God hyttemat?

Jeg tviler stadig sterkere på at jeg er mammablogger. Men jeg disponerer hytte(r) og vil derfor denne uken prøve meg som hytteblogger.

På fredag reiser vi på hytta. Med hytte mener jeg her skikkelig gammeldags fjellhytte milevis fra folk der vi spiller vri-åtter dag og natt, sover i bjørneskinnsfeller, tørker oss med avispapir, tygger snø når vi blir tørste og spiser Joikakaker morgen, middag og kveld.

Akkurat det med Joikakakene var kanskje litt ljug. Jeg liker å spise godt, også på hyttetur. Men kjøkkenssjefen i meg er en smule utbrent, så jeg googlet ”hyttemat” for å få litt inspirasjon og ble henvist til  Matprat.no. Der har de en matskribent som har hørt om at noen lager mat på to gassbluss, men åpenbart aldri har prøvd det selv. Han mener at blant annet Rogan Josh er et enkelt og eminent hyttemåltid. Joa. Jeg liker indisk. Men jeg stiller meg litt tvilende til oppskriftens hyttevennlighet:

Rogan Josh - indisk lammegryte

1) Del lammekjøttet i terninger
Hallooo? Har dere i matprat.no tenkt på hvor mye blodsøl og kliss det blir av å skjære kjøtt i terninger? Vet dere hvor mange fjellrever (og grevlinger) man får på døra natterstid når man forsøksvis har rengjort skjærefjøl og kniv i snøen fordi man ikke får skylt fordi man ikke har innlagt vann og bekken er bånntæla og man bare har rukket å smelte 3 dl vann av snø?

2) Tilsett hermetiske tomater og la alt småkoke i 10-15 minutter.
Endelig litt fornuft. Jeg hadde flådd matskribenten om han hadde foreslått å flå tomatene selv.

3) hakk løken og legg dette i en varm stekepanne med olje. Tilsett karripastaen når kjøttet og løken er blitt gyllen. Hallo igjen. Det er veldig vanskelig å se forskjell på fingre og gul løk når kjøkkenet er opplyst av stearinlys og man har et par toddyer innabords. Skummelt, skummelt. Karripasta løser seg forresten ikke opp i lunkent oppvaskvann.

3. Rør inn sukker og kokosmasse. Klipp gjerne litt frisk koriander over.
Nå må jeg ta frem roperten her, altså: HALOOOOO? Frisk koriander? Krydderurter har like lite på hyttetur å gjøre som blondetruser. Ved hjelp av Tupperware kan man mulighens motvirke at buska blir moset mellom appelsiner og pappvin i ryggsekken. Men kuldegradene er det lite å gjøre med. Innen snøscooterturen er tilbakelagt og hytta er varmet opp fra minus sju til pluss tre inne, har alle krydderurter avgått ved døden.

4. Server sammen med ris og en salat.  

Hest rop: Det går mye kannevann til å skylle og koke ris. Vann er tungt. Riskjeler er ikke gøy å vaske opp i snøen. Salaten og agurken lider samme kuldedød som korianderen. Tomatene finner alltid veien til bunnen av sekken på egenhånd.


Mens jeg kritisk gjennomgår  alle de andre påstått hyttevennlige oppsrkiftene det er helt uaktuelt å lage på hytta, sier jeg Heia Joika og ønsker alle en god ettermiddag.

Sport er alt...

Her har noen glemt å fullføre setningen. Fy skam. Enda så mye veggplass det var igjen til en meningsfull ytring. Jeg hadde dessverre ikke tilfeldigvis en sprayboks eller bred sprittusj i veska når jeg var innom gamle Sportshuset, plutselig G-sport, i dag, så jeg måtte nøye meg med fotografering og blogging.

.... alt for mange mannfolk er opptatt av
.... mange tv-kanaler viser
.... VG-nett skriver om
.... for anstrengende
.... for kjedelig

Er jeg en mammablogger?

Mammablogg Awards 2010 skal kåres. Wow. Jeg skjønner stadig mer av hvor lite jeg skønner meg på blogglandia, dets tradisjoner og skikker. Nå venter jeg spent på resultatene og prisutdelingen. Blir det  røde løpere med grøtflekker og gullstatuetter av ferme kvinner med unger i skjørtekanten?

”Hva med deg - hvis du hadde blitt nominert, hvilken kategori hadde du passet inn under?” utfordrer forfjorårets, og etter min mening, tidenes, beste (mamma)blogger Pia i dag. Jeg bet på limpinnen og var rett ved å male meg ettertrykkelig inn i spannet med klister. For det er jo åpenbart at den glamourløse bloggen er så kreativ, inspirerende, estetisk, velskreven og original at den kunne vært nominert i alle kategorier. Hvis den var en mammablogg. Hvilket jeg ikke vet om den er.

