torsdag 28. oktober 2010

Dagsverk-herk

Jeg jobber i Oslo sentrum. På en helt vanlig er det mange nok som kjemper om oppmerksomheten og kronene mine på strekningen mellom kontoret og togstasjonen. Fire tiggere uten trekkspill. Tre tiggere med trekkspill og én spilletime på deling. To gatemusikanter uten talent. Seks 15-boller-for 18-kroner-og-latte-til-overpris-sjapper. Én svensk Omega3-pusher. Et par amerikanere som ikke finner veien til Frognerparken. En klan hobbystudenter i grønne tights som forsøker å få meg til å tro at det å bruke halve uka på et treningssenter bare er et spørsmål om prioritering. Og et utall vaklende =OSLO-selgere. Sånn gjennomsnittlig. Mer eller mindre.

På Operasjon Dagsverk-dagen er det ikke til å holde ut. Veien til og fra jobb blir rene kanossagangen. I dag kunne jeg kjøpt sur traktekaffe seksogfemti steder på én kilometer og det var mer sur musikk i gatene enn på 17. mai. Kan noen være så vennlige å fortelle dagsverkfjortisene at det ikke er strategisk lurt å velge Oslo sentrum? Det er for mye konkurranse der. Og vi som frekventerer sentrumsgatene daglig er immune mot boller og bedende øyne. Vi sørger for å aldri ha småpenger på oss, og kjenner hver ripe i skotuppene våre.

Kan de ikke heller utrette dagsverket sitt på en gudsforlatt bussholdeplass der bollene bare konkurrerer med den varme vannskvetten og tørre gulostskiver folk har i veska?

onsdag 27. oktober 2010

Zombier i søppelkassa og andre viktige Halloween-tradisjoner

Som de færreste av dere vet hadde jeg et langvarig opphold i Amerikas forenede stater i ungdommen. Jeg plukket med meg utvalgte kulturelt høyverdige vaner og skikker derfra og synes blant annet at det er helt naturlig å drikke cola til frokost. Bare firkantet brød bør ristes. Det holder å si halloooo? når man svarer telefonen. Syntetisk vannmelon er en god smak. Og Halloween ruler!

Jeg liker Halloween. Jeg har utnevnt meg selv til rådende Follo-mester i gresskarskjæring. Jeg liker å kle meg ut. Og å lage kostymer til ungene. I år skal vi ha Halloween-party til tross for at ungene som kommer er for små til å skjønne poenget med mat som ligner hjernemasse og avskårne fingertupper.

Åkei, så finnes det fortsatt en del snørrunger i stygge NILLE-kostymer som tror Halloween bare dreier seg om å tigge godteri. De får bare sånne gammeldagse, harde Smørbukk-karameller som må svelges sammen med de siste melketennene. Men det er stadig flere av de halvstore ungene som forstår seg på ekte Halloween-spirit. De har lagt sjela si og alle husets symaskinnåler i hjemmelagde kostymer og planlagt party i ukesvis. De kommer på døra mer for å fnise, skape stemning og vise frem antrekkene sine enn for å få ekkel Halloween-sjokolade made in China. Og de fatter at det blir mer godteri om de roser gresskarene mine omhyggelig.

Men det er én viktig del av den amerikanske Halloween-skikken som ennå ikke har nådd moderlandet. Den delen der de voksne lager avanserte opplegg for å skremme livskiten ut av de halvstore ungene som tør nærme seg døra. Jeg har tenkt til å være i forkant og skal gjøre mitt ytterste for å importere den tradisjonen. I år får jeg nøye meg med litt lydeffekter og skummelt stæsj i gårdsplassen, ref. ungene mine er for små. Men neste år blir det hydrauliske zombier i søpplekassa.

Heng deg på! Slutt å sutre over Halloween-kommersen. Mor deg heller med å få en fjortis til å tisse i Tingelingdrakta. Vi har sjølklart ikke palmer i hagan, så videoen er knappa fra YouTube. Men jeg håper å kunne dokumentere noe tilsvarende om få år.



