Fotballfeber

Vi har fått oss en ny hobby. Eller "fritidsaktivitet" som det vel heter i våre dager. Det er derfor jeg ikke rekker å blogge. For fotball er en familieaktivitet, ser det ut til. Siden i vinter har vi spilt  på ”Jenter 04/05 Hvit” og ”Gutter 05 Grønn”. Det er treninger og fotballskole, merkeprøver og samlinger. Vi spiller cuper og hjemmekamper, serier og  bortekamper i bygder vi ikke visste fantes. Og tar gjerne en ekstratrening før tippekampen. Blir det fotball mindre enn fem dager i uka, blir vi rastløse. 

Vi, som for ett år siden ikke visste opp og ned på en fotball, har lært oss forskjellen på corner og hjørnespark. Vi har fått oss hallsko og kunstgressko og leggskinn og keeperhansker. Vi heier på Arsenal og Brann og alle andre lag suuuuuger, bortsett fra Messi. Som ikke er et lag. Vi er medlem i Boing-klubben og bytter fotballkort. Vi spiller Fifa12 på Ipaden til vi får såre fingertupper og synger fotballsanger til vi blir såre i halsen.  Blod er tjukkere enn vann, heia Brann. Vi kompiskjører og kjører terminlister til printeren går varm, har kioskvakter og vurderer løpende pris og kvalitet på knottesko,  pokalskap og annen galskap.

Det er godt vi allerede har noe å bruke fritiden på. For invitasjonen fra håndballklubben ungene kom gledesstrålende hjem med her om dagen, brant visst opp. Uff.

Frem med nikkersen - våren er her!

Krokusen spirer. Ungene sykler og spiller fotball i den nyfeide gata. Og vi pakker nikkers og klister og håper på snø i fjellet.

Ja, det er galskap. Det er bare treningsnarkomane Birkenduster som løper etter de siste snøflekkene.  Og vi, da.

Det er ikke det at vi har et påtrengende ønske om å få tynet tjue ekstra mil ut av skisesongen. Vi prøver bare å trekke ut peiskos- og rødvinssensongen litt. Lage en litt mykere overgang. For våren er så brå og brutal. I hvertfall når man har pådratt seg hus og hage og stakitt og dritt.

Først kommer sola inn. Den går greit helt til svigermor uoppfordret vasker vinduene.  Da blir det så lyst at alle blåbæryoughurtflekkene på gulvlistene kommer til sin rett.  Jøss. Blir bokhyller støvete om vinteren også?

Ute er det heller ikke værendes når snøen går. I hagen stinker det av overvintret kattebæsj og dårlig samvittighet.  Stakittet har ikke malt seg selv i vinter heller.  Plenen er like stor som i fjor og gresset kommer helt sikkert til å vokse enda fortere i år.  Jeg prøver å huske hva som er den beste måten å drepe brunsnegler.  Lurer på om hagepolitiet kommer og tar meg hvis jeg utsetter å grave opp staudebedet enda et år.  Finnes det selvmalende vinduskarmer?  Og hvem har stablet all den søpla i garasjen vår?

Det går over.  Etter hvert.  Mens vi venter på at gresset skal gro, velger vi å slappe av i fjellheimen. Det er koseligere å sitte rolig med en pjolter og se på at den siste snøen smelter i fjellet enn å være hjemme og stresse over alt som må gjøres før snøen kommer. Igjen.

God helg! 

Tampong-kupong? Nei takk!

Kjære Kiwi. 

Brunostavtale kunne jeg skjønt.  Eller dorull-avtale.  Kneippbrødavtale. Lettmelk-avtale. Leverposteiavtale. Fiskepinneavtale. Men tampongavtale? Ærlig talt! 

Jeg blir ikke en mer lojal kunde av at attenåringen i kassa rødmer så aknen blusser og mumler ”harrusånnnyttkortgreie”?  Eller at ferdigmedovergangalder-akspeditrisen skadefro, så hele køen hører det, spør om jeg trenger stempel på tampong-kupongen.  Tvert i mot. 