I stedet for å google rundt etter en definisjon på en mammablogg, kaster jeg meg ut i spekulasjon og kverulering;

Forholder det seg slik at man automatisk er en ”mammablogger” hvis man blogger og er mamma på samme tid? I så fall er anslagsvis nitti prosent av alle muffins- og interiørbloggere undercover mammabloggere. Og jeg er litteraturblogger fordi jeg både blogger og leser bøker. Mer ryddig er det å vel å vektlegge hva man skriver om mer enn hva man har prestert på reproduksjonsfronten.  Jeg har i følge etikettene skrevet mest om jul, anskaffelser og antrekk. Da er jeg vel en julebordkjole-blogger.

Men jeg våser jo en del rundt fiskepinner og andre gleder ved foreldrerollen også. Så det hadde vært fint å vite sånn omtrent hvor stor andel av innleggene som må inneholde referanser til bleieskift, barnehage, oppdragelse, meslinger og grevlingfamilier før man blir en mammablogger. Blir man ekskludert hvis bare hvert annet innlegg omhandler barn og familie? Gir bilder av snørr og cherrox ekstrapoeng? Får man fradrag for å skrive om kløtsj og Moland og French? Og må man søke om opptak, eventuelt fritak, noe sted? Er det noen aldersgrense? Mora mi har nemlig nettopp blitt pensjonist, og trenger noe å holde på med. Hvis jeg hjelper henne å komme i gang med en blogg og ber henne skrive mye om meg, er hun da en mammablogger?

Det ser ut til at jeg ikke er tatt opp i klubben ennå. Jeg figurerer i hvertfall ikke på blogglista til Foreldremanualen. Pfjuhhh. Så jeg velger jeg å kalle meg hverdagsblogger. Og jeg ser frem til at Hverdagsportalen.no skal kåre Hverdags Blogg Awards 2011. Da skal jeg gjøre rent bord.

Adrenalin-allergi

Jeg har diagnostisert meg selv, godt hjulpet av LilleVilles kommentar til vinterføreskrekk-innlegget mitt. Jeg lider åpenbart av adrenalin-allergi. Det går visst i familien.

Jeg fant ingen artikkel på Wikipedia om adrenalin-allergi, så jeg har utarbeidet en. Jeg brukte artikkelen om allergi generelt som mal. Gjenbruk og tyveri er vel vanlig takt og tone på Wiki?

Adrenalin-allergi
                                                                                                     
Fra Hildipedia, den frie Fantasi 

Adrenalin er et hormon og en nevrotransmitter. Adrenalinet som produseres i binyremargen trekker sammen perifere blodkar slik at blodet sentraliseres i kroppen og dermed øker blodtrykket, pulsen og bruken av bannord. Adrenalin oppstår naturlig når sentralnervesystemet stimuleres slik som ved gravlingangrep, forsinkelser, kritikk mot egen person og datakræsj.  

Ordet allergi kommer fra gresk; Allos = forandret, og Ergos = reaksjon. Allergi betyr således forandring i kroppens reaksjonsmåte på de i våre omgivelsers naturlige og i utgangspunktet ufarlige situasjoner. 

Allergi er ikke en sykdom, men en måte å reagere på. En form for overfølsomhet som skyldes spesielle forandringer i omgivelsene. Adrenalin-allergi utløses når man ikke har klart å unngå eksponering for situasjoner som fører til at kroppens forsvarsverk skrur seg på uten at man ber om det.
 

Kontrollfriker og konfliktsky mennesker er spesielt disponert for adrenalin-allergi. Allergien er trolig medfødt, men manifesterer seg ofte ikke før i voksen alder, når ens ungoms mot blir svekket.

SYMPTOMER
De mest vanlige symptomene ved adrenalin-allergi er :

• Uttalt behov for alltid å være minst seks minutter for tidlig ute til toget, selv om toget alltid er forsinket. Hos folk som ikke kjører tog, forekommer ofte tilsvarende utslag ved bussing, møteaktivitet, legetimer etc.
• Aversjon mot kjøring på vinterføre, shopping uten handleliste, oppringninger fra ukjent nummer, overraskelser, uforutsigbarhet, tidspress og dobbeltbookinger.
• Motvilje mot f.eks. berg-og-dalbaner, raske utforkjøringer på ski, koking av melk, montering av IKEA-møbler og andre typer aktiviteter som kan føre til at pulsen øker uten særlig fysisk anstrengelse.
• Intoleranse overfor forhandlinger, kverulanter, konflikter, naive idioter, kassakøer etc.
• Aggresjon, depresjon, panikk, rødvinstørste og/eller svettetokter når man uforvarende eksponeres for over nevnte situasjoner.

BEHANDLING
Om man vet hva man er allergisk mot, er det beste at man forsøker å unngå dette. God planlegging, detaljstyring, mani, pessimisme og en avvisende innstilling kan dempe eksponeringen for allergenet. Om dette er vanskelig, finnes medisiner som letter plagene fra allergiske reaksjoner på adrenalin. Rødvin og sigaretter brukes hyppig i denne hensikt. Isolasjon foran TV-n kan også være aktuelt dersom medikamentell behandling alene ikke gir tilstrekkelig kontroll over tilstanden. I så fall er det viktig å unngå kanaler som viser konkurranseidrett.

