner hva du driver med.

Bann så stygt at mann og barn rømmer huset. Forbann din skjebne. Gled deg til guttungen blir åtte og overtar som jobben som teknisk leder i hjemmet. Ta deg en slurk rødvin til.

Prøv alle mulige og umulige koblingsvarianter etter eliminasjons- eller innfallsmetoden. Stopp jevnlig for å søke etter nye trådløse nettverk. Når det dukker opp ett du ikke har sett før, betyr det at du har slumpet til å koble riktig.

Tøm vinglasset og blogg i vei.

Sju korte og en lang

Tusen takk til Siris hverdag mer eller mindre for award med utfordring til å fortelle åtte ting om meg selv. Ting og ting, fru Blom. Her er åtte sider ved meg du strengt tatt ikke trenger å kjenne til, men får servert like vel:

1. Jeg er veldig glad i junkfood.
2. Jeg liker å gå i høyhælte sko. Og behersker det.
3. Jeg er god til å skifte dekk.
4. Jeg har studert tre år i USA.
5. Jeg kan drikke gutta under bordet.
6. Jeg er festlig, rappkjeftet eller arrogant, alt etter hvem du spør.
7. Jeg har pene ører og i dem har jeg nesten alltid perler.
8. Jeg vil bli grafisk designer når jeg blir stor for jeg er en habil formgiver og hobbytypograf med kunstutdannelse  og mye kreativ kløe som nyter å boltre meg med Adobe-pakka eller akrylmaling og som føler det litt beklemmende med en ”stylish blog” award siden jeg har nok kompetanse og kreative evner til å lage noe skikkelig stylish, men i stedet har valgt å gi den glamourløse bloggen en nøytral og uprentensiøs utforming med dårlige bilder og hovedvekt på det skrevne.

Og siden jeg forstår det dit hen at jeg skal sende awarden videre, velger jeg å reklamere litt for åtte blogger jeg synes er ”stylishe” i sin utforming, på ulike vis.

1. Bonka Rakka
2. Passelig dose
3. Mariannes tant og fjas
4. Bondekontas bekjennelser
5. The not so perfect mum-blogg
6. Angel Eyes
7. Zoo Payne
8. Fru Storlien

Krokodillejakt med moralske utfordringer

I      I helgen var jeg på krokodillejakt. Jeg har lett lenge etter Crocs* til krapylene.  Og endelig fant jeg en butikk som hadde. I flere varianter. Til gutt og jente. Der gjorde jeg følgende erfaringer:

1. Nå finnes det Crocs som er nesten pene. Nesten. Crocs som selv en konservativ mor med stivbente, irrasjonelle prinsipper mot plastikk-sko kan akseptere å vise frem sine barn i.
2. Nå finnes det Crocs som er rekord-grelle. Jeg trodde grellhets-grensen var nådd for lengst, men nei. Jeg har aldri sett så grelle Crocs. Selv fikk jeg synsforstyrrelser og kvalmefornemmelse. Og visste umiddelbart at jeg for to ganger 299 SEK hadde muligheten til å overgå mine barns forventninger. De gilde Kitty- og Lynet-clogsene representerte akkurat det de ønsket seg. Og mer til. 

Men barna var ikke med. Jeg sto der helt alene. Med et eksistensielt problem. Et etisk og moralsk dilemma. Skulle jeg prioritere min egen forfengelighet, eller mine barns lykke? Lyve og si at det ikke var grelle Crocs å få tak i? Svi av fjortenhundre kroner på fire par plæstiksko? Det viste seg omsider at de var utsolgt for riktig størrelse av guttevarianten av de nesten-pene. Heldigvis. Ellers hadde jeg nok stått der ennå. I butikken. Med mitt dilemma. 

Så jeg kom hjem med de grelle. Med Kitty og Lynet. Til barnehagebruk. Og et vagt forsett om å bestille de pene på nett. Til våren. Slik at jeg tør vise meg med mine barn til sommeren.  

* Ikke nittinikroners-clogs, nei. Ekte Crocs. Snobben i meg kompenserer for det løpende bruddet på mitt anti-plæstik-prinsipp  ved å søge for at krapylene alltid har den dyreste plæstiken av det originale, mest anerkjente merket.  Og jeg har underlig nok erfart at pris henger sammen med kvalitet på plæstiksko-fronten.