Nei takk. Jeg gidder ikke drasse rundt med en stemplet papirlapp i lommeboka som minner meg om menshelvetet hver gang jeg skal fiske frem trikkebilletten.  Det er ikke det samme å mangle ett klipp på en gratis Libresse Normal Wing med Aloe Vera som å mangle ett på en dobbel latte med skummetmelk.  

Nei. Jeg bryr meg ikke om tampong-tilbud. Jeg betaler gjerne blodig overpris for slikt, bare jeg får det jeg skal ha når jeg trenger det. Nei. Jeg går ikke å bekymrer meg for om Always-budsjettet knekker familieøkonomien. Jeg smeller ikke inn en ekstra OB bare fordi det var så ille billig. Når menskrampene eller pms-en herjer meg, gir jeg faen i rabattordninger. Da vil jeg ha ekspeditører som ekspederer tamponger, Troika, ukeblader og Ibux raskt og uinteressert.  Sanitærartikkelinnkjøp er en aktivitet jeg regner med å ønske å fortrenge i økende grad etter hvert som jeg nærmer meg overgangs- og/eller inkontinensalderen.

Kjære Kiwi. Dette må være tidenes mest idiotiske og feilslåtte dagligvarestunt.  At husmødre som meg var lojale bleieavtalekunder den gang vi hadde tvillinger som dreit dagen lang, betyr ikke at vi har gått og ventet på bleieavtale for voksne.  Nå får dere finne en annen kundegruppe å utstyre med teite 3 for 4-papirlapper i stedet for å bare slå av 25 prosent.  Unge menn er da kjøpesterke? Kondom-kortet får helt sikkert gutta til å kjøre til en nattåpen Kiwi i stedet for å stikke innom 7-11 på vei fra fest. Og hva med pensjonistene? Kamfer-klubben hadde nok bygget mye lojalitet og trukket mye kunder.  

Viktigper

I går var jeg viktig.  Da marsjerte jeg rundt i pumps og dressjakke med dokumenter under armen og sa viktige ting i møter med viktig mennesker. Jeg er god til å være viktig. Overbevisende i rollen, faktisk.  Jeg kan si ”– men det er altså slik at dere tar helt feil og vi har rett”, helt uten å stamme meg gjennom fraser som jegtrorlissomattepåenmåte. 

Noen ganger er det gøy også. Å være viktig, altså. Å si innsiktsfulle og velartikulerte ting til viktige folk. Både virkelig viktige folk du også har hørt om, og folk som later som om de er viktigere enn de er og bruker ord som etatstyringsdialog og fokus.  

Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å bli viktig på full tid. Hvis jeg slumper til å bli viktig i Norge eller verden eller borettslaget sånn helt tilfeldig, er det greit.  Jeg liker folk som er viktige fordi de tilfeldigvis er både flinke og snille. Men gu’hjelpes så mange arrogante tullinger det er der ute som tror de er viktigere enn de er.  Eller gjerne vil bli det. 

De maktsyke tullingene må gjerne kalle meg ambisjonsløs. For i dag har jeg gledet meg over å slippe å si viktige ting om nasjonale infrastrukturutfordringer og  innretning av virkemiddelapparatet.  I dag har jeg  hatt meninger om kaffekoppdesign, diplomproduksjon og rensing av kaffemaskiner. Jeg synes det er viktig nok, jeg. I hvertfall på en fredag. 

Fjaseblogger!

Det var jammen godt å bli kategorisert og satt i riktig bås. Eller stall. Eller hylle.

Tusen takk til Lise som har satt meg på lista over landets fremste fjasebloggere. Fjaseblogger er det jeg er. Eller bør være. Når jeg ikke er periodeblogger eller hytteblogger.

Ettersom jeg alltid har fått litt klaus i mammablogger-skuffen, har jeg forsøkt å markedsføre meg som hverdagsblogger. Men hverdagen er jo kjip å skrive om. Hverdagen er jo full av at livets realiteter og verdens elendighet. Når det skjer naturkatastrofer eller Rema er utsolgt for brød og sånn.

