torsdag 27. januar 2011

Opp-vask med forskningen


Det er jo ikke titt at nyheter og presseoppslag kommenteres her i den Glamouløse bloggen. Man må passe seg for å ikke legge seg til en seriøs, intellektuell profil. Men en hverdags-/mammablogg må være på hugget når rikspressen en sjelden gang beskjeftiger seg med saker som griper rett inn i kjernen av hverdagslig mammavirksomhet.

Aftenposten i dag, økonomidelens bakside:
En forskerdame ved Senter for miljøettellerannet ved Universitet i Oslo har funnet ut at småbarnsforeldre legger rent tøy i vaskemaskinen. Ikke bare har hun forsket seg frem til det, hun har til og med fått ”informanter” til å innrømme det åpent! Kjære vene. Det hadde da ikke vært nødvendig å bruke offentlige forskningsmidler (les: mine skattepenger *hmff*) på å finne ut det. Det er bare å spørre her inne i blogglandet det. Eller et hvilket som helst kjerring-forum på nett. Vi innrømmer villig vekk, vi, og helt gratis.

Innrømmelse: JA. Alt av vrengte bukser og sure sokker og andre plagg jeg finner strødd omkring i mitt hus, stappes rett i skittentøykurven. Ukritisk. Det hender riktignok at jeg fisker ut et ballerinaskjørt eller to hvis jeg gidder å konse såpass at jeg husker at snuppa i løpet av dagen presterte flere klesskift enn selv en femåring klarer å skitne til.

Jeg har forsøkt å sortere. Du vet – vrenge ut hvert eneste plagg og bære dem inn på badet eller et annet sted hvor det er godt lys og granske plagget med lupe foran og bak og sniffe litt for å evaluere omfanget av grøt- og grønskeflekker og beslutte hvorvidt plagget duger én dag til. Noen ganger fant jeg noe jeg mente kunne brukes om igjen. Men det tok jo himla lang tid. Og var dørgende kjedelig. Dessuten var det alltid en youghurtflekk der likevel når det var blitt morgen og dagslys og på tide  ”én dag til” for det aktuelle plagget. Så jeg vasker alt. Av latskap og sånn for sikkerhets skyld.

Åkei, så har vi fått forskningsmessig bevist at barnefamilier sløser med strømmen ved å vaske plagg som strengt tatt ikke trenger å vaskes, bare for å få rotet unna. Det har da ingen praktisk verdi. Praktisk og anvendt forskning er det vi trenger. Jeg vil foreslå noen tidsstudier. Med stoppeklokke.

Jeg tror vi har behov for en tung forskningsrapport som dokumenterer at vi i snitt bruker 6,9 minutter i uka på å brette og legge bort nyvasket tøy som egentlig ikke trengte vask, mot 4,3 minutter på å sortere rent fra skittent før vask. Og en pålitelig måling av at det går 9 minutter i uka til å tømme de tre ekstra oppvaskmaskinene man kjører fordi man ikke gidder å bruke 6 minutter på å håndvaske noen gryter og panner.

Bare disse to tidsstudiene vil jo gi hver husholdning 5,6 ukentlige plussminutter som motivasjon til å spare tretti kilowattimer hver ved å unngå unødvendig maskinbruk og derigjennom avverge den globale energikrisen og redde hele verden attpå. Jepp.

Litt sånn, kanskje?


.

onsdag 26. januar 2011

Hårete innlegg om alvorlige saker. Eller omvendt.

Det hender jo at jeg publiserer noen grumsete mobilbilder av mine barn og meg selv i denne bloggen. Husbond får slippe. De blant mine faste lesere som er gode til å tyde grumsete mobilbilder  har kanskje merket seg at Poden som i blant er avbildet ser litt annerledes ut en poder flest.  De av leserne som ikke har merket seg det, lurte i går kanskje på hvorfor jeg lot ham ha pannekaker i håret.

Selvsagt lar jeg ikke ungene ha pannenkaker i håret! Det er jo sløsing med både sjampo og pannekaker.  Bare han som ikke har hår, får ha pannekake på hodet.  Tvillingsøsteren med de lange flettene må nøye seg med knekkebrød. Han som ikke har hår, har ikke kreft. Han har noe som heter Alopecia Universalis. 