Kjerring bak rattet

I dag har jeg kjørt bil. I går også. Frem og tilbake til togstasjonen. Det var jo nesten sommer i dag. I forrige uke tok jeg bussen. For da var det vinter.

Om sommeren kjører jeg som en gud. I hvert fall som en 29-årig kjekkas i Audi. De er jo guder i trafikken alle sammen. Mener de selv. På tørr asfalt er jeg aggressiv og selvsikker bak rattet. Da tar jeg turbo’n helt ut, skremmer livskiten av husmødre i røde damebiler og lever etter regelen om at ”den som nøler, har tapt”. Eller Majorstukryss-regelen, om du vil. Nå kjører jeg ikke mye i Majorstukrysset lenger og er nok blitt blant dem som må gi tapt der, men regelen funker så det griner i Moss. Jeg presisjonsrygger jeg på speil, klamrer til venstrefila og mener alle medtrafikkanter er idioter.

Så kommer vinteren. Da drar jeg filthatten godt ned over permanenten og holder meg i førstegir. Hvis jeg i det hele tatt våger meg ut med bil. Vinterføre er jo farlig. Det kan være glatt. Jeg kan få et hjul i en snøskavl. Det kan hende jeg møter noen der hvor det ikke er plass til å møte og må rygge på duggete speil. Selvsikre idioter kan undervurdere alt det farlige og seile rett inn i meg. Det kan hende de ikke har brøytet. Glemt å salte og pepre. En grevlingfamilie kan ligge i bakold i en brøytekant. Det er mørkt. Og skummelt.

Antakelig burde jeg søkt trafikktraumeterapi etter at jeg tok med meg to babyer og en firmabil langt inn i en brøytekant den verste snøkaosdagen i 2006. Det var da det begynte. Eventuelt kunne jeg jo ha emigrert til en varmt land. Men der ligger sikkert ofte grevlingfamilier i bakhold. I sanddynene.

Forrige uke. Morgen. Brøytekant. Vinter. Buss. 

I dag. Nesten sommer. Skrapmobilen og jeg våget oss helt til togstasjonen og tilbake.
Jeg er *litt* mer vågal i grombilen (ikke avbildet).
Den med ABS og VHF og GPS og PMS. 

Nye og gamle nyttårsforsetter

Et svært forsinket godt nytt år!

Det nye året er godt i gang med å bli akkurat som det gamle. Det passer bra, etter som jeg ikke har andre forsetter enn å gjøre som før. Lenge før. Og før det igjen. Jeg skal blogge like trutt som jeg gjorde i oktober i fjor. Jeg skal spise like sundt som høsten 2009. Styre pengene mine like bra som i 1987. Drikke like lite alkohol som på søttitallet. (På hverdager i hvertfall. I helgene tror jeg at jeg satser på ca 1997-nivå.) Jeg skal pleie vennene mine like godt som i 1992 og være vel så veltrent som i -96. Like moteriktig som i 2004 og like selvsikker som i 2002. Smøre leggene med dyre fuktighetskremer like ofte som våren 2001 og stimulere mitt intellekt like mye som i 1990. Være kreativ som i nittifire, mager som i totusen. En like god mor som i fjor og like flittig som året før. Og akkurat som i hele perioden 1985 til 2010 skal jeg gi fullstendig blaffen i alle forsetter om å gjenta gamle suksesser.

Men aller mest skal jeg bruke det nye året på å nyte at jeg er så gammel at jeg allerede har gjort det meste som er verdt å ha nyttårsforsetter om å gjøre. På ett eller annet tidspunkt.

En romjulsdrøm. Og mange romjulsdrammer.

En skulle vøri førti år i romjul’n
og ikke kjint en en’ste sossial sjel
og ingen skulle kledd som opp med strømper
og kømmi rek'nes til hin'aans hem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og pysjen skulle fortsatt værra på,
og æille mennsjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

God jul, alle sammen. Jeg har feiret min offline. Digitalt, altså. Ikke sosialt. Det er jaggu anstrengende å skulle treffe alle man kjenner og enda noen til i løpet av ei uke. IRL. Er det ikke for å slippe sånt kjør at vi har utviklet såkalte sosiale medier, da? Utgår sosiale medier når jula setter inn? Så langt i jula har jeg hatt rompa i min egen sofa sånn omtrent to og en halv time. Til sammen. Halvannen av dem i våken tilstand. Hyggelig har det vært med familie og venner, bevares. Og hyggelig blir det helt sikkert resten også. Men jeg tror det mangler en "Hilde is currently offline"-funksjonalitet i julefeirings-appen.

Jeg har en romjulsdrøm i år; Å få en hel dag i pysjen. Spise godteri til frokost og frokost til lunsj. Ligge på gulvet og bygge lego med ungene. Lese to avsnitt i en bok. Sløve foran TV'n mens det er dagslys. Spise Grandiosa og marsipan til middag. Er én enslig dag uten tørre småkaker og tørrprat for mye å be om når man tross alt har ”ferie” i 10 dager? Jeg vet ikke om jeg får til å besøke slekta i Drammen i romjula. Jeg får ta meg noen drammer for å døyve den dårlige samvittigheten hvis det ikke går i hop. Eller kanskje jeg kan reise til Drammen i pysjen?