Det er når jeg prøver å blogge om det hverdagslige alvoret at blogginga går ad undas. Når jeg forsøker å analysere Remas brødmangel eller verdens naturkatastrofer og sånn. Det har jeg funnet ut etter å ha bedrevet intens selvransakelse, tung psykoanalyse og omfattende sjokoladeterapi.  Hver gang jeg blir overmannet av behovet for å uttrykke noe annet enn rendyrket sludder og pølsevev går resonnementene i kryss, fingrene i stå og selvfølelsen i dass.  Og blogginnleggskladdene i søpla.

Heretter lover jeg å bare skrive tullball og visvas. Å la meg inspirere av de andre på Lises fjasebloggerliste. Å aldri, aldri la meg friste til å uttrykke noe meningsfullt om sultkatastrofer eller matkjedenes innkjøpsordninger.

Hyttemat for strøm- og veiløse. Grunnkurs.

Folk i dette landet er i overkant opptatt av hyttemat.  Så godt som alle googlerne som detter innom den Glamouløse bloggen, leter etter hyttemat. Det må være et enormt udekket marked for hyttematblogging. Nå i vinterferieoppkjøringen er det ekstra stor pågang. Så hyttemat skal dere få.  Denne gangen byr jeg på grunnkurs teori i hyttemathåndtering for strøm- og veiløse.  3 vekttall.

Kap. 1) Pakking og transport av hyttemat
Er du en sånn pingle med kjørevei helt frem til hytta, må du for all del bare fortsette å slepe Rema-posene dine inn fra bilen når du kommer og restene ut når du drar. Og finn deg en annen hyttematblogg – her serveres bare hyttemattips til de virkelige barskingene som sleper seg over vidda gjennom snøstormen til hytta på ski. Eventuelt snøscooter.

1 b) Snøscooter TIL hytta er lov. Eller pulk. Men husk at snøscooter- og pulkførere ikke er så glad i Rema-poser, tulipaner og sjokoladekake på fat. Det er litt vanskelig å transportere på kjelke.  Det er viktig at all hyttematen er forsvarlig pakket i sekker eller bager, og at disse stables riktig. Som sjefspakker må du være påpasselig med å huske at eggene og tomatene er i den røde sekken denne gangen, og at den da fortrinnsvis bør ligge oppå, ikke under, den grønne sekken med pappvin og poteter.

Hjemtransport:  Man betaler ikke for å få kjørt matrester ned fra fjellet med scooter. Sånt gjør man bare ikke.  Det er lov å bli kjørt ned fra fjellet om man er syk, svak eller lat, men det skal ikke være matrester igjen. Det bryter med det norske frisksporterånden og underminerer hundrevis av år med bygging av nasjonal hyttekultur.  Maten skal være spist opp og søpla brent.  Hjem igjen skal det bare være sure truser i sekken.  Der er dermed svært viktig å ha med akkurat passe mye mat:

Kap. 2)  Beregning av medgått matmengde

Antall medlemmer av husstanden som liker sure agurker   x  antall sure agurker i snitt per person per  måltid  x  antall måltider som involverer sure aguker  = antall sure agurker du trenger.  

Tell opp korrekt antall og legg dem med tellekanter i en liten tupperwareboks. Se illustrasjonsbilde. Gjør tilsvarende med smør, pølseskiver, ost og alt som leveres i større pakninger enn du trenger for aktuelt opphold. Halvfulle majonestuber er det ikke lov å ha i sekken hjem igjen. 

Illustrasjonsfoto 1)  Til vinterferien trengs f.eks. 24 sure agurker, 0,3 dl majones, 0,8 dl aprikossyltetøy.  Ikke slurv med beregningene.

2)    Hamstring og overvintring
For å redusere mengden av mat som må transporteres, er det viktig å ha en strategi for overvintring av mat på strøm- veiløse vinterhytter. De kloke har gravet seg et frostfritt kjellerhull.  Da kan man hamstre hermetikk og drikkevarer om høsten.  Vårt kjellerhull viste seg å ikke være frostfritt likevel, så han far snekra dobbeltseng over lemmen. Nå er det antakelig bare bånntæla muse- og lemenlik nedi der. 

2 a) Tørrvarer
Noen tørrvarer går greit. Pasta og ris tåler en støyt og kan slepes opp om høsten.  Suppeposer tåler en vinter eller to. Kjeks og knekkebrød kan du også sette igjen om du har gebiss og liker den litt vasne, harske smaken av Ritz som har frosset og tint og frosset og tint med væromslagene gjennom vinteren.

