mandag 28. februar 2011

Den nye skieliten

I anledning den pågående verdsmeisterskapen, erklærer jeg ski-uke i den glamourløse bloggen. Jeg åpner like godt med et spørsmål som jeg besvarer selv:

Er skituren en saga blott? 

I gamle dager gikk alle på skitur. Særlig eliten. Middelklassen og de som var noe og sånt. Det var det man skulle på søndager og i påsken og i vinterferien. Med nikkers og Kandaharbindinger og Spenol på nesa.

I våre dager går det norske folk på ski for å trene. Hele familier legger ut med nypreparerte ski og ”Bj” stemplet i hue og rævva for å logge mil og perfeksjonere skøyteteknikken og bli klar for Birkebeineren og motivere ungene til å bli den neste Marit eller Petter. De svette kondomdress-familiene med sportsdrikk i rompetaske har overtatt høyfjellet og dominerer i mediene og i sportsbutikkene og i selskapslivet. De er den nye skieliten.

Men den gamle skitur-kulturen lever videre, selv om den er fordrevet fra Geilo og G-sport. I smug. Undercover. Anorakk-kledde familier pleier sin fordums status som nasjonalsymbol i hemmelige seremonier i lia bak samfunnshuset hver søndag. Og i strømløse hyttefelt fra 60-tallet. Der inhalerer de Solo og setter skudd med Kvikklunsj og svir av noen grillpølser i snøen. Men ikke før de har tilbakelagt de påkrevde to kilometrene på ski med klister fra påsken i fjor. I spor de har tråkket selv.

Tror jeg. Så da var det spørsmålet besvart. Og svaret var nei.
Nå er det deres tur til å svare. Tilhører jeg den nye skieliten, eller er jeg en avdanket turgåer? Hva med deg? Riktige svar premieres med en fyldig rapport om helgens prestasjoner i høyfjellet. Og senere i uka lover jeg full gjennomgang av skimote- og utstyr. 

Tjuvlånt illustrasjonsbilde. Illustrerer før, liksom. 

torsdag 24. februar 2011

Ser frem til et kort og tamt VM

Korte og tamme pølser. Med link til konkurransen som kompensasjon for dårlig reklame og tjuvlåning av banner.
Jeg er verdensberømt i omgangskretsen for min manglende sportsinteresse og –kunnskap. Noe må man jo ofre på tidsklemmas alter, og for meg var det et lett valg å slutte å interessere meg for andres svette.

Jeg falt av lasset den gang Brå var på høyden og korteste distanse var tikilometeren. Spør du meg hva langrennssprint er, svarer jeg at det er spurten hjem til utedoen på hytta etter at man har inntatt alt for mye kakao på tur. Jeg kjenner kanskje igjen han med Red Bullen og hu med musklene. De andre aner jeg ikke hvem er.

Jeg har jobbet hardt i mange år for å dyrke mitt image som ihuga sportshater og ignorant. Et image må man jo ha. Men i det siste har det vært tøft. Jeg har ikke kunnet åpne en avis. Ikke spise på en restaurant på grunn av alle VM-menyene. Ikke handle på VM-salg. Ikke åpne jobbmailen i frykt for at enda flere leverandører vil ha meg med til Kollen. Ikke delta i en eneste samtale rundt lunsjbordet.

I går dumpet jeg, på toppen av det hele, uforvarende over åpningsseremonien på Universitetsplassen. Siden jeg ikke visste at det var seremoni der og da, hadde jeg jo ikke planlagt en lengre omvei til toget etter jobb. Jeg var i ferd med å bli mannevond av å kjempe meg gjennom mengden av oransje funksjonærer og flaggviftende masser. Men så skjedde det noe flott. Jeg fikk høre Gardemusikken spille nasjonalsangen. Laiv.

Jeg får ståpels og blir lykkelig over å være norsk når Gardemusikken spiller. For det går nemlig fint an å huse nasjonal stolthet uten å følge sport. Man må bare være litt ekstra opptatt av hornmusikk og søttende mai og sånt.