Fa´n ta Lucia....

Det er jo noen dager siden, men det har tatt tid å få psyket seg opp til å skrive Lucia-innlegget. Eller å blogge i det store og det hele.

*synger*
Sankta Lucia. Dreit oppi lia.
Kun’ke la væ-ære, unga den lære.

Lucia-sangen er alt for enkel å stunt-rime på. Stuntriming er stort hos oss. Egentlig kan alt kommuniseres på Lucia-melodien.

Nå er det middag her, i rotet stue.

Lukk igjen pc-n nå, få a ræ lue.

Vask deg på henda å

Så skal du midda få

Fi-i-isk-e- puudd-ing, Fiiske-pudding.

Og så videre.

I vår barnehage er det førskoleungene som går Lucia. Mine to er førskoleunger. Men var min datter Lucia? Åh neida. Hun var kanskje ikke lys nok i manken? Var det det? Hæ?! For hun har i hvert fall lengst hår. Og vakrest er hun også. Og høyest. Kan hun noe for at hun ikke er blond og dum, kanskje? Skulle hun virkelig få oppleve at hennes første møte med seleksjonsprosess var basert på hårfarge? Eller var det det at hun ikke har pushy nok mor? Hæ? Hva? Skulle jeg liksom begynt lobbyvirksomheten i barnehagen i september for å sikre min datter det prestisjefylte oppdraget å gå foran og synge falskt? Bestikkelser, er det det som skal til? Nevekamp med de andre jentemødrene? Hva har skjedd med den sosialdemokratiske likhetstankegangen som vi forventer at råder i institusjonene som ivaretar våre barns selvtillit?  Er det noe galt med åtte luciaer, nå da?

Jaja. Jentungen var glad til, hun. Hun er ikke særlig frempå av seg. Og noe vakkert skue var Lucia-toget ikke. Ettersom det foregikk utendørs på ettermiddagstid og ungene selv hadde bidratt i påkledningen. Poden min lignet til forveksling på en av hyrdene i en julekrybbe fra Nille der han strenet rundt med mørkeblå Reima hettelue under glitteret. Men han synger i hvertfall rent. Blånissestjernegutter var det flere av. Og knæsjrosa Sorel-støvler er i grunn helt lækkert til Lucia-kjole.

Til slutt var det lussekattservering. Jeg er veldig skeptisk til lussekatter bakt av en horde fem-åringer. Det er så mangt som kan ligne på stekte rosiner. Unnskyld – har dere hatt korinter oppi også? Sånne gulgrønne, seige biter?

Hva spiller det for noen rolle at Lucia er blond under strikkelua?  Hæ? Hæ?
Bildet tok jeg uskarpt med vilje sånn at jeg kunne tillate meg å legge ut
andres unger uten å innhente tillatelse. 

Lawrence of Arabia som stjernegutt. Eller var det hyrde?
Har et knallbilde av to Spidermannlue-stjernegutter.
Men så var det det med publisering av andres unger etc. 

Julebord. Eller noe finere.

I morgen er det julebord. Hu hei. I helgen leste jeg en lang artikkel i ett eller annet magasin, Dagbladets, D2 eller no’, om at julebordene ikke er hva de var. Det skal være sikkert og visst.

I gamledager hadde vi skikkelig julebord på jobben min. Vi begynte i kantina klokka ett. 13, ja. Halv to hadde vi tatt kål på ei halv flaske Genever hver, klokka to spiste vi noe som vi var litt for bedugget til å avgjøre om var pinnekjøtt eller ribbe. Innen klokka fem hadde de ellers mest tilbakeholdne gjennomført  tårevåte medarbeidersamtaler med sjefen i bøttekottet og klokka seks vaklet de første hjem. De som burde gått hjem klokka seks, men da lå og spydde, stablet vi i en taxi i sjutida. Klokka åtte måtte vi stikke på by’n før de strenge sjefssekretærene satte oss til ryddetjeneste. Hvorvidt det var klining i krokene eller morsomme sjalusidramaer, har jeg valgt å fortrenge (sensurere).

Nå er det andre tider. I tråd med trenden. I følge D2. Eller hvor det var det sto at julebordene ikke er hva de var. Nå er det felles samling for hele kontorfellesskapet på hotell, med distriktsansatte og ledsagere. Med taler, tøyservietter og stetteglass. Pomp and Circumstance med posesmelling og sånne papirtrådskinaputter som jeg ikke husker hva heter. De første åra med det nye opplegget forsøkte jeg å være pliktoppfyllende medarbeider og konversere høflig om faglige utfordringer og barnebarn med alle jeg ikke kjente. Det var dritkjedelig. Det var jo jobb. Det var rett før jeg sendte reiseregning og krevde overtidsbetaling for julebordkvelden. Men det gikk jo ikke. Så jeg har skulka julebordet sånn til og fra de siste åra.