Rapport følger om årets og fremtidige års pranks. Enn så lenge får dere nøye dere med et par snille glimt  fra tidligere år:
2005-gresskaret. Nyfødte tvillinger i hus. 

2009: Første år med knaskellerkneping for husspøkelsene mine. 

mandag 25. oktober 2010

Tannfeen tar ikke Visa

Vi venter på tannfeen. Kommer den sent på natta, eller tidlig? Må vi la døra stå ulåst? Og har den virkelig med en ekte gullmynt? Det er første gang for oss. 

Poden fikk sin første tann et par-tre uker før tvillingsøsteren, så det var bare rett og rimelig at han skulle miste en først også. Muligens godt hjulpet av en ettåring med god fart i huska - rapportene om hendelsesforløpet er litt motstridende og uklare. Helt klart er det at det var en fordel at det ikke var fem centimeter nysnø når når åtte ansatte og tjueseks barnehagebarn finkjemte bakken under huskestativet etter en melketann. 

Første utfordring ble å finne ut hva gjeldende tannfétariff er. Jeg husker vagt en femmer fra min egen barndom. Uten hull. I femmeren, altså. Og tanna. Tieren den gangen var vel blå og av papir og hadde bilde av Kåre Willoch. Jeg kunne sikkert forsøkt å regne inflasjonsjustert verdi av en 1976-femmer, men spurte på faseboka i stedet. Tjue blanke kroner. Muligens tjuefem for en jeksel. Godt barnefaderen var på vei hjem med klingende mynt for jeg hadde som vanlig ikke småpenger. Og tannfeen tar vel ikke Visa. Jeg blir nok nødt til å opprette et lite deponi av blanke tjuekroninger. 39 to go. Melketenner, altså. Dyre greier, dette.

Neste utfordring ble alle spørsmålene om tannfeen. Er tannfeen mann eller dame? Hvordan kommer han/hun inn i huset? Hvordan vet h*n hvor vannglasset står? Tanna var riktignok løs, men jeg hadde regnet med at den skulle holde noen uker til og hadde satt meg pinlig dårlig inn i tannféfolkloristikken. Og skal forresten tanna ligge i et vannglass, eller skal den ligge under puta? (Her var heldigvis mor og far klart samstemte og alle pute-innspill fra barnehagekompiser ble blankt avvist).

Nå gjelder det bare at ingen små våkner og er veldig tørste før far har tatt fram lommeboka og agert fé. 

Det var for oppspilt og anspent stemning for fotografering her i ettermiddag, men jeg kan godt ta en bilde av en våt tjuekroning i morgen tidlig hvis det er av interesse. 

fredag 22. oktober 2010

Buzz Lighter og gamle helter

Pussig at det skulle blogges om buzzing i dag. For jeg har ikke hørt om annet en Buzz i to døgn. Ikke reklamebuzzing, det skulle tatt seg ut. Jeg er vettskremt for alt av mailinglister, abonnementsordninger, kundekort og alt annet man kan rote seg bort i som innebærer at man må gjøre noe aktivt for å komme ut av det igjen. 

Nei, hos oss er det Buzz Lighter det går i. Poden (5) har blitt veldig opptatt av Buzz Lighter. Ikke at han vet akkurat helt hvem Buzz er, men han har hørt om ham fra de store gutta i barnehagen. Etter at han forsto at også jeg – den gamle mammaen - visste hvem Buzz var og til og med at det gikk en film med Buzz på kino nå og at det var DVDer med Buzz å få kjøpt i butikken, har han ikke vært til å stogge. Lighter-fantasten og søstra er utlånt for helgen, så det blir mormor og morfars utakknemlige jobb å finne en butikk som ikke er utsolgt for Toy Story 1 og Toy Story 2.