Jeg tenkte det var på tide å forklare hva Alopecia er, sånn at jeg kan fortsette å legge ut bilder av Poden uten å risikere at folk begynner å innbille seg at de må lese bloggen min i misforstått medfølelse med hun der dama som de tror blogger om tulleting for å bearbeide traumer forbundet med å ha en syk sønn. 

For jeg har hverken traumer eller noen syk sønn. Jeg har derimot en hårløs en. Drøyt to år inn i livet fikk han plutselig en grønn overledning  i immunforsvaret som førte til at kroppen begynte å betrakte hår som noe skummelt som måtte vekk. I dag har han ikke så mye som en øyevipp, ikke en gang et dunhår på beina. (Det siste kommer søsteren nok til å være veldig misunnelig på om en ti års tid, all den tid hun ser ut til å ha arvet sin mors ape-legger).

Teoretisk sett kan han få tilbake håret sånn uten videre. Realistisk sett forblir han hårløs helt til noen finner opp en måte å manipulere folks immunforsvar uten skumle bivirkninger.  Bortsett fra det med håret, er gutten i tipp topp stand.  Og verdens vakreste, så klart. For meg finnes det ikke noe nydeligere enn et blankt guttehode.

Noen ganger er det helt ålreit. Stort sett, faktisk. Vi gleder oss over ettersittende ører og fleecefôr i ull-luer.  Og  ”jeg kan jaffal ikke få LUS” som  Poden selv sier.  Men noen ganger det ikke like ålreit å være fem år og se annerledes ut. Det skal jeg ikke skrive om i dag, selv om det er riktig så glamourløst. I dag skulle jeg bare forklare.

Jeg setter med vilje ikke inn noen grumsete mobilbilder eller vakre portretter av Poden i dette innlegget. Sånn for å gardere meg bittelitt mot kvakksalvere i Kuala Lumpur som googler rundt for å stæle bilder til mirakelkur-mot-hårtap-nettbutikken sin.  (Jeg ble nemlig litt skeptisk når jeg oppdaget at min harselas over krydderurter og blodsøl  blir pådyttett alle stakkarer som googler etter ”hyttemat”.)  Her er noen bilder av et par andre Alopecia Universalis-fyrer i stedet: Fra venstre Frode Alnæs, vettu. Og Perluigi Collina, verdens kanskje beste fotballdommer.

tirsdag 25. januar 2011

Panne-kaker og annen matglede

I går hadde vi panne-kaker:

I morgen må jeg kjøpe grønne erter. Jeg må alltid koke erter når krapylene har med venner hjem. Noen gleder seg i dagesvis til å spise erter med spisepinner. Andre er mer interessert i ertekastekonkurransen. Da gjelder det å hive ertene så høyt opp i lufta man kan og fange dem med munnen. Jeg vinner alltid.

Når vi har vært i Sverige og kjøpt røde danskepølser lager vi grønn potetmos. Alt som er grønt er sunt. Men nesten ingen av middagsgjestene våre tør å smake på grønn potetmos. Pyser. Heldigvis lærer ungene som vanker hos oss snart å stave K-O-N-D-I-T-O-R-F-A-R-G-E, så da regner jeg med å endelig få stående ovasjoner for dette genialt kule konseptet.

Havregrøt skal anrettes som et fjell, eller blir jo ikke smørøyet til bekker. Pannenkaker og sprutesyltetøy = tusj og papir. Ketsjup er også tusj. Krapylene har lært hele alfabetet ved hjelp av ketsjup. Nudler og spaghetti må aldri skjæres opp, for det er jo å ødelegge all moroa. Vi skal skrive en bok om hvilke pålegg som fungerer best opp-ned. Det går fint å spise tomatsuppe med sugerør bare man dropper macaronien. Når Grandiosa-stykket ser ut som et hjerte utenpå esken, tar vi det som en oppfordring til litt kreativ pizza-klipping etter steken. Det er viktig å prøve seg frem til hvilken brus som gir de beste brus-rapene. Julebrusen leder så langt hårfint over Cola.

Noen kaller det å leke med maten. De skikkelig snerpete kaller det å kline med maten. Vi kaller det matglede.

mandag 24. januar 2011

Utfordret til å droppe hytterapporten

Jeg har fått en utfordring, og føler meg virkelig beæret. Min aller første. Dere som nå er lykkelige over å få slippe å lese den 6000 ord lange utedo-rapporten fra helgens hyttetur som var påtenkt som dagens innlegg, kan sende en varm takk til Pia som utfordret meg til å være blant de neste til å svare på 4x4 spørsmål.  