I år prøver jeg meg igjen. Jeg vurderer å snakke med et par av dem jeg ikke kjenner, men bare hvis de er gamle griser som byr på slibrige komplimenter. For det hører liksom med på et skikkelig julebord. De andre jeg ikke kjenner kan bare ha det så godt. Jeg skal jeg finne meg en krok og en dram og feste med de jeg vet er festlige. Tung reserarch blant kollegaer har avslørt at det har utviklet seg en aksept for sånt innenfor rammen av det nye konseptet. Så kanskje julebord egentlig er hva det var, bare kamuflert som noe finere?  

Det jeg lurer mest på i dag, er om det går an å gå på julebord i ullkjole og stillongs. Og OL-støvler. Noen vil jo danse når de er på en snurr. De holder vel varmen i stroppekjole og gullsandaler. De av oss som skyr parketten og har behov for jevnlige turer ut etter ”frisk luft” når vi er på fest, kommer til å få en tøff kveld i kulda. Kan man søke om yrkesskadeerstatning av å få lungebetennelse på julebord? Det er jo tross alt jobb.

Lista over julelister

De siste julene har vært logistikkmessig krevende. Som for eksempel i fjor, da jeg tok ut totalt null ferie- og fleksidager i desember, satt på kontoret til to den tjuetredje og hadde ti til bords julaften. Jeg har forsøkt å takle presset ved hjelp av manisk listeføring. Det har ikke hjulpet en dritt. Så i år har jeg klekket ut et eksperiment som går ut på å finne ut om listene virker mot sin hensikt og faktisk gjør meg mer førjulsstresset enn nødvendig.

Så, som lovet for et par innlegg siden, presenterer jeg her lista over alle julelistene jeg ikke skal skrive i år:

• Julegaveliste. I år skriver jeg ingen sirlig liste over potensielt perfekte gaver til alle jeg kjenner og stryker sirlig over etterhvert som jeg har anskaffet akkurat det alle innerst inne ønsket seg. Niks. I stedet for å pese rundt i alle butikker som er utsolgt for, eller likevel ikke har, den dubbeditten som jeg hadde funnet ut at jeg skulle ha tak i, handler jeg på impuls. (Handler må her leses i futurum, ikke presens. For jeg har så klart ikke begynt med gavehandel ennå). På forhånd unnskyld til alle som får det samme som i fjor eller noe de absolutt ikke trenger. 
• Julematliste. Ingen liste over dadler og annen dritt som man tror man er nødt til å ha i hus for at det skal bli jul. Peppes holder vel åpent i jula også? Rosiner funker vel bra til ribba hvis jeg glemmer å kjøpe svisker? 
• Jule-to-do-liste. Kan det være nødvendig å listeføre at man bør pusse sølv i løpet av desember? Husker jeg å kjøpe innpakkingspapir selv om det ikke står på et stykke papir? I fjor laget jeg liste over alt jeg skulle fikse og ordne og huske hele desember. Resultatet var at jeg ble helt ute av stand til å fikse eller ordne eller huske noe som helst uten å rådføre meg med lista. Som stort sett lå igjen hjemme når jeg var ute og på jobben når jeg var hjemme. 
• Adventskalender. Nei, ikke sånn kalender. Kalender over alt som skjer i adventstida. I år utgår excel-arket med avanserte formler for å kalkulere hele familiens sosiale førjulsforpliktelser. Jeg tror jeg skal få skviset inn et juleverksted med ungene uten strategisk planlegging. Kanskje det til og med blir hyggelig hvis vi gjør det en dag vi har lyst i stedet for den dagen det står i kalenderen at det passer med lim og glanspapir? Uten kalender står jeg jo i fare for å sende de håpefulle på nissefest i lucia-antrekk eller å måtte ta med meg ungene på julebordet, men pytt. 
• Julekortliste.  Her satser jeg tungt på gjenbruk og resirkulering. I fjor var jeg så listoman at jeg flettet julekortlista til etiketter. Antakelig har jeg etikettfila et sted. Beklager til dere som har flyttet eller strøket med siste år. Men først må jeg bestille julekort. Det har jeg glemt, siden jeg ikke har noen to-do-liste. 

Hvordan er det med dere andre førjulshusmødre? Er dere listomane? Eller klarer dere gjennomføringen på rutine og konsentrasjon? Noen som går aktivt inn for skippertak og kaos?

I mangel av noen lister å fotografere, legger jeg inn et bilde for å dokumentere at jeg (dvs ungene) har husket å pynte til jul. Helt uten liste. Dorullnissene er på plass. 

Inntullet i ull (og Norges mest ufikse vinterstøvler)

Nødvendig pendlerantrekk i ti kalde: Tre lag ull, tre meter skjerf,
tretti år gammel lue og grusomme støvler. 

Den gang jeg var ung, trendy og bare tjuesju, mente jeg at det å iføre seg altfor kalde og høye støvler var marginalt offer på motens alter. Hodeplagg var et påfunn av og for folk med høyt hårfeste eller flass, totalt uaktuelt for oss som brukte både tid og penger på hårprakten.