Hadde Garden klint til med Holmenkollmarsjen og Valdresmarsjen med det samme, hadde jeg nok blitt så revet med at jeg hadde vurdert å bli vennlig innstilt til hele VM-arrangementet. Men det gjorde de ikke. Så da håper jeg VM blir akkurat som pølsene i pakka med Kollen Wiener som Husbond, mot bedre vitende og uten mitt samtykke, dro i hus forrige helg; Korte og tamme.



God helg!
(Ja, jeg reiser på hyttetur igjen og blir uten bloggtilgang frem til søndag kveld.)

onsdag 23. februar 2011

Tusen takk og tre bra blogger

(Hopp til del to om du ikke orker å lese patetiske unnskyldninger og takksigelser kamuflert i kvasi-kansellispråk)

Jeg vil med dette orientere om at ryktene om min fortreffelighet er betydelig overdrevet. Jeg er selvsagt dypt takknemlig og rørt over gårsdagens award-utfordring og nydelig kompliment fra Fjase-Bergliot. Tusen takk. Og for hyggelig referanse og oppfølging i Pia tidligere denne uken, muligens i helgen.

All publisiteten har medført stor tilstrømming av hyggelige kommentarer og nye håpefulle følgere av den glamourløse bloggen. Undertegnede er naturligvis kolossalt smigret over dette og beklager på det inderligste de forsinkelser som har oppstått i forhold til tilbakemeldinger på tilbakemeldinger og oppfølging av nye følgere.

En understreker at arbeidet med å gå på gjenvisitt til alle og å takke hver enkelt personlig og med omtanke og innlevelse, vil bli påbegynt straks det er gjort nødvendige ressursmessige omprioriteringer i det glamourløse livet. Avgjørelsen om hvorvidt en skal lease ut barna eller slutte å sove for å frigjøre tid til bloggoppfølging, forventes tatt i løpet av helgen. 


Ærbødigst,
Glamouløse Hilde
------------------------------------------------------------------------------
Tre favoritter
Utmerkelsen (javel, da. Awarden.) jeg fikk av Bergljot var jo en slags stafett, så i sann VM-ånd tar jeg pinnen og dæljer løs. Jeg kunne jo valgt de tre jeg leser mest trofast og med størst forventninger (P, B og E). Og jeg kunne jo plukket noen ferske følgere, men dem har ikke rukket å bli kjent med ennå. Så jeg benytter sjansen til å trekke frem tre jeg er setter stor pris på og som jeg synes fortjener ekstra oppmerksomhet.

Elinblugg
Fordi Elin er mitt språklige forbilde og har æren for at jeg skriver. Elin skriver for å skrive og blogger for å blogge, og selv om bloggen går på femte året har hun aldri meldt seg helt på blogglandia-kjøret så vidt jeg kan se. Det er det på tide å gjøre noe med! Legg deg til som følger og vær klar for velskrevne skråblikk på hverdagen.

frk. Figenschous oppdateringer: maoistlutheranerens stensilavis
Fordi Frk F minner meg om at hverdagen før/uten stasjonsvogn og fiskepinner også kan være veldig hverdagslig og full av komikk og irritasjonsmomenter. Og det er godt å bli påminnet om. Og så skriver hun storartet, så klart.  

Siris hverdag. Mer eller mindre
Fordi Siri mestrer det jeg ikke en gang tør å prøve; Å kombinere morsomheter og hverdagsgløtt med de ærlige, engasjerte innleggene om viktige saker.

tirsdag 22. februar 2011

Kledd for anledningen

Jeg jobber i by'n og ser mange velkledde barn på bytur nå i vinterferien. Og mødre. Og mødre som matcher sine barn. Og omvendt.