2 b) Hermetikk
Hermetikk overvintrer greit.  Husk bare å ikke planlegge hermetikkmiddag første døgnet etter ankomst midtvinters. Ta i motsatt fall med spett og meisel.  Men selv med meisel er det vanskelig å få frosne joikakaker hele ut av boksen, så velg lapskaus. 

2 c) Drikkevarer
Liker ungene dine cola-is  eller du er veldig glad i brus uten kullsyre, er det bare å sette igjen ei  kasse eller tre om høsten. Husk å velge plastflasker.  Ferske hytteeiere som ikke har fulgt med i fysikktimen kan glede seg til runder med sprengte ølbokser. 

2 d) Glass
De som har videregående kurs i fysikk, er obs på at glass ikke er det samme som hermetikk. Boksen med Joika ekspanderer når innholdet fryser. Eller hva det heter på fysikk-sk. Det gjør ikke glasset med Uncle Bens sursøt.  Det sprekker. Halvfulle glass går stort sett bra, så slanten med jordbærsyltetøy kan bare stå. Hvis smaken blir rar, skyldes det enten at slanten har stått siden 2003 eller at du er så kresen at du ikke liker syltetøy som er frossent og tint en tjue-tredve ganger.


Takk for at du fulgte grunnkurset. Jeg vil senere legge ut en quiz om hyttemathåndtering. De som består, kan velge å ta påbyggingskurset. Her tar vi for oss blant annet dimensjonering og forberedelser av middagsmåltider, håndtering av rester og avfall,  "pjolter" og andre hyttedrikketradisjoner m.m.

Helt klart mest original

 

ORIGINALT #1: Være avblogget så lenge at man må be om nytt passord til bloggkontoen sin. Betenkelig.

ORIGINALT #2: Oppdage at man er nominert til mest originale mammablogg dagen etter at avstemmingen er avsluttet. Orginalt. Selsomt, rett og slett. Men faktisk mulig.

ORIGINALT #3: Bli nominert til en bloggkåring i januar uten å ha blogget et kløyva ord siden tidlig i november. Ubegripelig.  

ORIGINALT #4: Være med i en mammabloggkåring med en blogg som har vært innom mammarelaterte temaer i kun 28,57 prosent av innleggene siste år. Besynderlig.

ORIGINALT #5: Helt uten valgkamp og tilstedeværelse karre til seg hele åtte stemmer med en blogg som har ligget brakk i månedsvis med tidenes kjedeliste innlegg på topp. Og å tape så det synger med et stort flir og rå latter. Artig.

ORIGINALT #6: Gå i bloggdvale i tre måneder uten å miste mer enn ca. én følger.  Underlig.

ORIGINALT #7: Faktisk vurdere å ta opp skrivingen igjen igjen etter langvaring bloggpause nummer sju på tre år. Uoriginalt.   

 

 Hvis ikke dette kvalifiserer til  mest særpreget og rar, kan det være det samme. Tusen takk til dere som har vært så originale at dere har nominert og/eller stemt på den Glamourløse bloggen. Beklager at jeg ikke har vært til stede i valgkampen og heiet frem meg selv eller dere som faktisk har noe å fare med. Jeg kommer sterkere til bake neste år og regner da med å gjøre rent bord i følgende kategorier:

• Mest upålitelige mammablogger 
• Mest innbarka periodeblogger
• Beste skippertaksblogg

London på repeat

Jeg liker ikke storbyer. Jeg synes Oslo er stor nok. Jeg liker ikke folkemasser og jeg liker ikke kø. Jeg liker å vite hvor jeg er og hvor jeg skal og å kunne komme meg dit uten kart og kollektivtransport. Når jeg er ute i verden vil jeg heller se fjell, ødemark og ørn enn katedraler og torg og duer.

Men det er nå en gang slik at en storbyweekend er veldig praktisk når man har behov for å oppgradere garderoben, gå på deit med gemalen, spise god mat eller rett og slett føle seg som verdensborger et par dager.