4 tv-program jeg ser på
  1. Superquiz (mens jeg serverer kveldsmat)
  2. Nytt på nytt (mens jeg tar meg en lur)
  3. Stawashdeklånwash/Star Wars the Clone Wars (mens jeg simultantolker)
  4. House (mens jeg gjør husarbeid)
4 ting jeg har gjort i dag
  1. Smurt to par barneski  (mens jeg spiste knekkebrød til frokost. Tenker det ble bra feste!)
  2. Lest seks kapitler i en dårlig bok (mens jeg kjørte tog)
  3. Vært på jobben (mens jeg ….eh… jobbet? )
  4. Stekt pannekaker (mens jeg kladdet dette blogginnlegget).
4 ting på min ønskeliste
  1. At jeg skal lære meg å gjøre én ting av gangen
  2. En rull med sølvfarget Gaffa-tape og en liter kjølevæske, eventuelt en ny bil.
  3. Barn som forstår begrepet ”rydde opp”.
  4. Litt mer selvdisiplin (Eller egentlig ikke. Men siden jeg bare fikk fire ønsker i denne utfordringen, velger jeg å bruke det siste ønsket på noe som teoretisk sett kan gi meg det meste av det andre jeg kunne trengt. Som for eksempel rent kjøleskap, en veltrent kropp og et velpleid ytre, evnen til å slappe av, en utviklende hobby, god tid etc. )
4 ting jeg liker dårlig
  1. Dårlig tid
  2. Dårlig vin
  3. Dårlige hårdager
  4. Dårer
Jeg lite om hvordan dette med utfordringer fungerer, men antar at det nå er min tur til å oppnevne fire andre. For dette er et slags kjedebrev, eller? Blir det færre sokkepar på meg dersom de jeg sender videre til bryter kjeden? Er det min plikt å undersøke om de jeg sender har fått utfordringen før, har nok sokker fra før, eller er pinsippielt og personlig imot kjedebrev? Nuvel. Det gir jeg vel egentlig beng i og ramser opp fire jeg synes fortjener en ekstra dose oppmerksomhet: Elinblugg, Marianne, Homla og Frk. Figenschou.

torsdag 20. januar 2011

Hytteblogg, tredje kapittel: Spillfri sone

Visste dere at det ikke finnes 12-voltslader til Nintendo DS? Det er heeeelt sant, jugekors på halsen. Ikke til PC heller. Dessuten er PCen for tung å ha i sekken. Neeei, gutten min – mobilen til mamma virker nesten ikke på fjellet den. Den tåler ikke høyder over 600 meter. Da slutter alle spill å fungere.

Vi setter nå vår lit til at en analog helg høyt til fjells kan gjenopprette kjernefamilieidyllen. Vi skal føre den gode samtalen uten å bli avbrutt av pipelyder og hoing om at Mario banket Yoshi i siste runde. Stirre hypnotisert inn i peisilden (i stedet for skjermen) og massere hverandres føtter (i stedet for tastaturet). Spille vri-åtter og Monopol i vennskapelig ånd.

Jeg lurer bare bittelitt på hvor strategisk lurt det er å erstatte dataspill med kortspill. Spillegal er spillegal, eller? Risikerer jeg å få en fem år gammel gambler? Er det noen som kan reglene for poker? Og vet hvordan man i en håndvending blokkerer samtlige av  husets PCer for tilgang til Betsson og sånn?


God analog helg! 

onsdag 19. januar 2011

Hytteblogg, episode 2 (r): Vinterferie

Vinterferiehytte. Tvillingpulken tilsier at bildet er tatt en eller annen gang mellom 2005 og 2009. Været tilsier at det kunne vært hvilken som helst vinterferie de siste tretti åra. 
Siden jeg har det litt travelt med å finne ut hvor vi gjemte skistøvlene etter påske i fjor, resirkulerer jeg en liten rapport jeg skrev etter vinterferien i fjor. Et annet sted. Siden jeg ikke blogget da.