For det er så klart Buzz Lightyear det er snakk om. Jeg må innrømme at jeg har gjort lite for å oppklare den fonetiske misforståelsen. Jeg har heller fyrt godt opp under Lighter-vrien (ka-ping). For jeg er ikke klar for å ha unger som er så store at de snor tunga si riktig rundt navnene på gamle helter. Jeg kommer til å savne Mikkel Mus, Knyne’ Mekniin*, Kaptein Sa’tan, Dreven av Dral og Drusomme Dabriel, Jåjji Jeezebil og Barba-dokker.  Heldigvis får vi stadig påfyll ettersom nye interesser og forbilder kommer til. Staawash og DahVadah går det mye i for tiden. Og nå altså Buzz Lighter. God helg!

* Oversettelse for dere som ikke ser mye barne-tv og/eller omgås barnehageunger med talefeil og begrensede engelskkunnskaper, i samme rekkefølge som over: Mikke Mus, Lynet McQueen, Kaptein Sabeltann, Greven av Gral, Grusomme Gabriel, Rorri Racerbil, Barbie-dokker, Star Wars, Darth Wader og Buzz Lightyear. 

torsdag 21. oktober 2010

Tiddelidritt, løvsuger og usammenhengende vrøvl

NEI, jeg er ikke klar. Det er vel å ta i å si at det legger seg her i kystbyen, men for meg holder det å se snøfillene drive under gatelykta hos nabo´n. Jeg får alle piggene ut. Antivinterpiggene. Piggdekk har jeg så klart ikke fått på konebilrustholken ennå. Ikke piggfire vinterdekk heller. Ikke det at jeg trenger konebilrustholken nå som husbond reiser og reiser til varmere strøk i embeds medfør og jeg disponerer grombilen. I dag kom den handelsreisende heldigvis hjemmom med taxfreekvota, og det trengtes. Jeg slukker sorgen over det kalde hvite med perfekt temperert rødt.

Jeg setter pris på vinteren sånn circa fem og en halv dag per vinter. De gjennomstnittlig to og en halv fine dagene i påsken, én dag i vinterferien og to akeettermiddager i Bringebærlia. Jeg liker å kjøre snowracer. Fort. Resten av vinteren kan du ha for min del. Den består bare  av begredelige kjøreforhold og saltrender på støvlettene. 

Men jeg fikk i hvertfall utnyttet den siste høstdagen. Jeg og Flymoen fikk swingt oss. Jepp. Flymo Swing 2000. Løvsuger. Må ikke forveksles med støvsuger. Konstruert av og for mannfolk på 1.80. Jeg har kink i ryggen. Men det er bedre enn vannblemmer, som jeg ville hatt om jeg hadde brukt rive i stedet for Flymo. Vi har mye utstyr her i huset. Eller garasjen, egentlig. Løvsugeren er nyttig. Ikke bare suger den, den hakker. I flotte, komposterbare løvhakkfillebiter. Men eik er visst ikke så kompostertbart. Og eiekenøtter og -kvister er ikke særlig Flymoløvsugerhakkevennlig. Det skramla ille i hakkemaskineriet da jeg sugde inn nøtter nok til en hel nøttebunn. 

Neste maskin ut: snøfreseren. Akk og ve. Hvert år på denne tiden er det ett spørsmål jeg stiller meg selv: Arizona eller Australia?


Mor danser Swing med Flymo 2000 Swing. Produsert av og for menn. Det synes. 

Den virker. Og nå hviler den etter omgang med eikenøttene. 

Tusen takk til barnet for å dokumentere at jeg fortsatt ikke har tømt ut av verandakassene. Nå, 5 timer etter bildet ble tatt, er slyngpelafluxene dekket med snø. Hmff. 

tirsdag 19. oktober 2010

Så var det de fiskepinnene, da

Midt i en Photoshopøkt kom jeg på at jeg trengte en undertittel som beskrev det glamourløse blogginnholdet. Valget falt på fiskepinner. Jeg vet ikke riktig hvorfor. Kanskje fordi det - i tillegg til å være en kjedelig sak - er et artig ord. Sånn fonetisk. Ikke helt på høyden med oblatautomat eller bengalakk, men dog.
FISKEPINNER: Illustrasjonsfoto lånt av Findus,
all den tid jeg ikke har hatt fiskepinner i hus siden
bloggen ble opprettet. Hvorfor Findus
har svenske fiskepinner på sine norske sider gidder
jeg heller ikke spekulere i.
Og hva er forresten forskjellen på fiskepinner
og frityrtorsk? 