Jeg vil så gjerne være en sånn kledd-for-anledningen-mamma med flotte kledd-for-anledningen-barn. Men ikke har vi vinterferie og det er dårlig med aledninger om dagen. Så vi får gjøre det beste ut av det vi har. I går slo vi til og kledde oss vel når vi skulle gå hjem fra barnehagen -  vi kunne jo ikke stille i parkdress når vi fikk skyss med fintfolk hjem. Her er et lite barnehagetransportmote-collage:

  Hun:  Har vågalt valgt cerise-rosa (heter det lenger?) fleecejakke over svaklilla skjørt i tyll og cord. Hun følger årets mote med fuskepelslue og tar opp fargen fra jakkeforet i lua.  Detaljen som virkelig gjør antrekket, er den knallrøde kosebuksa som dristig bæres under skjørtet i en småfrekk Bollywood møter kuldegrader-vri.  Det er vel særlig den djerve fargekombinasjonen i dette ensemblet som vil sikre henne en fremtid som trendsetter.

Han:  Har for hjemturen valgt en fravokst fleecebukse fra barnehagetøykurven i et opprør mot den konservative cordbuksa med krevende knapper han normalt blir påtvunget. Legg merke til det vrengte lommefôret, som  gir en spennende effekt når det flagrer i takt med øreflappene på lua under sprinten til barnehageporten. Fargekombinasjonen kunne med fordel vært mer utfordrende.


Mor:  Hadde valgt tre lag sorte ullstrømpebukser, -stillongs og raggsokker under skjørtet. Velg ekstra store herrereggsokker for en fiffig Pippi-effekt når støvlene sparkes av. I morgen vurderer jeg å følge frøknas eksempel og ta joggebuksa i stedet. Og kanskje noe i cerise, etter at samme frøken med en stakars-deg- mine har konstatert at jeg bare eier  sorte og brune og grå skjørt og strømper. 

torsdag 17. februar 2011

Litt ungdommelig på avstand

I dag ble jeg kalt ungdommelig av min tidligere forlovede. Nå ektemann. Til dels kjent som Husbond her i bloggen, lite omtalt etter eget ønske.

Han sa ikke at jeg ER ungdommelig, altså. Det skulle tatt seg ut. Og vært ren løgn. Han bare fastslo i en litt overrasket tone at jeg så ungdommelig ut (på åtte meters hold, red. anm.). Ikke det at han er noen autoritet innenfor temaet ungdommelighet.

På formiddagens ”jeg-tar-bilen-til-og-du-fra-og-vi-finner-fanmeg-fortsatt-bare-én-nøkkel-klarer-vi-å-møtes-ett-minutt”-date på en togstasjon i Oslo, stilte jeg i en tidløs (les: gammel og slitt) vinterjakke og et skjerf som var helt på høyden for bare et par sesonger siden. Jeg tror det var måten jeg hadde dandert skjerfet på som gjorde utslaget. Husbond var nok ikke klar over at jeg kunne dandere frynseskjerf like forskriftsmessig som de unge trettiåringene på jobben hans. At jeg har byttet ut OL-skoene med et par like klumpete, men dog mer tidsriktige vintersko av anerkjent merke, bidro kanskje også til det ungdommelige imasjet. 

Jeg kan selvfølgelig bruke kvelden på å gruble på om kommentaren var en kompliment eller ei. Det er mulig husbond egentlig mente at jeg ser eldet (eller hva som er antonymet til ungdommelig) ut de flest andre dager og på nært hold. Kanskje han hintet om at det var på tide at jeg begynner å kle meg mer elegant og klassisk, slik det sømmer seg for en voksen dame med kontorjobb i hovedstaden.

Men etter mange års ekteskap har jeg sluttet å ilegge menn baktanker. Det pleier ikke å være noen. Så jeg er nok bittelitt ungdommelig, da. I fremtoningen. På åtte meters hold. En gang i blant. For de som kjenner meg best.

Det holder for meg. Og det var hyggelig å få høre det.


