Kledd for anledningen

Jeg jobber i by'n og ser mange velkledde barn på bytur nå i vinterferien. Og mødre. Og mødre som matcher sine barn. Og omvendt.

Jeg vil så gjerne være en sånn kledd-for-anledningen-mamma med flotte kledd-for-anledningen-barn. Men ikke har vi vinterferie og det er dårlig med aledninger om dagen. Så vi får gjøre det beste ut av det vi har. I går slo vi til og kledde oss vel når vi skulle gå hjem fra barnehagen -  vi kunne jo ikke stille i parkdress når vi fikk skyss med fintfolk hjem. Her er et lite barnehagetransportmote-collage:

  Hun:  Har vågalt valgt cerise-rosa (heter det lenger?) fleecejakke over svaklilla skjørt i tyll og cord. Hun følger årets mote med fuskepelslue og tar opp fargen fra jakkeforet i lua.  Detaljen som virkelig gjør antrekket, er den knallrøde kosebuksa som dristig bæres under skjørtet i en småfrekk Bollywood møter kuldegrader-vri.  Det er vel særlig den djerve fargekombinasjonen i dette ensemblet som vil sikre henne en fremtid som trendsetter.

Han:  Har for hjemturen valgt en fravokst fleecebukse fra barnehagetøykurven i et opprør mot den konservative cordbuksa med krevende knapper han normalt blir påtvunget. Legg merke til det vrengte lommefôret, som  gir en spennende effekt når det flagrer i takt med øreflappene på lua under sprinten til barnehageporten. Fargekombinasjonen kunne med fordel vært mer utfordrende.

Mor:  Hadde valgt tre lag sorte ullstrømpebukser, -stillongs og raggsokker under skjørtet. Velg ekstra store herrereggsokker for en fiffig Pippi-effekt når støvlene sparkes av. I morgen vurderer jeg å følge frøknas eksempel og ta joggebuksa i stedet. Og kanskje noe i cerise, etter at samme frøken med en stakars-deg- mine har konstatert at jeg bare eier  sorte og brune og grå skjørt og strømper. 

Litt ungdommelig på avstand

I dag ble jeg kalt ungdommelig av min tidligere forlovede. Nå ektemann. Til dels kjent som Husbond her i bloggen, lite omtalt etter eget ønske.

Han sa ikke at jeg ER ungdommelig, altså. Det skulle tatt seg ut. Og vært ren løgn. Han bare fastslo i en litt overrasket tone at jeg så ungdommelig ut (på åtte meters hold, red. anm.). Ikke det at han er noen autoritet innenfor temaet ungdommelighet.

På formiddagens ”jeg-tar-bilen-til-og-du-fra-og-vi-finner-fanmeg-fortsatt-bare-én-nøkkel-klarer-vi-å-møtes-ett-minutt”-date på en togstasjon i Oslo, stilte jeg i en tidløs (les: gammel og slitt) vinterjakke og et skjerf som var helt på høyden for bare et par sesonger siden. Jeg tror det var måten jeg hadde dandert skjerfet på som gjorde utslaget. Husbond var nok ikke klar over at jeg kunne dandere frynseskjerf like forskriftsmessig som de unge trettiåringene på jobben hans. At jeg har byttet ut OL-skoene med et par like klumpete, men dog mer tidsriktige vintersko av anerkjent merke, bidro kanskje også til det ungdommelige imasjet. 

Jeg kan selvfølgelig bruke kvelden på å gruble på om kommentaren var en kompliment eller ei. Det er mulig husbond egentlig mente at jeg ser eldet (eller hva som er antonymet til ungdommelig) ut de flest andre dager og på nært hold. Kanskje han hintet om at det var på tide at jeg begynner å kle meg mer elegant og klassisk, slik det sømmer seg for en voksen dame med kontorjobb i hovedstaden.

Men etter mange års ekteskap har jeg sluttet å ilegge menn baktanker. Det pleier ikke å være noen. Så jeg er nok bittelitt ungdommelig, da. I fremtoningen. På åtte meters hold. En gang i blant. For de som kjenner meg best.