Så jeg får vel skrive litt om fiskepinner, da. Siden det er det bloggen skal handle om. Om man skal tro undertittelen. Men fiskepinnene er langt fra sentrale i min glamour-løse hverdag. Ungene er ikke så begeistret for fiskepinner. For dem er fiskepinner, i liket med annen panert og fritert mat, utelukkende et redskap til å dyppe i groteske mengder ketsjup. Dessuten er fiskepinner vanskelig å tilberede. Det er lettere få vellykket lammecarre enn vellykkede fiskepinner. Ingen av mine 60 kokebøker beskriver hvordan man får knasende sprø og lekre fiskepinner uten bruk av frityrgryte. Og frityrgryte er vel mammapolitisk ukorrekt (MUK)? Videre er det vel slik at det er grenser for hvor lenge et ernæringsfysiologisk opplyst menneske kan tillate seg å betrakte fiskepinner som et sunt fiskemåltid for familien. Og da er vel det meste sagt om fiskepinner. Oblatautomaten kommer jeg tilbake til. 


mandag 18. oktober 2010

Grr. Ooompfff. Ulp. Og andre språklige forbilder.

Den gang jeg var ung verserte det en langvarig og voldsom debatt om hvorvidt ungdommen ble dum og språklig avstumpet av å lese tegneserier. Særlig Donald-bladenes utstrakte bruk av onomatopoetikon ble kritisert. Det ble antatt at vi som vokste opp den gang ville finne det naturlig å ordlegge oss helt BOINK og KRÆSJ!! og være helt Arghhh i språklig uføre og ANGST,  det skulle jo tatt seg ut, Urk og GRØSS.

Jeg leser ikke stort av norsk skjønnlitteratur, for jeg blir så deppa av å forholde meg til de psykiatriske bondeknølhovedpersonene som ser ut til å være en forutsetning for å få publisert noe her i landet. Så jeg har lurt litt på hvorfor og hvordan har jeg lagt meg til den litt oppstyltede og storblomstrete skrivestilen min. Hvem/hva utgjør mine språklige forbilder? I helgen fant jeg svaret. Jeg kom over Donald Duck & Co nr 19 1982 på hytta. Noen utdrag:

INTRO: Det er søndag i nabolaget til Donald. Som i det fleste av byens pene forsteder hersker en alminnelig middelklassedøsighet. Alle pusler og har nok med sitt...
Donald: La oss håpe at de andre huseierne er i en åpen og mottagelig sinnsstemning.
Vi må bli kjent med hverandre! Og det kan vi oppnå på en trivelig og utvungen måte.
Sett slikt! Etter programmet skulle vi ha begynt med allsangen nå.
Ole, Dole eller Doffen: Det faktisk ut som om naboene har begynt å tenke mer på hveandre etter at du hold den talen din, onkel.
Donald: Problemet er bare måten det gir seg utslag på. 


SUKK! Jeg uttrykker meg visst som et Donald-blad fra 80-tallet. Hrmff. Donaldsk er tydligvis min definisjon av god norsk. Er Donald like bra i dag, tro? Eller har bladet språklig sett blitt like kjønnsløst og norwenglishifisert som annen barneunderholdning? Kom igjen, gjeng, la oss gå!, som det heter på dubbet Små Einsteins. STØNN! Hvis noen har noen gamle Donald-blader på lager, send dem over. Jeg vil så gjerne at mine barn skal bli eksponert for ord som utvungen, sinnsstemning og allsang. Og middelklassedøsighet. For et deilig uttrykk! Så får vi heller bla fort forbi onomatopoetikonene.

Pensum for den oppvoksende slekt. 


søndag 17. oktober 2010

Blondeundertøy eller utedass?

