Hårete innlegg om alvorlige saker. Eller omvendt.

Det hender jo at jeg publiserer noen grumsete mobilbilder av mine barn og meg selv i denne bloggen. Husbond får slippe. De blant mine faste lesere som er gode til å tyde grumsete mobilbilder  har kanskje merket seg at Poden som i blant er avbildet ser litt annerledes ut en poder flest.  De av leserne som ikke har merket seg det, lurte i går kanskje på hvorfor jeg lot ham ha pannekaker i håret.

Selvsagt lar jeg ikke ungene ha pannenkaker i håret! Det er jo sløsing med både sjampo og pannekaker.  Bare han som ikke har hår, får ha pannekake på hodet.  Tvillingsøsteren med de lange flettene må nøye seg med knekkebrød. Han som ikke har hår, har ikke kreft. Han har noe som heter Alopecia Universalis. 

Jeg tenkte det var på tide å forklare hva Alopecia er, sånn at jeg kan fortsette å legge ut bilder av Poden uten å risikere at folk begynner å innbille seg at de må lese bloggen min i misforstått medfølelse med hun der dama som de tror blogger om tulleting for å bearbeide traumer forbundet med å ha en syk sønn. 

For jeg har hverken traumer eller noen syk sønn. Jeg har derimot en hårløs en. Drøyt to år inn i livet fikk han plutselig en grønn overledning  i immunforsvaret som førte til at kroppen begynte å betrakte hår som noe skummelt som måtte vekk. I dag har han ikke så mye som en øyevipp, ikke en gang et dunhår på beina. (Det siste kommer søsteren nok til å være veldig misunnelig på om en ti års tid, all den tid hun ser ut til å ha arvet sin mors ape-legger).

Teoretisk sett kan han få tilbake håret sånn uten videre. Realistisk sett forblir han hårløs helt til noen finner opp en måte å manipulere folks immunforsvar uten skumle bivirkninger.  Bortsett fra det med håret, er gutten i tipp topp stand.  Og verdens vakreste, så klart. For meg finnes det ikke noe nydeligere enn et blankt guttehode.

Noen ganger er det helt ålreit. Stort sett, faktisk. Vi gleder oss over ettersittende ører og fleecefôr i ull-luer.  Og  ”jeg kan jaffal ikke få LUS” som  Poden selv sier.  Men noen ganger det ikke like ålreit å være fem år og se annerledes ut. Det skal jeg ikke skrive om i dag, selv om det er riktig så glamourløst. I dag skulle jeg bare forklare.

Jeg setter med vilje ikke inn noen grumsete mobilbilder eller vakre portretter av Poden i dette innlegget. Sånn for å gardere meg bittelitt mot kvakksalvere i Kuala Lumpur som googler rundt for å stæle bilder til mirakelkur-mot-hårtap-nettbutikken sin.  (Jeg ble nemlig litt skeptisk når jeg oppdaget at min harselas over krydderurter og blodsøl  blir pådyttett alle stakkarer som googler etter ”hyttemat”.)  Her er noen bilder av et par andre Alopecia Universalis-fyrer i stedet: Fra venstre Frode Alnæs, vettu. Og Perluigi Collina, verdens kanskje beste fotballdommer.