Det holder for meg. Og det var hyggelig å få høre det.


Innlegget er uillustrert all den tid jeg 1) Ikke vil være en sånn fashionblogger som legger ut bilder av seg selv i ulike antrekk i utide 2) Ikke klarer å ta bilde av meg selv på åtte meters avstand. 

Slik sikrer du din fremtid. Kjøp Dagbladet på lørdag.

Kristin skriver om Dagbladets lørdagsmagasin. Siri skriver om ungdommens slette arbeidsmoral. Jeg ble inspirert til å skryte av den høyarbeidsmoralske Dagbladselgergutten min.

Dagbladselgergutten min er på døra sånn circa ti hver eneste lørdag og søndag, i storm og sprengkulde og pøsregn. Ti er tidlig. Når femåringene åpner døra og skriker ”mammaaaaa, det er aviiiiiisgutten!” konverserer Dagbladselgergutten tålmodig med døråpnermafiaen den halvtimen det tar meg å finne morgenkåpe og småpenger. Han vet at vi alltid kjøper, men spør like høflig hver eneste gang. Han er velartikulert og småprater voksent om vær og vind og kårene for unge Dagbladselgere i våre dager. Han kan til og med regne veksel i hodet! Og han ønsker oss en riktig god dag. Helg etter helg.

Han er ca 14 år, og jeg satser min alderdom på ham. Det er han som må sørge for at det fortsatt strømmer litt penger inn i Folketrygden etter jeg har blitt mottaker. Det er han som må ordne opp hvis det blir kluss med skjenkebevillingen på ”heimen” i 2059. Det er han som skal behandle oss gamle med respekt når vi mimrer om kommunkasjonshjelpemidler med knapper og ledninger.

Sjælmanipulert i en hørri.

For jeg kjenner ingen andre 14-åringer med arbeidsmoral og respekt for de eldre. I bunn og grunn kjenner jeg ingen andre 14-åringer. Jeg bare ser dem på bussen og toget. Og de eksemplarene av arten jeg observerer der, vil jeg ikke satse fremtiden min på sånn helt uten videre. På lørdag må jeg få Dagbladselgergutten til å skrive navnet sitt på en lapp. Sånn at jeg vet hvem jeg skal stemme frem som statsminister ved Stortingsvalget i 2049.

Alt var lettere med Kandahar

Det er ganske utgreit med yr.no og grunneiere med mobiltelefon. Man blir så pinglete av sånt. I dag utsatte vi hytteturen selv om vi hadde pakket bilen full av nikkers og krydderurter og hadde ungene klare til avgang med fri fra barnehagen. 

"Det trur jeg ikke at jeg vil anbefale", sa´n Arne når jeg ringte for å booke snøscooterskyss. Han har kjørt seg fast før i henget nerrafor hytta vår. I dag pingla han på grunn av førti centi nysnø i fonner og stiv kuling rundt scooterlua.

Det var annerledes å reise på hytta i gamledager. Da hadde vi bare Vidar Theisen på torsdagskvelden (og den senile mora til grunneieren på en dårlig rikstelefonlinje hvis vi var virkelig bekymret) til hjelp i hytteturplanleggingen. Vi kjørte modige vi til fjells annehver fredag ettermiddag uten å vite hva som møtte oss. Fatter la på kjetting. Mutter hoia. Ungene akket. Når det var slutt på bilveien iførte vi oss anorakk og hodelykter og ski med kandaharbindinger og klister for mildvær og skareføre og ryggsekk med appelsin og karret oss oppover i lia. Én meter nysnø var ikke større hindring enn at sprekeste medlem av familien måtte gå åtte ganger tur-retur og å tråkke spor for dem med bilbatteri til solcellene og énliters glassflasker med cola i ryggsekken. Den som tok seg først frem til hytta kunne gjerne spenne på seg trugene og tråkke tilbake etter de som sleit i henget. Etter vi hadde gravd (gravet? ) frem inngangsdøra måtte vi fyre opp med aviser, for den gang fantes det ikke sånne fancy opptenningsbrikketter. 