En torsdag i februar 2010 dro vi på vinterferie på den gode, gamle hytta på fjellet. Mor og far og tvillingene på 4 ½. Og mormor og morfar, for det er tross alt deres hytte selv om de ikke gidder å reise opp alene om vinteren lenger. Pakking og avreise gikk så det grein. For første gang på 5 år dro vi uten to meter tvillingpulk tjora på biltaket. Det var jo deilig. Men uten pulk var vi avhengige av scooterskyss. For det er selvfølgelig ikke kjørevei helt frem. Og én kilometer bakglatt oppoverbakke, hvorav oppløpssiden i halvannenmeter løssnø er tungt for fireåringer på ustøe ski. Og bestemødre på gamle bein.

Det er kaldt å vente på snøscooter på en forblåst parkeringsplass. Det er enda kaldere å klamre seg fast på sleden på slingrescootertilhengeren med to fireåring på fanget. Men aller kaldest er de første to timene i hytta. For det er selvfølgelig ikke strøm der. Minus sju inne ved ankomst. Så var det suppetid. Fast takst. I gamledager spiste jeg mye suppe med polvotter på hytta. Nå har jeg lært meg å varme skjeene på grytelokket før jeg serverer. Og å kjøre innpå et par akevitt. Sånn bare for varmens skyld. Det gjelder å spise fort for å unngå issørpe på suppeoverflaten.

Rundt Dagsrevytid kunne vi kaste lua innendørs. Vi har blitt gode til å fyre. Persen er minus 2 til pluss 32 på 4 timer. Men det er oppunder stuetaket, da. På gulvet blir det i grunn aldri varmt. Dvs, det blir varmt nok til å smelte snø. For det er selvfølgelig ikke innlagt vann. Visste du at det kreves rundt 7 bøtter vinterferieløssnø for å få en bøtte vann? Vi kan jo så klart ta på oss trugene og åket og ta med øksa til elva nedi bakken. Men ingen er så lystne på det etter at morfar plumpa til låret det året.

Så snart vi hadde skaffet både vann og varme, var det bare å begynne å kose seg. Vi koste oss med mat. Og mer mat. Og drikke. Og snop. For ALT må spises opp. Man betaler da ikke for å få kjørt maten per scooter ned fra fjellet igjen! Nei, hjem skal det bare sure truser i en liten sekk. Så kom drittværet. Fireåringene fikk gått en liten skitur, men det var jaggu surt i kjaken. Surt ble det også når gubbene måtte måke tre meter snø av hyttetaket.

Heldigvis gikk ikke den halvanvanserte VERA-utedassen tett. Det var i fjor. For det er selvsagt utedass. Derimot ble det tett luft der. Mormor røyker nemlig tett og driter tett og mener at det å slå to fluer i et smekk er hennes rett. I hverfall når det er mye sno på trappa. Da må vi andre velge om vi vil slite ramma i et gasskammer eller åpne vinduet og gjøre vårt fornødne med snøfokk nedover ryggen. Tisse gjør vi bak hytteveggen, så VERA ikke skal boble over. I hvertfall mannfolka. Avstanden mellom ”bak hytteveggen” og inngangsdøra blir kortere og kortere jo mer snø det er. Rart med det.

På søndag hadde vi spist opp alt og drukket opp alt. Vindunk med tappekran er en stor luksus når det ikke finnes noen vannkran. Vi hadde lagt åtte puslespill, lært ungene å jukse i kinasjakk, sett OL på en ca 2-tommers tv og klødd hverandre på ryggen. Så da var det bare å reise hjem. Stinkende. For det er selvsagt ikke dusj. I vinterferien, i hvertfall.

Og  alle var enige om at det var en fin tur. Vi håper på mange like fine i år, og reiser opp så ofte vi kan.

Hyttekaffetrakter, siste modell, kunstnerisk foreviget av ikke navgitt fireåring midt i en piruett. 

tirsdag 18. januar 2011

God hyttemat?

Jeg tviler stadig sterkere på at jeg er mammablogger. Men jeg disponerer hytte(r) og vil derfor denne uken prøve meg som hytteblogger.

På fredag reiser vi på hytta. Med hytte mener jeg her skikkelig gammeldags fjellhytte milevis fra folk der vi spiller vri-åtter dag og natt, sover i bjørneskinnsfeller, tørker oss med avispapir, tygger snø når vi blir tørste og spiser Joikakaker morgen, middag og kveld.

