Kjerring bak rattet

I dag har jeg kjørt bil. I går også. Frem og tilbake til togstasjonen. Det var jo nesten sommer i dag. I forrige uke tok jeg bussen. For da var det vinter.

Om sommeren kjører jeg som en gud. I hvert fall som en 29-årig kjekkas i Audi. De er jo guder i trafikken alle sammen. Mener de selv. På tørr asfalt er jeg aggressiv og selvsikker bak rattet. Da tar jeg turbo’n helt ut, skremmer livskiten av husmødre i røde damebiler og lever etter regelen om at ”den som nøler, har tapt”. Eller Majorstukryss-regelen, om du vil. Nå kjører jeg ikke mye i Majorstukrysset lenger og er nok blitt blant dem som må gi tapt der, men regelen funker så det griner i Moss. Jeg presisjonsrygger jeg på speil, klamrer til venstrefila og mener alle medtrafikkanter er idioter.

Så kommer vinteren. Da drar jeg filthatten godt ned over permanenten og holder meg i førstegir. Hvis jeg i det hele tatt våger meg ut med bil. Vinterføre er jo farlig. Det kan være glatt. Jeg kan få et hjul i en snøskavl. Det kan hende jeg møter noen der hvor det ikke er plass til å møte og må rygge på duggete speil. Selvsikre idioter kan undervurdere alt det farlige og seile rett inn i meg. Det kan hende de ikke har brøytet. Glemt å salte og pepre. En grevlingfamilie kan ligge i bakold i en brøytekant. Det er mørkt. Og skummelt.

Antakelig burde jeg søkt trafikktraumeterapi etter at jeg tok med meg to babyer og en firmabil langt inn i en brøytekant den verste snøkaosdagen i 2006. Det var da det begynte. Eventuelt kunne jeg jo ha emigrert til en varmt land. Men der ligger sikkert ofte grevlingfamilier i bakhold. I sanddynene.

Forrige uke. Morgen. Brøytekant. Vinter. Buss. 

I dag. Nesten sommer. Skrapmobilen og jeg våget oss helt til togstasjonen og tilbake.
Jeg er *litt* mer vågal i grombilen (ikke avbildet).
Den med ABS og VHF og GPS og PMS.