Det var jammen primitivt å reise på primitiv hytte i gamledager. Alt er så mye bedre nå. Vi reiser etter frokost i morgen. 

Hytte. Arkivfoto.Jeg sidder jo hjemme i sofaen. 

Stiplede linjer og skjemaskrekk

I dag har jeg skrevet adressen min åtte ganger. For hånd. Med kulepenn. Og fantasert om å bo et sted i BØ uten gateadresse.

Jeg misliker å fylle ut skjemaer. Det er kanskje derfor jeg er rågod til å lage dem. Jeg lager utalllige eminente skjemaer på jobben. I word og pdf og for web med himmelsk brukervennlighet, intuitivt grensesnitt, sofistikerte avkrysningsmuligheter og fancy grafikk.

Jeg blir mannevond av papirskjemaer i form av grumsete og skjeve kopier med stiplede linjer. De som skriver "begrunn dine ønsker grundig" og så setter av én stiplet linje, kødder med skjemapsyken min. Det er bare sadister som ber om barnets adresse og det andre barnets og mors og så fars og så barnas igjen uten å gi mulighet for å krysse av for "samme som over". Jeg sliter med å innse at skjemaforfatteren virkelig mente "ovenstående informasjon" når han/hun skrev "følgende informasjon må fylles ut" helt nederst på arket. Når de ber om navn på biologisk mor/far, blir jeg dypt indignert på vegne av alle som har adoptert. Og jeg sliter med å finne logikken med at det settes av tre centimeter til barnets fulle navn og sju centimenter til postnummer.

Men i dag taklet jeg de håpløse kopiskjemaene med et smil. Jeg har fullført to innskrivningsskjemaer for grunnskolen. I morgen tropper vi høytidsstemte opp i gymsalen med skoleklare tvillinger, nyskrubbede  ører og håndutfylte skjemaer.

Manuell skjemautfylling. Et sus av åttitallet. Jeg savner ikke sjølmeldinga. 

Alt jeg synes jeg bør som gjør at jeg ikke rekker å blogge

Jeg er visst en hverdagsblogger i dobbel forstand. Ikke bare blogger jeg om hverdagslige ting, jeg blogger bare på hverdager. Bortsett fra mandag, da. Da må jeg lese hva alle andre har blogget i løpet av helgen. Og på fredag, for den er jo strengt tatt en del av helgen. Så da får jeg blogge tirsdag, onsdag og torsdag. 

Jeg har nok ideer og inspirasjon til å blogge åtte dager i uka, det er ikke det.  Men det er bare på begivenhetsløse hverdager jeg klarer å finne det kvarteret jeg trenger for å få et ferdigtenkt blogginnlegg ut av fingertuppene. I helgene får jeg ikke ryddet tid, da får jeg bare ryddet. 

Helgene mine går alt for ofte med til alt det småbarnsmødre synes de bør gjøre etter at de har gjort det de må gjøre.  Jeg synes for eksempel at jeg bør få ungene ut på skitur etter jeg har ryddet bort søndagsfrokosten. Hvis jeg ikke orker skistyret, synes jeg at jeg bør gjøre noe som er så husmoderlig høyverdig at det kompenserer for den dårlige samvittigheten jeg får av å la de håpefulle sitte inne og spille DS. For eksempel å vaske vinduer.  Hvis jeg ikke gidder å vaske vinduer heller, synes jeg at jeg må lage en ekstra god og avansert søndagsmiddag. For det synes jeg man bør de søndagene man ikke er alt for opptatt med andre ting.  Og det å sitte foran Macen synes jeg ikke man bør kalle å være opptatt med andre ting.  

Men på hverdager synes jeg man bør tillate seg å gjøre det man har lyst til etter at man er ferdig med det man må. Sånn som å blogge.

