Stiplede linjer og skjemaskrekk

I dag har jeg skrevet adressen min åtte ganger. For hånd. Med kulepenn. Og fantasert om å bo et sted i BØ uten gateadresse.

Jeg misliker å fylle ut skjemaer. Det er kanskje derfor jeg er rågod til å lage dem. Jeg lager utalllige eminente skjemaer på jobben. I word og pdf og for web med himmelsk brukervennlighet, intuitivt grensesnitt, sofistikerte avkrysningsmuligheter og fancy grafikk.

Jeg blir mannevond av papirskjemaer i form av grumsete og skjeve kopier med stiplede linjer. De som skriver "begrunn dine ønsker grundig" og så setter av én stiplet linje, kødder med skjemapsyken min. Det er bare sadister som ber om barnets adresse og det andre barnets og mors og så fars og så barnas igjen uten å gi mulighet for å krysse av for "samme som over". Jeg sliter med å innse at skjemaforfatteren virkelig mente "ovenstående informasjon" når han/hun skrev "følgende informasjon må fylles ut" helt nederst på arket. Når de ber om navn på biologisk mor/far, blir jeg dypt indignert på vegne av alle som har adoptert. Og jeg sliter med å finne logikken med at det settes av tre centimeter til barnets fulle navn og sju centimenter til postnummer.

Men i dag taklet jeg de håpløse kopiskjemaene med et smil. Jeg har fullført to innskrivningsskjemaer for grunnskolen. I morgen tropper vi høytidsstemte opp i gymsalen med skoleklare tvillinger, nyskrubbede  ører og håndutfylte skjemaer.

Manuell skjemautfylling. Et sus av åttitallet. Jeg savner ikke sjølmeldinga.