Vi har vært på høstferie på hytta. Vi tok fri en hel dag. Gærninger. Vi har kost oss uten vei og vann og strøm.

Man føler seg liksom så rotnorsk frisksporter når man fostrer barn til naturlig omgang med begreper som vannbøtte, dotømming, fyre rundt, vaskevannsfat og sette på oppvaskvann. Slekt skal følge slekters gang etc., selv om det har blitt ganske bra mobilt bredbånd der oppe etterhvert. 

Vi kjenner folk med moderne hytter. Luksus i fjellheimen er hyggelig det også, bevare meg vel. Men det føles føles fortsatt unaturlig å pakke blondeundertøy og krydderurter til hyttetur. For oss er Soldatens Ärtsoppa og hullete ullundertøy det vante. 11 grader inne om morran. Kaffekjele og bæreåk til ælva etter vann. Mm. Den heter Ælva, selv om den egentlig er en bekk. Ikke elven og ikke bekken, men Ælva. Med tjukk L. I tredje generasjon. 

Det er det som er greia med familiehytte. Ting bare er som de er, generasjon etter generasjon. Eller kanskje ikke? Denne turen markerte min trettiende sesong på Ble-hytta. På tretti år har det blitt slutt på ni dager gammelt Kneipp skåret med motorsag. Nå har vi nystekte rundstykker i Vera-komfyren. Før slepte vi barna helgens bruskvote - én 0,33 Grans-brus - i siderommet på sekken én kilometer oppoverbakke på ski gjennom storm og kladdeføre. Nå kjører Mattisens svigersønn kasser med cola og dunker med vin til døra med snøscooteren. Eller skurtreskeren, som guttungen kalte doningen sin første taleføre sesong. Vi har til og med farge-TV. Tittingen må rasjoneres om vinterferien er lang og overskyet, men dog. Og i år måtte vri-åtteren konkurrere med Angry Birds på Iphonen. 

Så hva synes du? Har primitive hytter blitt for luksuriøse? Er det luksus å feriere primitivt? Eller er vi bare sprø vi få som fortsatt liker utedo?

Kaffekjele på Vera 2010. 

tirsdag 12. oktober 2010

Herrljunga Cider og nötfärs

På søndag var jeg på harry-tur. Jeg er så harry at jeg gjør det jevnlig. Folk som bor femti minutter fra grensen og disponerer firmabil med cruise-control, stor fryser og matbod er nesten forpliktet til det. At det ikke er firmabilen som har fryser behøver jeg kanskje ikke oppklare? Når omtalte fryser kun inneholder årgangsblåbær og et kort brødstopp på Kiwi kommer på tusenlappen, er det på tide med en tur.

På Harry-tur kan man handle eller glo. Det er mange folk å glo på og stadig nye inntrykk (som seg hør og bør i utlandet). Man får innsikt i så mangt. For eksempel hvor mange hundre kilo pommes frites det er plass til i en gjennomsnittlig fryser i Råde. Hvorfor kebaben er så mye billigere på noen kebabsjapper enn på andre. Hvor mange brusboksbrett bakakslingen på en Camry tåler. Hvor mye godt samhold (les: splid) en liten utenlandstur kan skape for storfamilien. Hvordan folk får trygden til å strekke til. Og at det går an å leve på en diett bestående av Herrljunga Cider og nötfärs.

Noen klarer å handle og å glo samtidig. Ikke jeg. Jeg kan gjerne stå på sidelinja og å glo, men det er så lite å få kjøpt på sidelinja. For å få baconet i handlevogna må jeg nødvendigvis inn i mengden av Camrykjørende nötfärselskere. På Nordby i kjøttrushet er det alt for store ansamliger av folk flest som siger rundt og presser på fra alle kanter. Jeg klarer ikke tenke klart når jeg ikke har to meter luft rundt meg. Jeg blir handlings-lammet og kommer hjem med surströmming i stedet for sursøt saus.