Alene hjemme II

ERFARINGER:

• Det lukter annerledes i huset når krapylene ikke er hjemme.
• Det er ikke lurt å spise en hel eske konfekt alene. Særlig ikke halvannet døgn etter spysjuka. 
• Det er ikke nødvendig å åpne en flaske rødvin på en onsdag bare fordi noen nevner ordet rødvin i en kommentar til bloggen din.
• Det er helt nødvendig å ha en herlig nabofrue som er lett å be når man likevel har åpnet en flaske rødvin på en onsdag
• Det oppleves veldig kaldt å ha en dobbeltseng helt alene når man er vant til to ganger nitten kilo levende varmeflasker.
• Det er bare søppel i 23 kanaler, uansett hvor mye man har fjernkontrollen for seg selv.
• Apropos søppel: I en enpersonshusholdning er problemet ikke at dunken blir full flere ganger om dagen, men at den begynner å lukte før den blir full.
• Oppvaskmaskinen blir aldri full.
• Det beste trikset for å unngå å savne ungene er å oppholde seg i de delene av huset der effektene deres ikke er strødd omkring. Synd at jeg ikke har tv i wåkin-klåsseten min. 
• To dager er nok. 

Halvfull på andre døgnet. Oppvaskmaskinen også. 

Alene hjemme I

Først skal jeg shoppe meg litt blondeundertøy og høyhælte sko i Bogstadveien, møte en venninne eller tre til et glass vin eller fire og et godt måltid og eventuelt en hei dundrande fest. Innimellom der skal jeg trene litt pilates, ta et par økter på spa, få med meg en kunstutstilling og lese en stimulerende bok og et par glossa dameblader.

Eller kanskje ikke.

Først jobber jeg noen timer overtid.  Så somler jeg meg hjem via en pølsekiosk eller to. Vel hjemme ifører jeg meg buksa med strikk i livet og bestemmer meg nok en gang for å utsette alt husarbeid til en annen gang.  Etter en ettermiddagsøkt med sofasliting og avansert kanalslalom tar jeg meg et par brødskiver og en pose smågodt til middag.  Uten at noen har noe med det.  Til kvelds spiser jeg konfekt og potetgull. Hvis jeg ikke har sovnet på sofaen før jeg rekker å bli selskapssyk, ringer jeg og plager slekt eller venner med litt tomprat.

Krapylene er på utlån hos besteforeldre og gemalen er på forretningsreise. To hele kvelder disponerer jeg. Helt alene. Jeg valgte variant to av de over. For hva er poenget med å bruke sjeldne fridager på å minne seg selv om alt man går glipp av som tidsklemt småbarnsmor? Det er mye bedre å kjenne litt på hvordan hverdagen EGENTLIG var før familiekjøret satte inn. Og innse at man egentlig setter stor pris på å måtte fighte for sin del av fjernkontrollen og konfekten. 

Ingen konkurranse. Min konfekt. Mine fjernkontroller. Min sjamporeklame. Alene hjemme. 

Bånn i bøtta

Fem ting som er ukule* når omgangssyken herjer heimen:

1. Unger som har for vane å snike seg opp i dobbeltsenga og rigge seg godt til i midten når de våkner om natta (og som våkner om natta når de er kvalme).  
2. Foreldre som er så vant til å ha senga full av urolige unger at de bare sover videre og ikke skjønner at noe er galt før det er for sent.
3. Tjukke, dyre overmadrasser av ultrasugende skumgummi.
4. Moussaka. Hjemmelagd.
5. At det er helg.

Nå er vi bra igjen. Og ser bånn i bøtta.  

*Her skrev jeg  ukule bare for å være litt kul. Egentlig er jeg så ukul at jeg foretrekker nostalgiske uttrykk som kjipt, begredelig og  guffent.

Opp-vask med forskningen

Det er jo ikke titt at nyheter og presseoppslag kommenteres her i den Glamouløse bloggen. Man må passe seg for å ikke legge seg til en seriøs, intellektuell profil. Men en hverdags-/mammablogg må være på hugget når rikspressen en sjelden gang beskjeftiger seg med saker som griper rett inn i kjernen av hverdagslig mammavirksomhet.