Innlegget er uillustrert all den tid jeg 1) Ikke vil være en sånn fashionblogger som legger ut bilder av seg selv i ulike antrekk i utide 2) Ikke klarer å ta bilde av meg selv på åtte meters avstand. 

tirsdag 15. februar 2011

Slik sikrer du din fremtid. Kjøp Dagbladet på lørdag.

Kristin skriver om Dagbladets lørdagsmagasin. Siri skriver om ungdommens slette arbeidsmoral. Jeg ble inspirert til å skryte av den høyarbeidsmoralske Dagbladselgergutten min.

Dagbladselgergutten min er på døra sånn circa ti hver eneste lørdag og søndag, i storm og sprengkulde og pøsregn. Ti er tidlig. Når femåringene åpner døra og skriker ”mammaaaaa, det er aviiiiiisgutten!” konverserer Dagbladselgergutten tålmodig med døråpnermafiaen den halvtimen det tar meg å finne morgenkåpe og småpenger. Han vet at vi alltid kjøper, men spør like høflig hver eneste gang. Han er velartikulert og småprater voksent om vær og vind og kårene for unge Dagbladselgere i våre dager. Han kan til og med regne veksel i hodet! Og han ønsker oss en riktig god dag. Helg etter helg.

Han er ca 14 år, og jeg satser min alderdom på ham. Det er han som må sørge for at det fortsatt strømmer litt penger inn i Folketrygden etter jeg har blitt mottaker. Det er han som må ordne opp hvis det blir kluss med skjenkebevillingen på ”heimen” i 2059. Det er han som skal behandle oss gamle med respekt når vi mimrer om kommunkasjonshjelpemidler med knapper og ledninger.

Sjælmanipulert i en hørri.
For jeg kjenner ingen andre 14-åringer med arbeidsmoral og respekt for de eldre. I bunn og grunn kjenner jeg ingen andre 14-åringer. Jeg bare ser dem på bussen og toget. Og de eksemplarene av arten jeg observerer der, vil jeg ikke satse fremtiden min på sånn helt uten videre. På lørdag må jeg få Dagbladselgergutten til å skrive navnet sitt på en lapp. Sånn at jeg vet hvem jeg skal stemme frem som statsminister ved Stortingsvalget i 2049.

fredag 11. februar 2011

Alt var lettere med Kandahar

Det er ganske utgreit med yr.no og grunneiere med mobiltelefon. Man blir så pinglete av sånt. I dag utsatte vi hytteturen selv om vi hadde pakket bilen full av nikkers og krydderurter og hadde ungene klare til avgang med fri fra barnehagen. 

"Det trur jeg ikke at jeg vil anbefale", sa´n Arne når jeg ringte for å booke snøscooterskyss. Han har kjørt seg fast før i henget nerrafor hytta vår. I dag pingla han på grunn av førti centi nysnø i fonner og stiv kuling rundt scooterlua.

Det var annerledes å reise på hytta i gamledager. Da hadde vi bare Vidar Theisen på torsdagskvelden (og den senile mora til grunneieren på en dårlig rikstelefonlinje hvis vi var virkelig bekymret) til hjelp i hytteturplanleggingen. Vi kjørte modige vi til fjells annehver fredag ettermiddag uten å vite hva som møtte oss. Fatter la på kjetting. Mutter hoia. Ungene akket. Når det var slutt på bilveien iførte vi oss anorakk og hodelykter og ski med kandaharbindinger og klister for mildvær og skareføre og ryggsekk med appelsin og karret oss oppover i lia. Én meter nysnø var ikke større hindring enn at sprekeste medlem av familien måtte gå åtte ganger tur-retur og å tråkke spor for dem med bilbatteri til solcellene og énliters glassflasker med cola i ryggsekken. Den som tok seg først frem til hytta kunne gjerne spenne på seg trugene og tråkke tilbake etter de som sleit i henget. Etter vi hadde gravd (gravet? ) frem inngangsdøra måtte vi fyre opp med aviser, for den gang fantes det ikke sånne fancy opptenningsbrikketter. 