Så for å opprettholde handle-kraften reiser jeg på harrytur når folk flest sover. Jeg gnir sukaten ut av øya, låser cruisen i 120 og er på Nordby klokka 0905 søndag morgen. Da er det bare et par døgnville pensjonister fra Halden å glo på og jeg kan jeg rygge Jag-en nesten inn i kassa på MaxiMat. Nabo-Liv og jeg er enige om at det er svært viktig å kjøre standsmessig på harry-tur.

I bilen hjem tre kvarter senere føler jeg meg så kjernefamilieorganisatorisk hellig at jeg må ha med meg gudstjenesten på P1 og ta litt privat salme-allsang på grensen. Og alle pengene jeg sparer på å reise på harrytur på søndag når Systembolaget er stengt, kan gemalen bruke på Briskeby-polet fredagen etter. Det er god familieøkonomi.

Nordby Köpcenter en søndag kl 0905. Riktig tid for kycklingfilet-hamstrere med folkeangst.
Full fryser. Full. Ikke sirlig stablet eller nylig aviset.

mandag 11. oktober 2010

Offisielle blogg-fotografer

Søster fotograferer bror som fotograferer
søster etc. Sommer 2010. 

Ungene mine knipser vilt og uhemmet. Både med fanc-iphonen og Nikonen. Og jeg lar dem holde på. Hva som helst for å kjøpe seg noen minutters fred og ro. Til å begynne med var jeg ganske så stolt over at de utviste fotointeresse i såpass ung alder. Selv drømte jeg jo også i barndommen om å bli proff fotograf. Det la riktig nok en demper på ambisjonen at læreren i valgfag fotografi i sjette klasse åpenbart trodde vi småjentene sto i fare for å gå oss vill i mørkerommet og ga oss utallige klamme puff i riktig retning – om enn ikke på riktig kroppsdel.

Men det var i gamledager, den gang jeg var ung og ungdommen visste hva et mørkerom var.  I våre dager er det jo bare å knipse i vei uten kostnad eller konsekvens. Trodde jeg. Konsekvensen av ungenes fotoiver er jo at jeg har en svær sorteringsjobb hver gang jeg laster opp bilder. Nærbilder av kveldsmaten, sofaputene og ripete parkett må skilles fra de lykkelige familiebildene. Til å begynne med sorterte jeg sirlig i kategoriene slettbart, brukbart og offisielt. Gang tre ga jeg opp og dumpet  alt over i mappa ”Erling&Sigrid knipser”.

De fire tusen bildene jeg møysommelig har komponert de siste fem åra gir inntrykk av at livet består av jul, påske og sommerferie, at sola alltid skinner og familieidyllen er ustoppelig. Bildene 5-åringene tar er derimot helt ærlige og usminkede. De tar bilder av det som er viktig for dem, uten tanke på komposisjon, lyssetting  eller fokus. Jeg vurderte en stund å gi dem et stalltips om at det er en fordel å holde kameraet i ro i det man trykker på knappen. Særlig telefonbildene har jo en tendens til å bli noe uskarpe om man knipser samtidig som man tar en rask piruett på hælen for å søke etter neste motiv. Men jeg droppet det. Jeg har jo tross alt kommet i en alder hvor jeg tar meg desidert best ut på grumsete bilder.

Ungenes mappe er i ferd med å bli en skikkelig fotodokumentar av hverdagslivet vårt. Vi har bilder av skittentøyhauger, middagsrester, badeender, favorittbøker og tær. Mye tær.  De foreviger hverandre, meg og omgivelsene akkurat så glamour-løst som det og vi virkelig er. Derfor er de nå utnevnt til offisielle fotografer i den glamourløse bloggen.

En av mine favoritter: Sommerferieminner 2010. Leverposteireklame på hytte-TV. 
Askepott på stranda. Sommerferien 2010.
Turbilde, sånn noenlude i fokus.
"Frukt". Sommeren 2010
Mammas bakside på hyttetur sommeren 2010. 
Solsikker fra egen hage på eget spisebord med egen PC og mammas kaffekopp.