Aftenposten i dag, økonomidelens bakside: En forskerdame ved Senter for miljøettellerannet ved Universitet i Oslo har funnet ut at småbarnsforeldre legger rent tøy i vaskemaskinen. Ikke bare har hun forsket seg frem til det, hun har til og med fått ”informanter” til å innrømme det åpent! Kjære vene. Det hadde da ikke vært nødvendig å bruke offentlige forskningsmidler (les: mine skattepenger *hmff*) på å finne ut det. Det er bare å spørre her inne i blogglandet det. Eller et hvilket som helst kjerring-forum på nett. Vi innrømmer villig vekk, vi, og helt gratis.

Innrømmelse: JA. Alt av vrengte bukser og sure sokker og andre plagg jeg finner strødd omkring i mitt hus, stappes rett i skittentøykurven. Ukritisk. Det hender riktignok at jeg fisker ut et ballerinaskjørt eller to hvis jeg gidder å konse såpass at jeg husker at snuppa i løpet av dagen presterte flere klesskift enn selv en femåring klarer å skitne til.

Jeg har forsøkt å sortere. Du vet – vrenge ut hvert eneste plagg og bære dem inn på badet eller et annet sted hvor det er godt lys og granske plagget med lupe foran og bak og sniffe litt for å evaluere omfanget av grøt- og grønskeflekker og beslutte hvorvidt plagget duger én dag til. Noen ganger fant jeg noe jeg mente kunne brukes om igjen. Men det tok jo himla lang tid. Og var dørgende kjedelig. Dessuten var det alltid en youghurtflekk der likevel når det var blitt morgen og dagslys og på tide  ”én dag til” for det aktuelle plagget. Så jeg vasker alt. Av latskap og sånn for sikkerhets skyld.

Åkei, så har vi fått forskningsmessig bevist at barnefamilier sløser med strømmen ved å vaske plagg som strengt tatt ikke trenger å vaskes, bare for å få rotet unna. Det har da ingen praktisk verdi. Praktisk og anvendt forskning er det vi trenger. Jeg vil foreslå noen tidsstudier. Med stoppeklokke.

Jeg tror vi har behov for en tung forskningsrapport som dokumenterer at vi i snitt bruker 6,9 minutter i uka på å brette og legge bort nyvasket tøy som egentlig ikke trengte vask, mot 4,3 minutter på å sortere rent fra skittent før vask. Og en pålitelig måling av at det går 9 minutter i uka til å tømme de tre ekstra oppvaskmaskinene man kjører fordi man ikke gidder å bruke 6 minutter på å håndvaske noen gryter og panner.

Bare disse to tidsstudiene vil jo gi hver husholdning 5,6 ukentlige plussminutter som motivasjon til å spare tretti kilowattimer hver ved å unngå unødvendig maskinbruk og derigjennom avverge den globale energikrisen og redde hele verden attpå. Jepp.

Litt sånn, kanskje?


.

Hårete innlegg om alvorlige saker. Eller omvendt.

Det hender jo at jeg publiserer noen grumsete mobilbilder av mine barn og meg selv i denne bloggen. Husbond får slippe. De blant mine faste lesere som er gode til å tyde grumsete mobilbilder  har kanskje merket seg at Poden som i blant er avbildet ser litt annerledes ut en poder flest.  De av leserne som ikke har merket seg det, lurte i går kanskje på hvorfor jeg lot ham ha pannekaker i håret.

Selvsagt lar jeg ikke ungene ha pannenkaker i håret! Det er jo sløsing med både sjampo og pannekaker.  Bare han som ikke har hår, får ha pannekake på hodet.  Tvillingsøsteren med de lange flettene må nøye seg med knekkebrød. Han som ikke har hår, har ikke kreft. Han har noe som heter Alopecia Universalis. 

Jeg tenkte det var på tide å forklare hva Alopecia er, sånn at jeg kan fortsette å legge ut bilder av Poden uten å risikere at folk begynner å innbille seg at de må lese bloggen min i misforstått medfølelse med hun der dama som de tror blogger om tulleting for å bearbeide traumer forbundet med å ha en syk sønn. 