Siden den gang har jeg blitt togpendler og tobarnsmor, og lever nå etter reglen om at alle motekrav fravikes ved minus sju grader. Da er alt som er varmt trendy. For man vet jo aldri. Toget kan være en halvtime forsinket. Bilen kan havarere. På vei fra barnehagen til bilen kan man plutselig pådra seg ti minutters harde mor/datter-forhandlinger i en brøytekant. På en liten tur til butikken må man feste to setebelter tre ganger, administrere fjorten snørrtørk, hjelpe med en fastkilt glidelås og kontinuerlig fjerne snø fra votteglipper. 

Så når nettene blir lange og kulda setter inn våger jeg meg ikke utendørs uten tre lag ull og et tre meter langt hjemmestrikka ullskjerf. Sånn for sikkerhets skyld. Man vet jo aldri. Nå om dagen tråkker jeg rundt i et par ekstremt ulekre stølver fra en eller annen OL-94-kolleksjon og topper verket med ulveskinnslua etter gubbens morfar, en autentisk 1972-modell. Jeg trøster meg med at sistnevnte, i tillegg til å være ekstremt varm og deilig, har blitt bortimot ultratrendy igjen. Kanskje blir det snart siste mote å tulle seg inn i ull og helgardere med full arktisk habitt i storbyen. Man vet som sagt aldri, men det er jo lov å håpe.

De mest ufikse støvlene som ble sett i Stortingsgaten i dag. OL-94.
Avbildet under formiddagshvilen på kontoret.
I går var jeg innom en skobutikk og så på en del sånn alla de under,
som jeg skjønner er både varme og trendy. Men jeg hadde guttungen på slep.
Han ligger i hardtrening til å bli mann og er allerede dreven i boikott av skobutikker.

Om alt som aldri ble skrevet

Heisann, folkens. Husker dere meg? Hun med "klarer jeg å holde liv i denne bloggen-pollen?" Jeg hadde liksom håpet på et par måneder til med jevn og trutt blogging før jeg ble sugd (eller heter det suget?) inn i en ekstrahektisk periode. Så jeg kunne fått etablert en skikkelig og beundringsverdig "blogging over alt"-rutine.

Men nei. Jeg får introdusere listeblogging i stedet. Her er lista over mange av blogginnleggene jeg har mentalt bearbeidet, men ikke rukket (les; prioritert) å skrive den siste måneden, sleivete og hurtig oppsummert:

• Pakking og bretting: Det krever sin kvinne og mange lister å få en hel famile anbrakt rund om på kontinentet med alle nødvendigheter sirlig pakket. 
• Storbyshopping 1):  Svært vellykket Londontur for husbond og meg i år. Etter at oljefondet kjøpte halve Regent Street føltes det som rene pensjonssparingen å trekke kortet til det går varmt i akkurat den gata. 
• Storbyshopping 2): Hva skal man kjøpe, da? Innenlands eller utenlands. Bøker og CDer og DVDer funker ikke lenger. Når selv bestemor har iPad og iStore og nedlasting av alt som kan lastes og losses. Hvor mye klær og sengetøy trenger folk egentlg? 
• Basillflyvning: Sørpings forkjøla på flytur fra London med kjente fotballspillere. Godt jeg ikke fikk skrevet det blogginnlegget, for da hadde jeg vel blitt beskyldt for å manipulere tippekupongen gjennom selektiv sprednig av basiller. Ikke at jeg kjenner igjen en eneste fotballspiller om jeg får ham i fanget. Husbond tar de fire-fem mest norgesberømte. Det holdt på den turen. 
• Bronkitt-dritt: Tredagers sykmelding som burde vært brukt til blogging. Det hadde nok vært helsemessig mer gunstig enn å stå ved løftet om å tilberede seks kilo chili-ribbe og filetere to kilo appelsiner. 
• Pjusk pjokk: Et følelsesladet innlegg om en pjusk annerledesgutt som har gått på sin første smell. Jeg hadde nok hatt godt av å skrive det innlegget, men jeg regner med at jeg ikke hadde hatt mot til å publisere noe så personlig og sårt i sleivpratbloggen. 
• Erfaringer med helseuvesenet: Materiale til en hel serie bloginnlegg. Eller en hel blogg. 
• Juleforberedelser: Jeg har avlyst årets julestress. Jeg vurderer å bevise at en utarbeidende småbarnsmor med Tårnfrid-tendenser kan komme gjennom desember uten en eneste liste. Det innlegget tror jeg forresten at jeg blir nødt til å skrive likevel. Senere. I listeform. 

Og det var vel den siste måneden oppsummert. Jeg sverger ikke at jeg aldri mer skal svikte bloggingen så lenge av gangen. Men jeg lover å prøve.

Det jeg ønsker meg til jul: FIDUZ

Fiduz lilla. 799,- fra Kitch´n. Wow.

Jeg har funnet ut hva jeg ønsker meg til jul. Jepp. En Fiduz vindispenser til pappvin. FIDUZ. Smak på den, du. Fåes i lilla, sort og hvit. På meg blir det lilla. Å få, så klart. Alt jeg skal gi bort til jul kjøpte jeg på salg i mai. I fjor. Ikke.