 

søndag 10. oktober 2010

Tingenes orden

Jeg får aldri gjort noe i helgene. Noe flott og ekstraordinært. Gemalen påstår at jeg hadde fått utrettet store ting om jeg droppa å bruke hele dagen på å smårydde. Jeg mener derimot at jeg hadde fått utrettet en masse om jeg ikke behøvde å smårydde hele tiden. Polemikk er viktig hjemme hos oss.

I dag prøvde jeg ut husbondens oppskrift. Jeg brøt med mitt vante mønster og lot være å løpe krokbøyd etter resten av familien mens jeg mumla besvergelser og kastet meg over alt løsøre som ikke befant seg der det hører til. I stedet dro jeg på harrytur og malte vinduskarmer. Etterhverandre, altså. Hvorvidt det kvalifiserer som store bragder er jeg usikker på, men det er mer enn jeg får utrettet mange søndager.

Nå vakler jeg. Hva har høyest sjelefredverdi? Å rydde fortløpende slik at man klokka fem på søndag har det såpass ryddig at man teoretisk sett kunne satt seg ned i sofaen med god samvittighet selv om man ikke kommer til å gjøre det? Eller å satse på at man har såpass energi igjen klokka fem at man klarer et skikkelig skippertak uten å yppe til brokk eller bråk?

Kl 15:47: Barna tegner på stryketøyet mens mor søler vindusmaling på brettetøyet. Til min store misnøye fremstår stua mindre ille enn den føltes. Jeg burde hatt guts til å ta bilde av kjøkkenet.
Kl 17:15:  Har bevist at det går an å ha det ryddig før middag selv om man ikke rydder hele dagen. Alt oppskvær ble tatt mens fårikålen kokte.  I det bildet tas er jeg like kokvarm og illeluktende som den. Prektig og vannkjemmet barn i bakgrunnen. Den ikke-vannkjembare synes mor ble litt for agressiv av intensivryddingen og rømte.

fredag 8. oktober 2010

Shopping uten kart og kompass

Jeg forsøker å orientere meg i motebildet. Orientering er en sport jeg ikke kan utstå. Man blir svett og desorientert og kartet stemmer sjelden med terrenget. Dessuten er det mange hengemyrer og veldig fort gjort å gå seg bort. Men jeg trenger klær.  Jeg har mange klær, altså, det er ikke det. Men de stammer fra i fjor og i forfjor og årene før.  Modne fruer blir kjerringer i fjorårets mote. I hvert fall i forfjorårets. Motebegreper som ”tidløse plagg” og ”alt er lov” gjelder bare for folk under noenogtredve.

Målet for høstens moteorienteringsløp er altså å finne ut om det finnes noen plagg der ute som kan holde en halvmoden småbyfrue på plass i mote-smutthullet mellom kjerring, krampaktig fjortis og harry. Det er en krevende øvelse. For ikke liker jeg overdyre moteklær. Ikke liker jeg billigtral. Ikke liker jeg å gå i butikker og ikke å lese moteblader. Å ikke like det som alle andre liker har blitt en prinsippsak. Men aller minst liker jeg å se ut som om jeg ikke skjønner bæret av motebildet.

Så jeg glor uhemmet på forbipasserende på gata og svetter meg gjennom sentrumsbutikkene på jakt etter svar på de grunnleggende spørsmålene;  Er det lov å ha støvlettene utenpå buksene i år? Kan man under noen omstendighet tillate seg å bruke bukser med vide ben? (Jeg har mange årganger av slike). Bør jeg svelge en kamel og avlyse min dårlig fundamenterte boikott av ankelstøvletten?  Og må jeg ha noe i kamel? Kan damer over 40 ha disse rompevarmer-genserne ?  Hvis ja, finnes det slike med lårbendbruddpolstring? Det hadde jo vært praktisk.