Min. Min. Min! Minminmin!

Da reiser jeg til London. I London vet jeg hvor er jeg og hvor jeg skal og hva maten heter. Der slipper jeg å slåss med kartet eller stresse med de såkalte severdighetene. Og etter at oljefondet kjøpte halve Regent Street, bidrar jeg jo til og med til å trygge min egen pensjon gjennom å shoppe som en gal.

Gemalen og jeg reiser  i morgen. Det blir vår femtende Londonshoppehelg sammen. Eller kanskje sekstende. Og helt sikker ikke den siste.

Gråtende zombier og tissevåte vampyrer

Tusen takk til alle dere som har ventet tålmodig og neglbitende på å få vite hva jeg og nabodama foretok oss med gaffa og hodeputer på gjesterommet i forrige uke;  Vi laget selvsagt Halloween-dekorasjoner. Duhhh. Når man har et helt gårdstun å rigge og flere snes unger å skremme livskiten av, er det viktig å tenkte stort.

Vi hadde veldig lyst på noen hydrauliske eller oppblåsbare skumlinger, for eksempel dette nydelige trollet fra Halloween Express. Men selv om det var på salg, manglet vi et par daler.

 Så for å holde en strammere budsjettlinje, raidet vi utkledningskasser, Fretex og garasjer. Vi reivet funnene sammen med gaffa og masseprodusere laif-sais skumlinger som denne lekre damen under mønet.

 Noen gravsteiner og spøkelser kom også på plass. Den skumle bildeeffekten er selvsagt overlagt, og ikke et resultat av at fotografen var så opptatt med heksetjeneste at hun ikke hadde tid til å finne ut av nattfotograferingsfunksjonen på kameraet.

Gresskar-karen jeg tok livet av i fjor... 

 .. gikk igjen i år ...

 ... og ville hevne seg ved å stæle nybilen.

Her har jeg nettopp rigget ferdig heksegryta med kompressor-luft og er i ferd med å sende mine egne skumlinger på party borti veien, slik at jeg og nabodama får fred og ro til å ligge i bakhold og skremme vannet av alle krapylene i nabolaget. 

Det er nok minst tre unger som har fått varige mén og åtte som kommer til å sikre seg med bleie før de våger seg i nærheten av husene våre neste år. Men gråtende zombier og tissevåte vampyrer er det nabodama som har lyd og levende bilder av. Så inntil hun har kommet seg etter heksingen og ordnet med publiseringsrettigheter og teknisk tilrettelegging, får dere nøye dere med et bilde av gresskaret mitt. Eller et som er nesten likt som det jeg har egenhendig skåret og helt glemt å ta bilde av.

Ett år til neste gang. Bøøøøø!

Teiping av parykker til badeballer med gaffa. Kapittel 1.

I blant lurer jeg på hva jeg driver med.

I forgårs tilbrakte jeg kvelden på gjesterommet med nabodama. Det gikk hardt ut over et par hodeputer, en feik silkepysj og flere andre plagg. Men for det meste bare drakk vi te mens vi teipet parykker til badeballer med gaffa.

Kan det være fornuftig tidsbruk? Hvorfor gjør man slikt?

Illustrert fasit følger om noen dager. 

Ledig stilling som bookingansvarlig/personlig sekretær

På grunn av sterkt økende aktivitetsnivå, søker vi etter bookingingansvarlig.

Oppgaver
Den bookingansvarlige får ansvar for oppfølging og tilrettelegging av våre to 6-åringers sosiale og faglige program. Dette innebærer koordinering av bursdagsavtaler, fritidsaktiviteter, barnevakter, ha-med-på-skolen-dager, loggføring i forhold til klasselister og hvem-har-vært-med-hvem-og-hvem-må-vi-invitere-neste-gang-journal med mer.

Kvalifikasjoner
Vi søker etter en person med raske fingre som kan fatte seg presist i korthet, da jobben p.t. krever ca 13 sms per barn/sjef per døgn. Du må beherske regneark på programmerer-nivå og ha erfaring med å skille Emma A fra Emma B, Emma C, Emma D og kunne holde rede på deres foreldre og kostholdspreferanser. Riktig person har gjerne erfaring som Riksmeglingsmann eller fredsmegler, slik at hun/han kan avverge konflikter og traumer knyttet til f.eks. at det kommer bursdagsinvitasjoner til hyttehelger og at Halloween faller på en treningsdag.


