Julebord. Eller noe finere.

I morgen er det julebord. Hu hei. I helgen leste jeg en lang artikkel i ett eller annet magasin, Dagbladets, D2 eller no’, om at julebordene ikke er hva de var. Det skal være sikkert og visst.

I gamledager hadde vi skikkelig julebord på jobben min. Vi begynte i kantina klokka ett. 13, ja. Halv to hadde vi tatt kål på ei halv flaske Genever hver, klokka to spiste vi noe som vi var litt for bedugget til å avgjøre om var pinnekjøtt eller ribbe. Innen klokka fem hadde de ellers mest tilbakeholdne gjennomført  tårevåte medarbeidersamtaler med sjefen i bøttekottet og klokka seks vaklet de første hjem. De som burde gått hjem klokka seks, men da lå og spydde, stablet vi i en taxi i sjutida. Klokka åtte måtte vi stikke på by’n før de strenge sjefssekretærene satte oss til ryddetjeneste. Hvorvidt det var klining i krokene eller morsomme sjalusidramaer, har jeg valgt å fortrenge (sensurere).

Nå er det andre tider. I tråd med trenden. I følge D2. Eller hvor det var det sto at julebordene ikke er hva de var. Nå er det felles samling for hele kontorfellesskapet på hotell, med distriktsansatte og ledsagere. Med taler, tøyservietter og stetteglass. Pomp and Circumstance med posesmelling og sånne papirtrådskinaputter som jeg ikke husker hva heter. De første åra med det nye opplegget forsøkte jeg å være pliktoppfyllende medarbeider og konversere høflig om faglige utfordringer og barnebarn med alle jeg ikke kjente. Det var dritkjedelig. Det var jo jobb. Det var rett før jeg sendte reiseregning og krevde overtidsbetaling for julebordkvelden. Men det gikk jo ikke. Så jeg har skulka julebordet sånn til og fra de siste åra.

I år prøver jeg meg igjen. Jeg vurderer å snakke med et par av dem jeg ikke kjenner, men bare hvis de er gamle griser som byr på slibrige komplimenter. For det hører liksom med på et skikkelig julebord. De andre jeg ikke kjenner kan bare ha det så godt. Jeg skal jeg finne meg en krok og en dram og feste med de jeg vet er festlige. Tung reserarch blant kollegaer har avslørt at det har utviklet seg en aksept for sånt innenfor rammen av det nye konseptet. Så kanskje julebord egentlig er hva det var, bare kamuflert som noe finere?  

Det jeg lurer mest på i dag, er om det går an å gå på julebord i ullkjole og stillongs. Og OL-støvler. Noen vil jo danse når de er på en snurr. De holder vel varmen i stroppekjole og gullsandaler. De av oss som skyr parketten og har behov for jevnlige turer ut etter ”frisk luft” når vi er på fest, kommer til å få en tøff kveld i kulda. Kan man søke om yrkesskadeerstatning av å få lungebetennelse på julebord? Det er jo tross alt jobb.