Hytteblogg, episode 2 (r): Vinterferie

Vinterferiehytte. Tvillingpulken tilsier at bildet er tatt en eller annen gang mellom 2005 og 2009. Været tilsier at det kunne vært hvilken som helst vinterferie de siste tretti åra. 

Siden jeg har det litt travelt med å finne ut hvor vi gjemte skistøvlene etter påske i fjor, resirkulerer jeg en liten rapport jeg skrev etter vinterferien i fjor. Et annet sted. Siden jeg ikke blogget da.

En torsdag i februar 2010 dro vi på vinterferie på den gode, gamle hytta på fjellet. Mor og far og tvillingene på 4 ½. Og mormor og morfar, for det er tross alt deres hytte selv om de ikke gidder å reise opp alene om vinteren lenger. Pakking og avreise gikk så det grein. For første gang på 5 år dro vi uten to meter tvillingpulk tjora på biltaket. Det var jo deilig. Men uten pulk var vi avhengige av scooterskyss. For det er selvfølgelig ikke kjørevei helt frem. Og én kilometer bakglatt oppoverbakke, hvorav oppløpssiden i halvannenmeter løssnø er tungt for fireåringer på ustøe ski. Og bestemødre på gamle bein.

Det er kaldt å vente på snøscooter på en forblåst parkeringsplass. Det er enda kaldere å klamre seg fast på sleden på slingrescootertilhengeren med to fireåring på fanget. Men aller kaldest er de første to timene i hytta. For det er selvfølgelig ikke strøm der. Minus sju inne ved ankomst. Så var det suppetid. Fast takst. I gamledager spiste jeg mye suppe med polvotter på hytta. Nå har jeg lært meg å varme skjeene på grytelokket før jeg serverer. Og å kjøre innpå et par akevitt. Sånn bare for varmens skyld. Det gjelder å spise fort for å unngå issørpe på suppeoverflaten.

Rundt Dagsrevytid kunne vi kaste lua innendørs. Vi har blitt gode til å fyre. Persen er minus 2 til pluss 32 på 4 timer. Men det er oppunder stuetaket, da. På gulvet blir det i grunn aldri varmt. Dvs, det blir varmt nok til å smelte snø. For det er selvfølgelig ikke innlagt vann. Visste du at det kreves rundt 7 bøtter vinterferieløssnø for å få en bøtte vann? Vi kan jo så klart ta på oss trugene og åket og ta med øksa til elva nedi bakken. Men ingen er så lystne på det etter at morfar plumpa til låret det året.

Så snart vi hadde skaffet både vann og varme, var det bare å begynne å kose seg. Vi koste oss med mat. Og mer mat. Og drikke. Og snop. For ALT må spises opp. Man betaler da ikke for å få kjørt maten per scooter ned fra fjellet igjen! Nei, hjem skal det bare sure truser i en liten sekk. Så kom drittværet. Fireåringene fikk gått en liten skitur, men det var jaggu surt i kjaken. Surt ble det også når gubbene måtte måke tre meter snø av hyttetaket.

Heldigvis gikk ikke den halvanvanserte VERA-utedassen tett. Det var i fjor. For det er selvsagt utedass. Derimot ble det tett luft der. Mormor røyker nemlig tett og driter tett og mener at det å slå to fluer i et smekk er hennes rett. I hverfall når det er mye sno på trappa. Da må vi andre velge om vi vil slite ramma i et gasskammer eller åpne vinduet og gjøre vårt fornødne med snøfokk nedover ryggen. Tisse gjør vi bak hytteveggen, så VERA ikke skal boble over. I hvertfall mannfolka. Avstanden mellom ”bak hytteveggen” og inngangsdøra blir kortere og kortere jo mer snø det er. Rart med det.

På søndag hadde vi spist opp alt og drukket opp alt. Vindunk med tappekran er en stor luksus når det ikke finnes noen vannkran. Vi hadde lagt åtte puslespill, lært ungene å jukse i kinasjakk, sett OL på en ca 2-tommers tv og klødd hverandre på ryggen. Så da var det bare å reise hjem. Stinkende. For det er selvsagt ikke dusj. I vinterferien, i hvertfall.

Og  alle var enige om at det var en fin tur. Vi håper på mange like fine i år, og reiser opp så ofte vi kan.

Hyttekaffetrakter, siste modell, kunstnerisk foreviget av ikke navgitt fireåring midt i en piruett.