Litt ungdommelig på avstand

I dag ble jeg kalt ungdommelig av min tidligere forlovede. Nå ektemann. Til dels kjent som Husbond her i bloggen, lite omtalt etter eget ønske.

Han sa ikke at jeg ER ungdommelig, altså. Det skulle tatt seg ut. Og vært ren løgn. Han bare fastslo i en litt overrasket tone at jeg så ungdommelig ut (på åtte meters hold, red. anm.). Ikke det at han er noen autoritet innenfor temaet ungdommelighet.

På formiddagens ”jeg-tar-bilen-til-og-du-fra-og-vi-finner-fanmeg-fortsatt-bare-én-nøkkel-klarer-vi-å-møtes-ett-minutt”-date på en togstasjon i Oslo, stilte jeg i en tidløs (les: gammel og slitt) vinterjakke og et skjerf som var helt på høyden for bare et par sesonger siden. Jeg tror det var måten jeg hadde dandert skjerfet på som gjorde utslaget. Husbond var nok ikke klar over at jeg kunne dandere frynseskjerf like forskriftsmessig som de unge trettiåringene på jobben hans. At jeg har byttet ut OL-skoene med et par like klumpete, men dog mer tidsriktige vintersko av anerkjent merke, bidro kanskje også til det ungdommelige imasjet. 

Jeg kan selvfølgelig bruke kvelden på å gruble på om kommentaren var en kompliment eller ei. Det er mulig husbond egentlig mente at jeg ser eldet (eller hva som er antonymet til ungdommelig) ut de flest andre dager og på nært hold. Kanskje han hintet om at det var på tide at jeg begynner å kle meg mer elegant og klassisk, slik det sømmer seg for en voksen dame med kontorjobb i hovedstaden.

Men etter mange års ekteskap har jeg sluttet å ilegge menn baktanker. Det pleier ikke å være noen. Så jeg er nok bittelitt ungdommelig, da. I fremtoningen. På åtte meters hold. En gang i blant. For de som kjenner meg best.

Det holder for meg. Og det var hyggelig å få høre det.


Innlegget er uillustrert all den tid jeg 1) Ikke vil være en sånn fashionblogger som legger ut bilder av seg selv i ulike antrekk i utide 2) Ikke klarer å ta bilde av meg selv på åtte meters avstand.