Jeg er av dem som leser julekataloger med stor interesse. Mest fordi jeg kjenner så mange som har alt og trenger tips om hva som er årets dings til folk som har alt. I år var Kitch´n først ute. Etter én julekatalog er jeg helt oppdatert. I år er det åpenbart pappvindispensere som gjelder. Fiduz, ikke mindre. Hvis du mest blir bedt steder der det nytes medbrakt, kan du i stedet velge en portabel pappvindispenser med kjøling. I flere farger.

Baggy Wine Coat. Også Kitch´n. Kun 249,-

Rosemalt vindispenser. Tidlig trend. 

Jeg har fulgt trendene og innovasjonen på pappvindispenserfronten i mange år. Jeg var veldig fascinert av de rosemalte finerkassene som var først ute. Ikke så mye av rosemalingen, mer av konseptet. Rosemalte fineresker til pappvin passet liksom ikke inn hos meg. Det kunne gått på hytta på fjellet, men jeg valgte å vente på smijernsvarianten. Som kanskje kom, uten at jeg fant ut av det. 

Naustet kom brått kastet på meg. Jeg hadde knapt rukket å finne ut at det var en mulighet før svingerfar hadde fått en i gave til hytta. Naustet er topp. Fordi det står på påler, kan vinglasset stå oppreist under ved tapping. Mindre søl. Hadde det kommet i hvitt, hadde jeg hatt tre hjemme.

Åh, det skal bli stas med FIDUZ. Etter nyttår behøver ingen lure på hva slags rød vin de blir servert hos meg. Ingen plagsomme etiketter å bry seg med. Nasjonalitet ingen hindring. Ei heller pris. Jeg serverer FIDUZ. Rød vin er rød vin. Eller hvit. I så fall har FIDUZ innebygd kjøleelement. Sprut og drekk, no questions asked. Ikke noe mas om bukkett, lærlukt, garve og annen syre.

Svigerfars vin-naust. Der oppe. 

Men jeg er ikke helt i mål ennå. Fortsatt har ingen turt å markedsføre den ultimate rødvinsdispenseren. Den jeg ønsket meg til 30-årsdagen, men aldri fikk. Selv om det var loppemarked på gamle Rikshospitalet. Jeg ønsker meg så veldig et sånt intravenøststativ som jeg kan henge innmaten av en pappvin i. Helst en av de med gjennomsiktig pose. Og suttelange. Sondefor. Det blir greier! Kanskje til 50-årsdagen? 

Morgensyke, takk

*Der tenker jeg at jeg fikk noen av dere på kroken med et snesent ordspill i overskriften, ja. Harr Harr* 

I dag har jeg vært hjemme med sykt barn. Jeg har rukket så mye, att. Jeg sto opp klokka seks, dusjet og barberte meg, la en omhyggelig make-up og fristerte min nyklipte sveis. Så iførte jeg meg en nystrøken bluse og elegant tilbehør. Deretter laget jeg frokost og ryddet hele huset. Ti over åtte satt jeg meg godt til rette med avisen. 

Det er sånn jeg pleier å starte de fleste sykt barn-dager. For mine barn er pinadø aldri syke om morgenen. De blir bare dårlige midt i arbeidstiden. Og det er fint lite praktisk når man i beste fall bruker 1 time femten fra jobben til barnehagen. Normalt to timer ti fordi de alltid ringer etter meg fem minutter etter at Mossetoget har gått fra Oslo. 

Men i dag kom jeg bare til kultursidene og Kolbotn før jeg måtte hoppe av i fart og ta første tog tilbake til en bleik og spysjuk en. De siste 12 timene har jeg rukket både å servere loff og cola, vaske sengetøy, se hele Toy Story og så mange episoder av Handy Manny og Mikkes Klubbhus at jeg føler meg  nær ved å spy selv. Jeg rakk til og med å få brygget meg en kaffekopp i løpet av ettermiddagen. 

Er det storforlangende å ønske seg barn som varsler kvelden før at de kommer til å bli dårlige neste dag? Eller grytidlig morgen? Da kan man i det minste ta frem gi-opp-buksene og droppe mascaraen på morgenkvisten. Barn som varsler ettermiddagen i forveien hadde også vært praktisk. Da kunne man fått avlyst eventuelle møter og skrevet ferdig det som skrives skulle. 

Jeg får vel holde ut til neste år. For jeg regner med at det å spå egen sykdom er førsteklassepensum. Det var det i hvertfall på min tid. Atte mamma vettu hva? I morgen tror jeg ganske sikkert at jeg helt sikker kommer til å ha så vondt i magen sånn at jeg kan slippe å gå på skolen (for da skal vi ha gym). Serriøst, ass. 

10 trinn til det perfekte Halloween-kaos.

1) PSYKING: Først psyker du deg opp ved å blogge om hvor viktig det er å ta’n helt ut på Halloween, og på en stemningsbølge lar du ungene invitere en haug med hemningsløse kompiser og nusslige venninner.