Det var jammen primitivt å reise på primitiv hytte i gamledager. Alt er så mye bedre nå. Vi reiser etter frokost i morgen. 

Hytte. Arkivfoto.Jeg sidder jo hjemme i sofaen. 




onsdag 9. februar 2011

Stiplede linjer og skjemaskrekk

I dag har jeg skrevet adressen min åtte ganger. For hånd. Med kulepenn. Og fantasert om å bo et sted i BØ uten gateadresse.

Jeg misliker å fylle ut skjemaer. Det er kanskje derfor jeg er rågod til å lage dem. Jeg lager utalllige eminente skjemaer på jobben. I word og pdf og for web med himmelsk brukervennlighet, intuitivt grensesnitt, sofistikerte avkrysningsmuligheter og fancy grafikk.

Jeg blir mannevond av papirskjemaer i form av grumsete og skjeve kopier med stiplede linjer. De som skriver "begrunn dine ønsker grundig" og så setter av én stiplet linje, kødder med skjemapsyken min. Det er bare sadister som ber om barnets adresse og det andre barnets og mors og så fars og så barnas igjen uten å gi mulighet for å krysse av for "samme som over". Jeg sliter med å innse at skjemaforfatteren virkelig mente "ovenstående informasjon" når han/hun skrev "følgende informasjon må fylles ut" helt nederst på arket. Når de ber om navn på biologisk mor/far, blir jeg dypt indignert på vegne av alle som har adoptert. Og jeg sliter med å finne logikken med at det settes av tre centimeter til barnets fulle navn og sju centimenter til postnummer.

Men i dag taklet jeg de håpløse kopiskjemaene med et smil. Jeg har fullført to innskrivningsskjemaer for grunnskolen. I morgen tropper vi høytidsstemte opp i gymsalen med skoleklare tvillinger, nyskrubbede  ører og håndutfylte skjemaer.

Manuell skjemautfylling. Et sus av åttitallet. Jeg savner ikke sjølmeldinga. 

tirsdag 8. februar 2011

Alt jeg synes jeg bør som gjør at jeg ikke rekker å blogge

Jeg er visst en hverdagsblogger i dobbel forstand. Ikke bare blogger jeg om hverdagslige ting, jeg blogger bare på hverdager. Bortsett fra mandag, da. Da må jeg lese hva alle andre har blogget i løpet av helgen. Og på fredag, for den er jo strengt tatt en del av helgen. Så da får jeg blogge tirsdag, onsdag og torsdag. 

Jeg har nok ideer og inspirasjon til å blogge åtte dager i uka, det er ikke det.  Men det er bare på begivenhetsløse hverdager jeg klarer å finne det kvarteret jeg trenger for å få et ferdigtenkt blogginnlegg ut av fingertuppene. I helgene får jeg ikke ryddet tid, da får jeg bare ryddet. 

Helgene mine går alt for ofte med til alt det småbarnsmødre synes de bør gjøre etter at de har gjort det de gjøre.  Jeg synes for eksempel at jeg bør få ungene ut på skitur etter jeg har ryddet bort søndagsfrokosten. Hvis jeg ikke orker skistyret, synes jeg at jeg bør gjøre noe som er så husmoderlig høyverdig at det kompenserer for den dårlige samvittigheten jeg får av å la de håpefulle sitte inne og spille DS. For eksempel å vaske vinduer.  Hvis jeg ikke gidder å vaske vinduer heller, synes jeg at jeg må lage en ekstra god og avansert søndagsmiddag. For det synes jeg man bør de søndagene man ikke er alt for opptatt med andre ting.  Og det å sitte foran Macen synes jeg ikke man bør kalle å være opptatt med andre ting.  

