Alene hjemme I

Først skal jeg shoppe meg litt blondeundertøy og høyhælte sko i Bogstadveien, møte en venninne eller tre til et glass vin eller fire og et godt måltid og eventuelt en hei dundrande fest. Innimellom der skal jeg trene litt pilates, ta et par økter på spa, få med meg en kunstutstilling og lese en stimulerende bok og et par glossa dameblader.

Eller kanskje ikke.

Først jobber jeg noen timer overtid.  Så somler jeg meg hjem via en pølsekiosk eller to. Vel hjemme ifører jeg meg buksa med strikk i livet og bestemmer meg nok en gang for å utsette alt husarbeid til en annen gang.  Etter en ettermiddagsøkt med sofasliting og avansert kanalslalom tar jeg meg et par brødskiver og en pose smågodt til middag.  Uten at noen har noe med det.  Til kvelds spiser jeg konfekt og potetgull. Hvis jeg ikke har sovnet på sofaen før jeg rekker å bli selskapssyk, ringer jeg og plager slekt eller venner med litt tomprat.

Krapylene er på utlån hos besteforeldre og gemalen er på forretningsreise. To hele kvelder disponerer jeg. Helt alene. Jeg valgte variant to av de over. For hva er poenget med å bruke sjeldne fridager på å minne seg selv om alt man går glipp av som tidsklemt småbarnsmor? Det er mye bedre å kjenne litt på hvordan hverdagen EGENTLIG var før familiekjøret satte inn. Og innse at man egentlig setter stor pris på å måtte fighte for sin del av fjernkontrollen og konfekten. 

Ingen konkurranse. Min konfekt. Mine fjernkontroller. Min sjamporeklame. Alene hjemme.