Akkurat det med Joikakakene var kanskje litt ljug. Jeg liker å spise godt, også på hyttetur. Men kjøkkenssjefen i meg er en smule utbrent, så jeg googlet ”hyttemat” for å få litt inspirasjon og ble henvist til  Matprat.no. Der har de en matskribent som har hørt om at noen lager mat på to gassbluss, men åpenbart aldri har prøvd det selv. Han mener at blant annet Rogan Josh er et enkelt og eminent hyttemåltid. Joa. Jeg liker indisk. Men jeg stiller meg litt tvilende til oppskriftens hyttevennlighet:

Rogan Josh - indisk lammegryte
1) Del lammekjøttet i terninger
Hallooo? Har dere i matprat.no tenkt på hvor mye blodsøl og kliss det blir av å skjære kjøtt i terninger? Vet dere hvor mange fjellrever (og grevlinger) man får på døra natterstid når man forsøksvis har rengjort skjærefjøl og kniv i snøen fordi man ikke får skylt fordi man ikke har innlagt vann og bekken er bånntæla og man bare har rukket å smelte 3 dl vann av snø?

2) Tilsett hermetiske tomater og la alt småkoke i 10-15 minutter.
Endelig litt fornuft. Jeg hadde flådd matskribenten om han hadde foreslått å flå tomatene selv.

3) hakk løken og legg dette i en varm stekepanne med olje. Tilsett karripastaen når kjøttet og løken er blitt gyllen. Hallo igjen. Det er veldig vanskelig å se forskjell på fingre og gul løk når kjøkkenet er opplyst av stearinlys og man har et par toddyer innabords. Skummelt, skummelt. Karripasta løser seg forresten ikke opp i lunkent oppvaskvann.

3. Rør inn sukker og kokosmasse. Klipp gjerne litt frisk koriander over.
Nå må jeg ta frem roperten her, altså: HALOOOOO? Frisk koriander? Krydderurter har like lite på hyttetur å gjøre som blondetruser. Ved hjelp av Tupperware kan man mulighens motvirke at buska blir moset mellom appelsiner og pappvin i ryggsekken. Men kuldegradene er det lite å gjøre med. Innen snøscooterturen er tilbakelagt og hytta er varmet opp fra minus sju til pluss tre inne, har alle krydderurter avgått ved døden.

4. Server sammen med ris og en salat.  
Hest rop: Det går mye kannevann til å skylle og koke ris. Vann er tungt. Riskjeler er ikke gøy å vaske opp i snøen. Salaten og agurken lider samme kuldedød som korianderen. Tomatene finner alltid veien til bunnen av sekken på egenhånd.


Mens jeg kritisk gjennomgår  alle de andre påstått hyttevennlige oppsrkiftene det er helt uaktuelt å lage på hytta, sier jeg Heia Joika og ønsker alle en god ettermiddag.

fredag 14. januar 2011

Sport er alt...

Her har noen glemt å fullføre setningen. Fy skam. Enda så mye veggplass det var igjen til en meningsfull ytring. Jeg hadde dessverre ikke tilfeldigvis en sprayboks eller bred sprittusj i veska når jeg var innom gamle Sportshuset, plutselig G-sport, i dag, så jeg måtte nøye meg med fotografering og blogging.


.... alt for mange mannfolk er opptatt av
.... mange tv-kanaler viser
.... VG-nett skriver om
.... for anstrengende
.... for kjedelig

torsdag 13. januar 2011

Er jeg en mammablogger?

Mammablogg Awards 2010 skal kåres. Wow. Jeg skjønner stadig mer av hvor lite jeg skønner meg på blogglandia, dets tradisjoner og skikker. Nå venter jeg spent på resultatene og prisutdelingen. Blir det  røde løpere med grøtflekker og gullstatuetter av ferme kvinner med unger i skjørtekanten?

Hva med deg - hvis du hadde blitt nominert, hvilken kategori hadde du passet inn under?” utfordrer forfjorårets, og etter min mening, tidenes, beste (mamma)blogger Pia i dag. Jeg bet på limpinnen og var rett ved å male meg ettertrykkelig inn i spannet med klister. For det er jo åpenbart at den glamourløse bloggen er så kreativ, inspirerende, estetisk, velskreven og original at den kunne vært nominert i alle kategorier. Hvis den var en mammablogg. Hvilket jeg ikke vet om den er.