Fiskepinner eller flombølger?

Det er ikke bare greit å være fiskepinneblogger i disse katastrofetider.  Det er ikke bra å fjase om at loftsstua ser ut som et katastrofeområde og  skittentøyskurven flommer over når mediene og lunsjsamtalene er fulle av naturkatastrofer og menneskelig død og lidelse. 

Jeg forsøkte lenge å nærme meg et tankevekkende og tåredryppende innlegg om jordskjelv- og tsunamikatastrofen i Japan. Men jeg fikk det ikke til. Joa, jeg har da både medfølelse og skrivekunnskaper, men akkurat slike innlegg er det så mange som formulerer bedre enn meg.  Jeg har ikke trent nok på å skrive godt og personlig om alvorlige og aktuelle temaer.  Jeg er ikke god nok til det. Det jeg er best til, er å skrive flåsete om hverdagslige utfordringer og bagateller. Og jeg velger å tenke at det også har en verdi.

Kanskje er det beste vi kan gjøre når verden trenger vårt bidrag, er å bidra med det vi er best til?  Så jeg fortsetter å blåse hverdagslige problemer ut av alle proporsjoner og å gi dem en humoristisk vri, uansett hva som skjer i resten av verden. Det er min måte å minne meg selv – og dem som leser det jeg skriver - om hvor bagatellmessige våre problemer er. Hvor privilegerte vi er, vi som ikke har annet å bekymre oss for enn eksospotter og dårlig skiføre. At vi gjerne kan heve blikket fra barneoppdragelsesbøkene og se ut i verden en gang i blant. Legge bort stryketøyet så vi får frigjort en hjelpende hånd, ikke bare i forbindelse med ekstra store naturkatastrofer, men også når verdens vanlige nød går sin vante gang.

Denne uken velger jeg sushi i solidaritet. 

 

P.S: Jeg er fortsatt litt usikker på hvor de høyest preminerte cup-cake-bloggerene passer inn i ”det beste du kan gjøre er å gjøre det du er best på”-teorien. Jeg fortsetter å gruble på saken og holder dere oppdatert. D.S.

Rover er død

R.I.P

Ikke helt død, da. Men så invalidisert at han aldri vil få asfalt under hjulene igjen.

Rover har vært troløs konebil hos oss i fem-seks år. De siste årene har jeg pleiet alle skavankene hans etter beste evne. Jeg har plastret ham omsorgsfullt med Gaffa-tape når skjermen og dørhåndtakene ble løse. Jeg har etterfylt ham med store mengder frostvæske etter at radiatoren ble inkontinent av rust. Jeg har lokket og lurt ham opp glatte bakker på stive, gamle vinterdekk. Sjekket oljetrykket regelmessig og påsett at startkablene alltid lå sirlig kveilet i bagasjerommet . Gått til anskaffelse av markedets beste batterilader og gitt ham regelmessig hjertestart. Aldri presset ham lenger enn til togstasjonen.

Derfor var det sørgelig at han måtte gå hen å brekke eksosanlegget nå. Vi hadde håpet å få ha ham hos oss frem til EU-kontrollen i mai og deretter skaffe ham plass som delebil på et opphuggeri i verdige og kontrollerte former. Men så fylte vi full tank samtidig som tøværet lagde vaskebrett i veien og belastningen ble for stor for den gamle stakkarens rustne sveiser.

Pottesveisbrudd. Like ille som lårhalsbrudd.
Fører til såkalt fri eksos. Hvilket er hverken behagelig for sjåføren eller populært i byggefelt klokka sju om morgene. Dessuten ulovlig.

Brudd i pottesveisen er visstnok litt som lårhalsbrudd. Det holder ikke med hverken Gaffa-gips eller doityourself eksos-rep-sett fra Biltema og en nevenyttig far. Pottesveisbrudd krever fagfolk og dyre deler og sveising. Og man opererer ikke gamlinger på dødens rand for sånt. Det er for dyrt.