Men på hverdager synes jeg man bør tillate seg å gjøre det man har lyst til etter at man er ferdig med det man må. Sånn som å blogge.

torsdag 3. februar 2011

Alene hjemme II

ERFARINGER:
  • Det lukter annerledes i huset når krapylene ikke er hjemme.
  • Det er ikke lurt å spise en hel eske konfekt alene. Særlig ikke halvannet døgn etter spysjuka. 
  • Det er ikke nødvendig å åpne en flaske rødvin på en onsdag bare fordi noen nevner ordet rødvin i en kommentar til bloggen din.
  • Det er helt nødvendig å ha en herlig nabofrue som er lett å be når man likevel har åpnet en flaske rødvin på en onsdag
  • Det oppleves veldig kaldt å ha en dobbeltseng helt alene når man er vant til to ganger nitten kilo levende varmeflasker.
  • Det er bare søppel i 23 kanaler, uansett hvor mye man har fjernkontrollen for seg selv.
  • Apropos søppel: I en enpersonshusholdning er problemet ikke at dunken blir full flere ganger om dagen, men at den begynner å lukte før den blir full.
  • Oppvaskmaskinen blir aldri full.
  • Det beste trikset for å unngå å savne ungene er å oppholde seg i de delene av huset der effektene deres ikke er strødd omkring. Synd at jeg ikke har tv i wåkin-klåsseten min. 
  • To dager er nok. 
    Halvfull på andre døgnet. Oppvaskmaskinen også. 

    onsdag 2. februar 2011

    Alene hjemme I

    Først skal jeg shoppe meg litt blondeundertøy og høyhælte sko i Bogstadveien, møte en venninne eller tre til et glass vin eller fire og et godt måltid og eventuelt en hei dundrande fest. Innimellom der skal jeg trene litt pilates, ta et par økter på spa, få med meg en kunstutstilling og lese en stimulerende bok og et par glossa dameblader.

    Eller kanskje ikke.

    Først jobber jeg noen timer overtid.  Så somler jeg meg hjem via en pølsekiosk eller to. Vel hjemme ifører jeg meg buksa med strikk i livet og bestemmer meg nok en gang for å utsette alt husarbeid til en annen gang.  Etter en ettermiddagsøkt med sofasliting og avansert kanalslalom tar jeg meg et par brødskiver og en pose smågodt til middag.  Uten at noen har noe med det.  Til kvelds spiser jeg konfekt og potetgull. Hvis jeg ikke har sovnet på sofaen før jeg rekker å bli selskapssyk, ringer jeg og plager slekt eller venner med litt tomprat.

    Krapylene er på utlån hos besteforeldre og gemalen er på forretningsreise. To hele kvelder disponerer jeg. Helt alene. Jeg valgte variant to av de over. For hva er poenget med å bruke sjeldne fridager på å minne seg selv om alt man går glipp av som tidsklemt småbarnsmor? Det er mye bedre å kjenne litt på hvordan hverdagen EGENTLIG var før familiekjøret satte inn. Og innse at man egentlig setter stor pris på å måtte fighte for sin del av fjernkontrollen og konfekten. 

    Ingen konkurranse. Min konfekt. Mine fjernkontroller. Min sjamporeklame. Alene hjemme. 

    tirsdag 1. februar 2011

    Bånn i bøtta


    Fem ting som er ukule* når omgangssyken herjer heimen:
    1. Unger som har for vane å snike seg opp i dobbeltsenga og rigge seg godt til i midten når de våkner om natta (og som våkner om natta når de er kvalme).  
    2. Foreldre som er så vant til å ha senga full av urolige unger at de bare sover videre og ikke skjønner at noe er galt før det er for sent.
    3. Tjukke, dyre overmadrasser av ultrasugende skumgummi.
    4. Moussaka. Hjemmelagd.
    5. At det er helg.
    Nå er vi bra igjen. Og ser bånn i bøtta.  

    *Her skrev jeg  ukule bare for å være litt kul. Egentlig er jeg så ukul at jeg foretrekker nostalgiske uttrykk som kjipt, begredelig og  guffent.