I stedet for å google rundt etter en definisjon på en mammablogg, kaster jeg meg ut i spekulasjon og kverulering;

Forholder det seg slik at man automatisk er en ”mammablogger” hvis man blogger og er mamma på samme tid? I så fall er anslagsvis nitti prosent av alle muffins- og interiørbloggere undercover mammabloggere. Og jeg er litteraturblogger fordi jeg både blogger og leser bøker. Mer ryddig er det å vel å vektlegge hva man skriver om mer enn hva man har prestert på reproduksjonsfronten.  Jeg har i følge etikettene skrevet mest om jul, anskaffelser og antrekk. Da er jeg vel en julebordkjole-blogger.

Men jeg våser jo en del rundt fiskepinner og andre gleder ved foreldrerollen også. Så det hadde vært fint å vite sånn omtrent hvor stor andel av innleggene som må inneholde referanser til bleieskift, barnehage, oppdragelse, meslinger og grevlingfamilier før man blir en mammablogger. Blir man ekskludert hvis bare hvert annet innlegg omhandler barn og familie? Gir bilder av snørr og cherrox ekstrapoeng? Får man fradrag for å skrive om kløtsj og Moland og French? Og må man søke om opptak, eventuelt fritak, noe sted? Er det noen aldersgrense? Mora mi har nemlig nettopp blitt pensjonist, og trenger noe å holde på med. Hvis jeg hjelper henne å komme i gang med en blogg og ber henne skrive mye om meg, er hun da en mammablogger?

Det ser ut til at jeg ikke er tatt opp i klubben ennå. Jeg figurerer i hvertfall ikke på blogglista til Foreldremanualen. Pfjuhhh. Så jeg velger jeg å kalle meg hverdagsblogger. Og jeg ser frem til at Hverdagsportalen.no skal kåre Hverdags Blogg Awards 2011. Da skal jeg gjøre rent bord.

onsdag 12. januar 2011

Adrenalin-allergi

Jeg har diagnostisert meg selv, godt hjulpet av LilleVilles kommentar til vinterføreskrekk-innlegget mitt. Jeg lider åpenbart av adrenalin-allergi. Det går visst i familien.

Jeg fant ingen artikkel på Wikipedia om adrenalin-allergi, så jeg har utarbeidet en. Jeg brukte artikkelen om allergi generelt som mal. Gjenbruk og tyveri er vel vanlig takt og tone på Wiki?
Adrenalin-allergi
                                                                                                     
Fra Hildipedia, den frie Fantasi
 


Adrenalin er et hormon og en nevrotransmitter. Adrenalinet som produseres i binyremargen trekker sammen perifere blodkar slik at blodet sentraliseres i kroppen og dermed øker blodtrykket, pulsen og bruken av bannord. Adrenalin oppstår naturlig når sentralnervesystemet stimuleres slik som ved gravlingangrep, forsinkelser, kritikk mot egen person og datakræsj.  

Ordet allergi kommer fra gresk; Allos = forandret, og Ergos = reaksjon. Allergi betyr således forandring i kroppens reaksjonsmåte på de i våre omgivelsers naturlige og i utgangspunktet ufarlige situasjoner. 

Allergi er ikke en sykdom, men en måte å reagere på. En form for overfølsomhet som skyldes spesielle forandringer i omgivelsene. Adrenalin-allergi utløses når man ikke har klart å unngå eksponering for situasjoner som fører til at kroppens forsvarsverk skrur seg på uten at man ber om det.
 
Kontrollfriker og konfliktsky mennesker er spesielt disponert for adrenalin-allergi. Allergien er trolig medfødt, men manifesterer seg ofte ikke før i voksen alder, når ens ungoms mot blir svekket.

SYMPTOMER
De mest vanlige symptomene ved adrenalin-allergi er :
  • Uttalt behov for alltid å være minst seks minutter for tidlig ute til toget, selv om toget alltid er forsinket. Hos folk som ikke kjører tog, forekommer ofte tilsvarende utslag ved bussing, møteaktivitet, legetimer etc.
  • Aversjon mot kjøring på vinterføre, shopping uten handleliste, oppringninger fra ukjent nummer, overraskelser, uforutsigbarhet, tidspress og dobbeltbookinger.
  • Motvilje mot f.eks. berg-og-dalbaner, raske utforkjøringer på ski, koking av melk, montering av IKEA-møbler og andre typer aktiviteter som kan føre til at pulsen øker uten særlig fysisk anstrengelse.
  • Intoleranse overfor forhandlinger, kverulanter, konflikter, naive idioter, kassakøer etc.
  • Aggresjon, depresjon, panikk, rødvinstørste og/eller svettetokter når man uforvarende eksponeres for over nevnte situasjoner.
BEHANDLING
Om man vet hva man er allergisk mot, er det beste at man forsøker å unngå dette. God planlegging, detaljstyring, mani, pessimisme og en avvisende innstilling kan dempe eksponeringen for allergenet. Om dette er vanskelig, finnes medisiner som letter plagene fra allergiske reaksjoner på adrenalin. Rødvin og sigaretter brukes hyppig i denne hensikt. Isolasjon foran TV-n kan også være aktuelt dersom medikamentell behandling alene ikke gir tilstrekkelig kontroll over tilstanden. I så fall er det viktig å unngå kanaler som viser konkurranseidrett.