Jeg har ingen aspirasjoner om å bli trendy, bare så det er sagt.  Jeg forsøker bare unngå kjerringfella. Så tips meg dersom du vet hvor jeg får tak i plagg som er diskret moteriktige samtidig som de kamuflerer mammavalkene og fremhever min indre, tilårskomne skjønnhet. Og antrekkene bør passe like godt til kontorbruk som til pannekakesteking.

tirsdag 5. oktober 2010

Hva bestiller du deg til jul da, gutten min?

E (5 år):  Mammaaa? Kan jeg få en sånn som B og P har?  (B og P er de store kusinene).
Jeg:  Hva da som de har?
E:  Sånn der som man kjører på og sånn.
Jeg:  Hæ?
E:  Sånn som man kjører racerbil på og sånn.
Jeg:  Åhhhh. Sånn ja. DS, heter det.
E:  Djess?
Jeg:  Nintendo DS. Nin Ten Dooh Deh Ess.
E:  Kan jeg få sånn Ninn tenn Dodess?
Jeg: Det koster mange penger, så da må du ønske deg det til jul.
E: Jeg kan jo bare sette det på julelista mi. På kjøleskapet!
Jeg (med den langsomme, pedagogiske røsten): Ja, du må skrive det på ønskelista di og si til alle at det er det du ønsker deg aller mest og være snill helt fram til jul, så kan det hende du får det. 
E: Hæh? Hva da? Jammen, jammen, jammen, jeg kan jo bare skrive det på julelista mi!
Jeg (med fnisesprukken pedagogrøst): Kjære gutten min, julelista di på kjøleskapet er en ønskeliste, ikke en bestillingsliste. Det er ikke sikkert at man får alt som man skriver på lista, vet du.
E (med mektig vantro i stemmen): ER DET IKKE ?!?

I fjor fant han ut at julenissen liknet til forveksling på farfar. I år får han beskjed om at ønskelister ikke er bænkers. Hva blir det neste? At noen ymter frempå om at jula egentlig ikke er et kommersielt påfunn og en fire uker lang fest for barna?
Ønskeliste, evt. bestillingsliste. Foreløpig står det bare "BOK", Harry Knøl Trailer, Kongen Martin Trailer. Men mer kommer. DS er jo lett å skrive.

lørdag 2. oktober 2010

Impulsiv. Eller kanskje bare lat.

I dag har jeg vært impulsiv. Det er jeg vanligvis bare når jeg har planlagt det godt og lenge. Men i dag var jeg impulsiv sånn helt impulsivt. Jeg har vært på matbutikken uten handleliste. Gærning. Jeg har sett Tarzan-filmen med ungene under et pledd midt på blanke ettermiddagen mens lunsjoppvaska størkna på kjøkkenbordet. Jeg har sittet halvannen time på en lekeplass nedi gørra her og lest en bok, bare fordi vi kom på at det var en gøy lekeplass å være på. Jeg har kjøpt og spist en diger pose potetgull uten dårlig samvittighet. (Til vanlig spiser jeg potetgull med god samvittighet bare når noen andre har kjøpt den og jeg er for høflig gjest  til å ikke kjøre i meg halve bollen i et glefs). 

Stigende promille. 
Og jeg har drukket hvitvin og spilt stigespill. (Stigespillingen er det impulsive elementet i den kombinasjonen, bare så det er nevnt. Hvitvinsdrikking skjer hverken impulsivt, uoverveid  eller sjeldent på en lørdagsettermiddag her i huset. Det uvanlige er at det ikke kombineres med tøybretting eller matlaging). 

Hadde husbond kommet rekende fra Asia i dag i stedet for i går, slik planen var, hadde denne dagen vært full av planer og opplegg og velkomstkomiteer. Om opprinnelig plan hadde vært at han skulle komme i går, hadde dagen i dag vært fylt opp selskapeligheter og forpliktelser. Men fordi han plutselig kom en dag før han skulle, ble dette en ekstradag. En slags fredagogenhalv. Fredager har jeg lov til å være impulsiv. Og lat. 

Hvorfor føler jeg alltid at jeg er lat når jeg gjør ting jeg ikke har planlagt? Hjelper det mon tro å slutte å planlegge alt som er effektivt?