torsdag 15. mars 2012

Frem med nikkersen - våren er her!

Krokusen spirer. Ungene sykler og spiller fotball i den nyfeide gata. Og vi pakker nikkers og klister og håper på snø i fjellet.

Ja, det er galskap. Det er bare treningsnarkomane Birkenduster som løper etter de siste snøflekkene.  Og vi, da.

Det er ikke det at vi har et påtrengende ønske om å få tynet tjue ekstra mil ut av skisesongen. Vi prøver bare å trekke ut peiskos- og rødvinssensongen litt. Lage en litt mykere overgang. For våren er så brå og brutal. I hvertfall når man har pådratt seg hus og hage og stakitt og dritt.

Først kommer sola inn. Den går greit helt til svigermor uoppfordret vasker vinduene.  Da blir det så lyst at alle blåbæryoughurtflekkene på gulvlistene kommer til sin rett.  Jøss. Blir bokhyller støvete om vinteren også?

Ute er det heller ikke værendes når snøen går. I hagen stinker det av overvintret kattebæsj og dårlig samvittighet.  Stakittet har ikke malt seg selv i vinter heller.  Plenen er like stor som i fjor og gresset kommer helt sikkert til å vokse enda fortere i år.  Jeg prøver å huske hva som er den beste måten å drepe brunsnegler.  Lurer på om hagepolitiet kommer og tar meg hvis jeg utsetter å grave opp staudebedet enda et år.  Finnes det selvmalende vinduskarmer?  Og hvem har stablet all den søpla i garasjen vår?

Det går over.  Etter hvert.  Mens vi venter på at gresset skal gro, velger vi å slappe av i fjellheimen. Det er koseligere å sitte rolig med en pjolter og se på at den siste snøen smelter i fjellet enn å være hjemme og stresse over alt som må gjøres før snøen kommer. Igjen.

God helg! 

tirsdag 6. mars 2012

Tampong-kupong? Nei takk!

Kjære Kiwi. 

Brunostavtale kunne jeg skjønt.  Eller dorull-avtale.  Kneippbrødavtale. Lettmelk-avtale. Leverposteiavtale. Fiskepinneavtale. Men tampongavtale? Ærlig talt! 

Jeg blir ikke en mer lojal kunde av at attenåringen i kassa rødmer så aknen blusser og mumler ”harrusånnnyttkortgreie”?  Eller at ferdigmedovergangalder-akspeditrisen skadefro, så hele køen hører det, spør om jeg trenger stempel på tampong-kupongen.  Tvert i mot. 

Nei takk. Jeg gidder ikke drasse rundt med en stemplet papirlapp i lommeboka som minner meg om menshelvetet hver gang jeg skal fiske frem trikkebilletten.  Det er ikke det samme å mangle ett klipp på en gratis Libresse Normal Wing med Aloe Vera som å mangle ett på en dobbel latte med skummetmelk.  

Nei. Jeg bryr meg ikke om tampong-tilbud. Jeg betaler gjerne blodig overpris for slikt, bare jeg får det jeg skal ha når jeg trenger det. Nei. Jeg går ikke å bekymrer meg for om Always-budsjettet knekker familieøkonomien. Jeg smeller ikke inn en ekstra OB bare fordi det var så ille billig. Når menskrampene eller pms-en herjer meg, gir jeg faen i rabattordninger. Da vil jeg ha ekspeditører som ekspederer tamponger, Troika, ukeblader og Ibux raskt og uinteressert.  Sanitærartikkelinnkjøp er en aktivitet jeg regner med å ønske å fortrenge i økende grad etter hvert som jeg nærmer meg overgangs- og/eller inkontinensalderen.

Kjære Kiwi. Dette må være tidenes mest idiotiske og feilslåtte dagligvarestunt.  At husmødre som meg var lojale bleieavtalekunder den gang vi hadde tvillinger som dreit dagen lang, betyr ikke at vi har gått og ventet på bleieavtale for voksne.  Nå får dere finne en annen kundegruppe å utstyre med teite 3 for 4-papirlapper i stedet for å bare slå av 25 prosent.  Unge menn er da kjøpesterke? Kondom-kortet får helt sikkert gutta til å kjøre til en nattåpen Kiwi i stedet for å stikke innom 7-11 på vei fra fest. Og hva med pensjonistene? Kamfer-klubben hadde nok bygget mye lojalitet og trukket mye kunder.  



fredag 2. mars 2012

Viktigper



I går var jeg viktig.  Da marsjerte jeg rundt i pumps og dressjakke med dokumenter under armen og sa viktige ting i møter med viktig mennesker. Jeg er god til å være viktig. Overbevisende i rollen, faktisk.  Jeg kan si ”– men det er altså slik at dere tar helt feil og vi har rett”, helt uten å stamme meg gjennom fraser som jegtrorlissomattepåenmåte. 

Noen ganger er det gøy også. Å være viktig, altså. Å si innsiktsfulle og velartikulerte ting til viktige folk. Både virkelig viktige folk du også har hørt om, og folk som later som om de er viktigere enn de er og bruker ord som etatstyringsdialog og fokus.  

Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å bli viktig på full tid. Hvis jeg slumper til å bli viktig i Norge eller verden eller borettslaget sånn helt tilfeldig, er det greit.  Jeg liker folk som er viktige fordi de tilfeldigvis er både flinke og snille. Men gu’hjelpes så mange arrogante tullinger det er der ute som tror de er viktigere enn de er.  Eller gjerne vil bli det. 

De maktsyke tullingene må gjerne kalle meg ambisjonsløs. For i dag har jeg gledet meg over å slippe å si viktige ting om nasjonale infrastrukturutfordringer og  innretning av virkemiddelapparatet.  I dag har jeg  hatt meninger om kaffekoppdesign, diplomproduksjon og rensing av kaffemaskiner. Jeg synes det er viktig nok, jeg. I hvertfall på en fredag. 


torsdag 1. mars 2012

Fjaseblogger!

Det var jammen godt å bli kategorisert og satt i riktig bås. Eller stall. Eller hylle.

Tusen takk til Lise som har satt meg på lista over landets fremste fjasebloggere. Fjaseblogger er det jeg er. Eller bør være. Når jeg ikke er periodeblogger eller hytteblogger.

Ettersom jeg alltid har fått litt klaus i mammablogger-skuffen, har jeg forsøkt å markedsføre meg som hverdagsblogger. Men hverdagen er jo kjip å skrive om. Hverdagen er jo full av at livets realiteter og verdens elendighet. Når det skjer naturkatastrofer eller Rema er utsolgt for brød og sånn.

Det er når jeg prøver å blogge om det hverdagslige alvoret at blogginga går ad undas. Når jeg forsøker å analysere Remas brødmangel eller verdens naturkatastrofer og sånn. Det har jeg funnet ut etter å ha bedrevet intens selvransakelse, tung psykoanalyse og omfattende sjokoladeterapi.  Hver gang jeg blir overmannet av behovet for å uttrykke noe annet enn rendyrket sludder og pølsevev går resonnementene i kryss, fingrene i stå og selvfølelsen i dass.  Og blogginnleggskladdene i søpla.

Heretter lover jeg å bare skrive tullball og visvas. Å la meg inspirere av de andre på Lises fjasebloggerliste. Å aldri, aldri la meg friste til å uttrykke noe meningsfullt om sultkatastrofer eller matkjedenes innkjøpsordninger.