tirsdag 11. januar 2011

Kjerring bak rattet

I dag har jeg kjørt bil. I går også. Frem og tilbake til togstasjonen. Det var jo nesten sommer i dag. I forrige uke tok jeg bussen. For da var det vinter.

Om sommeren kjører jeg som en gud. I hvert fall som en 29-årig kjekkas i Audi. De er jo guder i trafikken alle sammen. Mener de selv. På tørr asfalt er jeg aggressiv og selvsikker bak rattet. Da tar jeg turbo’n helt ut, skremmer livskiten av husmødre i røde damebiler og lever etter regelen om at ”den som nøler, har tapt”. Eller Majorstukryss-regelen, om du vil. Nå kjører jeg ikke mye i Majorstukrysset lenger og er nok blitt blant dem som må gi tapt der, men regelen funker så det griner i Moss. Jeg presisjonsrygger jeg på speil, klamrer til venstrefila og mener alle medtrafikkanter er idioter.

Så kommer vinteren. Da drar jeg filthatten godt ned over permanenten og holder meg i førstegir. Hvis jeg i det hele tatt våger meg ut med bil. Vinterføre er jo farlig. Det kan være glatt. Jeg kan få et hjul i en snøskavl. Det kan hende jeg møter noen der hvor det ikke er plass til å møte og må rygge på duggete speil. Selvsikre idioter kan undervurdere alt det farlige og seile rett inn i meg. Det kan hende de ikke har brøytet. Glemt å salte og pepre. En grevlingfamilie kan ligge i bakold i en brøytekant. Det er mørkt. Og skummelt.

Antakelig burde jeg søkt trafikktraumeterapi etter at jeg tok med meg to babyer og en firmabil langt inn i en brøytekant den verste snøkaosdagen i 2006. Det var da det begynte. Eventuelt kunne jeg jo ha emigrert til en varmt land. Men der ligger sikkert ofte grevlingfamilier i bakhold. I sanddynene.

Forrige uke. Morgen. Brøytekant. Vinter. Buss. 

I dag. Nesten sommer. Skrapmobilen og jeg våget oss helt til togstasjonen og tilbake.
Jeg er *litt* mer vågal i grombilen (ikke avbildet).
Den med ABS og VHF og GPS og PMS. 

lørdag 8. januar 2011

Nye og gamle nyttårsforsetter

Et svært forsinket godt nytt år!

Det nye året er godt i gang med å bli akkurat som det gamle. Det passer bra, etter som jeg ikke har andre forsetter enn å gjøre som før. Lenge før. Og før det igjen. Jeg skal blogge like trutt som jeg gjorde i oktober i fjor. Jeg skal spise like sundt som høsten 2009. Styre pengene mine like bra som i 1987. Drikke like lite alkohol som på søttitallet. (På hverdager i hvertfall. I helgene tror jeg at jeg satser på ca 1997-nivå.) Jeg skal pleie vennene mine like godt som i 1992 og være vel så veltrent som i -96. Like moteriktig som i 2004 og like selvsikker som i 2002. Smøre leggene med dyre fuktighetskremer like ofte som våren 2001 og stimulere mitt intellekt like mye som i 1990. Være kreativ som i nittifire, mager som i totusen. En like god mor som i fjor og like flittig som året før. Og akkurat som i hele perioden 1985 til 2010 skal jeg gi fullstendig blaffen i alle forsetter om å gjenta gamle suksesser.

Men aller mest skal jeg bruke det nye året på å nyte at jeg er så gammel at jeg allerede har gjort det meste som er verdt å ha nyttårsforsetter om å gjøre. På ett eller annet tidspunkt.