2) FORBEREDELSER:  Sørg for å være gress(kar)enke hele uka før arrangementet, slik at du ikke rekker å planlegge noe som helst eller kjøpe inn en eneste effekt.

3) JACK O` LANTERNS: Fredag ettermiddag sleper du hjem 16 kilo gresskar på toget, og begynner prosessen. Tøm gresskarene (5 stk er passe) for gøgge. Isskje funker best her. La ungene bestemme et alt for avansert design på gresskarene, og gå til verket. 5-åringer bør velge Kitty og Spiderman-tematikk om de er noenlunde oppdatert. Darth Wader er vanskelig å skjære ut, så ikke oppmuntre til det. Vær oppmerksom på at kombinasjonen rødvin og tapetkniv er litt skummel, men begge deler trengs.

Trinn 3-1: Gresskargøgge.

Trinn 3-2: Spiderman-gresskar, trinn 2

Trinn 3-3: Fire ferdige gresskar. De to minste lar du 5-åringene skjære "selv".

4) INNKJØP:  Husk at det er prinsipielt viktig at det meste av stæsjet og kostymene må være hjemmelaget siden du er så opptatt av å overbevise om at Halloween har en dypere mening enn handelsstandens profitt. Men papptallerkner er litt vanskelig å lage selv, så det er OK å kjøpe.

5) HJEMMELAGD PYNT: Lørdag kveld er det på tide å begynne på den hjemmelagde pynten. Til hjemmelagde spøkelser trenger du en renserihenger, en hvit ballong, et halvt laken, en svart tusj, en lommelykt og en taustump. Denne aktiviteten innebærer ikke bruk av farlige redskaper og er helt OK å kombinere med store mengder rødvin.

Trinn 5: Hjemmelagd spøkelse. Ikke farlig å produsere. 

6)  HJEMMELAGDE KOSTYMER: Over frokost på søndag (selve Halloween) kan du angre på at du ikke sjekka om kostymene fra i fjor var intakte eller trengte modifisering. Når du improviserer epåletter til det sjørøverkapteinspøkelse-kostymet under egg og bacon, skjønner du at du har dratt hjemmelagdkostyme-fetisjen litt langt. Til hjemmelagde sjørøverkapteinspøkelseepåletter trenger du to flekkfjerningssvamper fra Kiwi, et nøste hvitt garn og en tube gammelt lim. For å finne ut hva en epålett er, trenger du en fremmedordbok eller en ektemann med militær bakgrunn. 

Trinn 6: Epålettproduksjon. 

Trinn 6: Hjemmelagde epåletter med eggeflekker. 

 7)  MAT OG DRIKKE: Halloween ettermiddag rigger du for alvor til party mens du bestikker ungene med godteri så de skal gi deg arbeidsro. Det er bare å slenge sammen et fjorten-femten spøkelses-pizzaer, heksebrygg med grønn konditorfarge og gummlslangeisbiter og ei diger gjørmekake. 

Trinn 7-1: Spøkelsespizzaer.

Trinn 7-2: Ferdig gresskarpizza.

Trinn 7-3: Gjørmekake med mark og snegler.

 8) ROADKILL: Gresskar-karen kan du i og for seg gjøre i stand i god tid. Men hvis du i likehet med meg har en husbond som ikke setter pris på å ha en overkjørt skikkelse i gårsdsplassen lenger enn nødvendig, er det greit å ta det i skumringen. I så fall er det lurt å droppe pilsen til pølselunsjen. Det føles IKKE bra å kjøre over en kropp når du har promille, uansett om det bare er snakk om 50 cm kjøring i din egen gårdsplass og kroppen bare inneholder håndklær. Trust me. 

Trinn 8:  Egenhendig overkjørt gresskar-kar i gårdsplassen.

Trinn 8: Gresskar-karen faller ikke i smak blant alle småbarnsforeldre. Men fjortisene digger ham. 

9) LYDEFFEKTER: For å skape ekstra skummel stemning for knaskekneperene finner du en groteske lydeffekter på Spotify og rigger en spilleliste i loop med en høyttaler ut av et vindu. Særlig de store ungene blir imponert over dette. Det er bare en og annen treåring som begynner å grine. Det er ikke nødvendig å oppgradere til Spotify premium eller noe. De evinnelige laksemiddagreklamene mellom låtene på gratisversjonen er skremmende nok i seg selv.

Trinn 9: Spotify: Lyden av øksemord og fiskereklame rett ut i gata. 

10)  GJENNOMFØRING: Til slutt lar du en kontingent 5-7-åringer herje fritt et par timer.  Len deg tilbake og nyt.  La dem ramponere kostymer, gresskar, pynt og nabolag. Send hjem de som ikke hører til, fei restene i en søppelsekk, ta deg et glass og skål for at det er et år til neste gang.

Trinn 10: Hjemmelagd sjørøverkapteinspøkelse med epåletter, ketsjuptrut og crocs. 

Trinn 10: Hjemmelagd prinsessespøkelse med selvlysende parykk på en halv snurr.

Trinn 10: Små partygjester ramponerer nabolaget.