Så jeg kjører buss mens gemalen leser bilannonser. Han vil kjøpe nybil. Med garanti. Lang garanti. Jeg tror jeg er glad for det. Selv om det blir rart å ikke ha noen å pleie med Gaffa og stulle med i garasjen.

Hagenissevold

Alene hjemme Vurderte å skrive et vektig innlegg om kvinnedagen, men fant ingen vrier som fenget. Hadde råderett over fjernkontrollen, men ingen programmer fenget. Nyhetene fenget heller ikke. Fruene bryr jeg meg definitivt ikke om . Og ikke pizzareklame. Men så. Å lykke. Hagenissevold. Hagenissevold, det fenger. Bare le, dere. Siden noen bruker titalls millioner av dollar og flere årsverk på å lage en helaftens animasjonsfilm om hagenisseintriger, må det nødvendigvis være flere enn meg som liker hagenisser. Og bisarre animasjonsfilmer. Dessuten har jeg hagenisse. Og tør å innrømme det. Men jeg fant ikke noe arkivbilde av den. Leter videre. Mens jeg venter på Gnomeo og Julie. På kino fra 11. mars. I følge reklamen på TV2. 

Ski-VM er over, og det var JEG som vant herresprinten!

VI er best! VI fikk flest medaljer. (Nesten) hele nasjonen snufser lykkelige over fastelavnsbollene, slår seg på innsunkne brystkasser og snakker om at VI vant.

Jeg kan ikke mye om toppidrett og VM og sånn, men så vidt jeg vet er det flest individuelle øvelser. Er det ikke bare én person som vinner da? Av gangen? Og et landslag som vinner sammenlagt? Så VI hvem da?

Åkei, da. Jeg unner smørere og trenere og og hvordan-holde-seg-hårfint-under-dopinggrensa-eksperter og andre deler av støtteapparatet en del av æren. De må få lov til å si VI vant. Og dere som betalte uhørte summer for hutre i tåka i Holmenkollen og skremme litt ekstra fart i utøverne med bjelleklang og gutturale hyl skal også få litt av æren. Dere vant.

Men jeg vant ikke noe.  I grunn kan jeg ikke erindre å ha vunnet annet i idrettssammenheng enn tredjeplasspokalen på sekstimeteren i skolemesterskapet i sjtteklasse. Jeg føler meg definitivt ikke som en del av VI. Eventuelt OSS. Eller hvordan det nå blir rent grammatisk sett. Jeg var ikke med på folkefesten en gang. Jeg hadde ingen ting med det å gjøre. Æresord. Trodde jeg. Helt til jeg konfererte med min ekspertsøster i idrettsbransjen hvordan det kan ha seg at en hel nasjon vinner et mesterskap når det bare er evn tjue-tredve av OSS som deltar. Er vi alle delaktige rent praktisk? Emosjonelt? Eller finanisielt? Forklaringen ligger visstnok i finansieringen. Det er slik at alle som har lagt igjen penger hos en av toppidrettssponsorene, har bidratt til at de norske utøverne vant. Derfor vant VI. Ingen kommer unna.

Skiforbundets hjemmesider viser hvem vi må handle hos for å påberope oss en del av gullet. 

Har du tanket på Statoil, vant du. Har du flydd med SAS eller kjøpt akser i Aker, vant du. Handler du på Spar, bidrar du til at juniorene gjør det bra. Pusser du opp, kan du ta deg et stort jafs av gullene til Marit ”Maxbo” Bjørgen.

Det må bety at det var  JEG som vant herresprinten. Sammen med dere andre som liker dere i frysedisken. Herresprinten er nemlig kjøpt og betalt av Findus. Og som eier av Norges eneste fiskepinneblogg og storkonsument at Findus-produkter, er sprintgullet mitt. Jeg har plass ved siden av sekstimeterpokalen.

Og med det avrunder jeg den glamourløse skiuka. Tusen takk for tilbakemeldinger og oppmuntringer i sporet. 

Utstyrsråd for utrente husmødre på ski

Skiglede handler utelukkende om riktig utstyr! Man behøver hverken ha kondis, teknikk eller peilig på smøring for å nyte skituren. Det er bare å følge følgende smøre- og utstyrsråd:

Med ullgenser i klisteret får du godt feste.