Lønn i himmelen. Stillingen er et vikariat, som for rette person kan bli forlenget helt frem til ungene får egen mobil og lærer seg klokka.

Yippee ki-yay!

Det er hverken underholdende eller artig å se folk lide på film. Det er for mye blod, seigpining og ondskap i vanlige action- og thrillerfilmer. Synes jeg. Det er bare skurkene som skal dø, og de skal dø raskt og helst smertefritt. Men gjerne spektakulært. Skurker skal være ferdige hvis de detter ut av et vindu i annen etasje. For det står alltid en høygaffel under når skurkene faller. Heltene, derimot, skal overleve fall fra toppen av en skyskraper, og gjerne redde en jomfru i nød mens de er i svevet.

Jeg kaller det glad-vold. Action-komedie eller eventyr heter det vel egentlig. På sånn filmkategoriseringsspråk. Eller barnefilm. Gammel Snurre Sprett og Donald Duck er jo noe av det mest glad-voldelige som fins. Donald overlever å bli kokt, stekt, overkjørt av en dampveivals og sendt til månen på en nyttårsrakett, alt i løpet av ti minutter. Uten en skramme.

Jeg liker Pirates of the Caribbean og Indiana Jones. Jeg liker Die Hard og gammel James Bond. Men ikke ny James Bond. James lider for mye etter at han Broccoli kom seks fot under. James blør til og med nå. Det gidder jeg ikke se på.

Det ser ut til at min sønn deler min glede over blod-fattige humor-mord. Jeg har plukket frem "Injijana Jonns" og hamstrer popcorn.

Pompel, Pilt og Karibiske Pirater

Den siste uka har jeg forspist meg på popcorn og sett tre av fire Pirates of the Caribbean-filmer med 6-åringen. Guttungen synes Jack Sparrow er en stor helt og en festlig fyr, og mener at eventyr er eventyr og krever heftige og heslige effekter. Det er hysterisk morsomt med vandrende skjeletter som strever med å få partert hverandre med sverd og øks. At Davy Jones kverker engelske offiserer ved å kjøre skjegg-tentaklene sine gjennom bihulene deres, er jo bare rett og rimelig. Og selvsagt skjærer man hjertet ut av blivende piratkapteiner!

Den gang i forrige årtusen da jeg var seks, synes jeg fortsatt Pompel og Pilt var litt skumle. Derrick var i ytterkant av hva jeg tålte til godt opp i tenårene. Jeg ser fortsatt ikke skrekkfilm og blir til tider uvel av groteske spesialeffekter.

Men jeg liker Pirates of the Caribbean, altså. Bare så det er sagt. Og annen glad-vold. I en alder av 41 tåler jeg litt blod og  gørr i humorens tjeneste. Men jeg trodde ikke 6-åringer klarte å skille mellom Disneys morro-mord og vanlig skrekk og gru.

Av den grunn tok det lang tid før jeg slapp piratene til hjemme. Først brukte jeg en stund på å forbanne Disney, Lego, Nintendo og gutta i gata for å ha stimulert min sønn til fascinasjon for de makabre, karibiske sjørøverne. Deretter forhandlet jeg innbitt med guttungen om aldersgrenser og parental guidance og mareritt. Når husbond og jeg innså at vi var i ferd med å tape slaget, brukte vi adskillige netter på å screene filmene og lage sirlige lister over hvilke scener vi betraktet som uegnet for 6-åringer.

Alle scenene var visst egnet. Nå gleder guttungen seg til Jacks ferskeste påfunn og de skumle havfruene han har hørt er med i den siste filmen. Og jeg lurer på hva som har skjedd på én TV-generasjon. Er det Leikestova og Vibeke Sæthers skyld at vi gamlingene er så lettskremte? Hadde vi blitt like herdet som vårt avkom dersom vi også hadde fått 3D-monstere og aliens inn med morsmelka og tilbrakt barnehageårene med å slakte hverandre med lasersverd på Wiii?