 SMØRETIPS:  La aldri – a l d r i -  husbond eller andre skifantaster fjerne det du har under skia. Bare legg ny smøring oppå. Velg en farge som matcher antrekket. Blått går til det meste. Målet er å bygge opp minimum åtte-ti lag med variert gammel smøring. Det beste er klister fra påsken i fjor ispedd en del barnåler. Da får du så godt feste at du hverken trenger å gå fiskebein eller ploge. Det er bare å rusle av gårde i bedagelig tempo både oppover og nedover. Ikke er det bakglatt og ikke får du stor fart i utforbakken. Stor fart er viktig å unngå for mødre. Småbarnsmødre har behov for å gå rolig ned bakken og plukke opp knekte barneski og nytryna unger. Storebarnsmødre har skjøre haleben. 

Riktig skistilling er viktig.

SKI:  Ti år gamle ski er topp. De har mistet det meste av spensten og krever dermed mindre fraspark og er lettere å subbe rundt på for utrente husmødre med unger på slep. Dersom du må ha nye, bør du velge såkalte turski. De fleste sportsbutikker har slike gjemt bort på et lager. Som du får kjøpe hvis du gjør deg veldig dum. Turski er bredere og lavere enn sånne fancy treningsski. Det betyr at du kan gå ut i løssnøen uten å synke til låra når ungene har kjørt ut av sporet og ligger og hyler under ei granbusk. Sportsbutikkprovisjonsselgeren kommer til å prøve å lure på deg fjellski når du sier at du vil ha brede ski. Ikke fall for knepet. Fjellski er tunge og dyre og dumme og for Lars Monsen og sånn. Be om kjerringski. 

Kjerringskistøvler. Og ... eh... proviant.

SKISTØVLER:  Unngå høye og vaklevorne trendstøvler med innersåler og borrelåser og ekstrapløser og aircondition som du må ha vinsj for å få av igjen. Velg lave og brede støvler med god, gammeldags sløyfesnøring. Også disse må du på lageret på sportsbutikken etter. 

Teite skistaver.

STAVER:  Nymotes staver sitter bom fast med borrelås. Det er vanskelig å tørke snørr, servere Kvikklunsj, børste snø ut av votteglipper og på andre måter assistere krapyler med halvannen meter glassfiber sementert til hånda. Velg bestefars bambusstaver eller be om  tur-stropper på sportsbutikken.

Men anorakken var ikke død. Den bare hviler litt i påskevarmen.

SKIJAKKE:  I Swix og Bjørn Dæhli og alle de andre trendy langrennsmerkene fryser du i hjel hvis du setter deg ned for å spise en appelsin et par timers tid. Jeg anbefaler en god, gammel fjell-anorakk. Selv bruker jeg den jeg fikk i 1986. Veldig praktisk. Hele fronten består av lommer, med plass til ekstra votter og snytefiller og åtte Kvikklunsj og to termoser. Da ser man høygravid ut. Og det er fint, for da få man mer godvilje fra kondomdressfantastene som hoier ”løøøype”. 

Nikkers og selbustrømper. Jepp, bildet er fra i fjor.

BENKLÆR: Personlig er jeg veldig svak for nikkers. Men det er vanskelig å oppdrive hvis man var så dum å kaste de man hadde på søttitallet. Finnes i våre dager kun på loppis. Dessuten trenger man noen som kan strikke selbustrømper. Husk gamasjer! 

Kremerte grillpølser. Men utstyret er det ikke noe å si på.

TURUTSTYR:  En riktig pakket tursekk bør inneholde: to liter kakao, sju appelsiner, kald drikke, våtservietter, pølseklype, ved, søppelsekk, pølsepinner, opptenningsbriketter, spade, karamellpudding, ketsjup, kniv, pølser, blyantspisser, øl, sitteunderlag og fire par ekstra votter. Kart og kompass får du ikke plass til. Slik sekk trenger du heldigvis bare pakke den ene dagen i påsken det er strålende sol i løypa. På alle andre turer er det bare å stappe Visa-kortet i anorakklomma og sette kursen mot nærmeste fjellstue.

God tur!