Skummel, skumlere, skumlest?

Alt om tenåringsmoteblogger!

Jeg skal kjøpe bursdagsgave til ei tøff, voksen jente som blir tretten. Hun ønsker seg klær, sier hun. Åww mai gådd, lissom. Ass. Halloo?!? Jeg må si jenta har gøts, som ønsker seg klær av sin totalt moteignorante tante.

Jojo. Tanta har i hvert fall innsikt nok til å fatte at klær er et steitment når man er tretten. Bare sååå definerende for hvem man er og hva man står for. Jeg veeeet! Det holder lissom ikke på en måte å ta på seg det ei gammal tante har røsket med seg fra Lindex.

Så det måtte research til. Hvilke merker fra hvilke butikker gjelder for jenter fra hvilke bydeler med hvilket image? Jeg har konferert med alle kollegaer som har tenåringsbarn. Jeg har glodd på fjortisene på Egertorget. Og jeg har googla, så klart. Man kan ikke google seg til ungdomsmoteekspertise uten å dumpe innom blogger. Jeg har lest mange fjortismoteblogger det siste døgnet. Dette har jeg oppdaget:

• Det er siste mote blant fjortisbloggerene og ha et slags dobbelt speilbilde-bilde av seg selv i bloggheadingen. Og sitt fulle navn i fancy font. Alle har det. Det må være noen som tjener gode penger på å lage identiske bloggheadinger for fjortisene. 
• Det er mange fjortisbloggere som har mange følgere. Det er åpenbart tusenvis av mennesker som er interessert i hva Tove Caroline har på seg i dag og hvor hun kjøper mascaraen sin.
• Det er veldig mange fjortiser som handler veldig mye klær veldig ofte og skifter veldig mange ganger i løpet av dagen. Når gjør de lekser, egentlig? Og hvor får de pengene fra? Det står det ingen ting om.
• Det heter ikke klær eller antrekk. Det heter OUTFIT. På godt fjortisnorsk. Halloo?!?
• Det er veldig få fjortisbloggere som er opptatt av noe annet enn seg selv. Noen er litt opptatt av marsvinet sitt, men det er bare når de er for blakke til å shoppe.
• Det er faktisk er noen tenåringer som kan skrive norsk. Omtrent én av ti behersker både rettskriving og samskriving og tegnsetting. Omtrent som i befolkningen ellers, altså. Dette var en hyggelig og rørende oppdagelse.

Til tross for all blogglesingen, forstår jeg fortsatt lite av fjortismoten. Så det blir gavekort på trettenåringen. Som heldigvis ikke blogger. 

Halloooo?!?  Hvem som helst kan vel bli fjortisblogger! Det er bare å speilvende seg selv i bloggheaderen, det!

Hvor kommer all ferien fra?

- Joda, jeg er på jobb.
- Nei, jeg tok bare én dag høstferie, jeg.
 - Joda, barna har skolefri, men her sitter
jeg og gjør min plikt. 
 Noen må jo holde hjulene i gang, vet du.

”Har ikke du høstfeire, da?” spør folk. Mange folk. ”Jeg trodde ikke du var på jobb denne uka – er det ikke skolefri, da? ” gnåler de.

Er det noe jeg ikke har fått med meg? Får vi som endelig har fått skolebarn også høstferie fra jobben? Helt automatisk? Det virker sånn på E6-en. Og på toget. Der er det jo knapt arbeidsfolk å se.

Småbarnsfamiliebefolkningen ser man denne uka bare på Facebook, der de rapporterer om late dager med hyttekos eller strandliv. Det jeg lurer på, er hvor all ferien kommer fra. Jeg skjønner jo at man kan trikse litt med skiftjobb og flexitid og lærerstilling, men det kan vel umulig være sånn at alle som har fri denne uka jobber fleksibelt skift i skolevesenet?

Burde jeg ha lært meg noen spesielle tryllekunster som får fem uker ferie til å rekke til fire ukers sommerferie, høst- og vinterferie, planleggingsdager, jul og påske?

Eller burde jeg bare rulle inn og slutte å være paranoid bitter-bitch?