For jeg har hverken traumer eller noen syk sønn. Jeg har derimot en hårløs en. Drøyt to år inn i livet fikk han plutselig en grønn overledning  i immunforsvaret som førte til at kroppen begynte å betrakte hår som noe skummelt som måtte vekk. I dag har han ikke så mye som en øyevipp, ikke en gang et dunhår på beina. (Det siste kommer søsteren nok til å være veldig misunnelig på om en ti års tid, all den tid hun ser ut til å ha arvet sin mors ape-legger).

Teoretisk sett kan han få tilbake håret sånn uten videre. Realistisk sett forblir han hårløs helt til noen finner opp en måte å manipulere folks immunforsvar uten skumle bivirkninger.  Bortsett fra det med håret, er gutten i tipp topp stand.  Og verdens vakreste, så klart. For meg finnes det ikke noe nydeligere enn et blankt guttehode.

Noen ganger er det helt ålreit. Stort sett, faktisk. Vi gleder oss over ettersittende ører og fleecefôr i ull-luer.  Og  ”jeg kan jaffal ikke få LUS” som  Poden selv sier.  Men noen ganger det ikke like ålreit å være fem år og se annerledes ut. Det skal jeg ikke skrive om i dag, selv om det er riktig så glamourløst. I dag skulle jeg bare forklare.

Jeg setter med vilje ikke inn noen grumsete mobilbilder eller vakre portretter av Poden i dette innlegget. Sånn for å gardere meg bittelitt mot kvakksalvere i Kuala Lumpur som googler rundt for å stæle bilder til mirakelkur-mot-hårtap-nettbutikken sin.  (Jeg ble nemlig litt skeptisk når jeg oppdaget at min harselas over krydderurter og blodsøl  blir pådyttett alle stakkarer som googler etter ”hyttemat”.)  Her er noen bilder av et par andre Alopecia Universalis-fyrer i stedet: Fra venstre Frode Alnæs, vettu. Og Perluigi Collina, verdens kanskje beste fotballdommer.

Panne-kaker og annen matglede

I går hadde vi panne-kaker:

I morgen må jeg kjøpe grønne erter. Jeg må alltid koke erter når krapylene har med venner hjem. Noen gleder seg i dagesvis til å spise erter med spisepinner. Andre er mer interessert i ertekastekonkurransen. Da gjelder det å hive ertene så høyt opp i lufta man kan og fange dem med munnen. Jeg vinner alltid.

Når vi har vært i Sverige og kjøpt røde danskepølser lager vi grønn potetmos. Alt som er grønt er sunt. Men nesten ingen av middagsgjestene våre tør å smake på grønn potetmos. Pyser. Heldigvis lærer ungene som vanker hos oss snart å stave K-O-N-D-I-T-O-R-F-A-R-G-E, så da regner jeg med å endelig få stående ovasjoner for dette genialt kule konseptet.

Havregrøt skal anrettes som et fjell, eller blir jo ikke smørøyet til bekker. Pannenkaker og sprutesyltetøy = tusj og papir. Ketsjup er også tusj. Krapylene har lært hele alfabetet ved hjelp av ketsjup. Nudler og spaghetti må aldri skjæres opp, for det er jo å ødelegge all moroa. Vi skal skrive en bok om hvilke pålegg som fungerer best opp-ned. Det går fint å spise tomatsuppe med sugerør bare man dropper macaronien. Når Grandiosa-stykket ser ut som et hjerte utenpå esken, tar vi det som en oppfordring til litt kreativ pizza-klipping etter steken. Det er viktig å prøve seg frem til hvilken brus som gir de beste brus-rapene. Julebrusen leder så langt hårfint over Cola.

Noen kaller det å leke med maten. De skikkelig snerpete kaller det å kline med maten. Vi kaller det matglede.

Utfordret til å droppe hytterapporten

Jeg har fått en utfordring, og føler meg virkelig beæret. Min aller første. Dere som nå er lykkelige over å få slippe å lese den 6000 ord lange utedo-rapporten fra helgens hyttetur som var påtenkt som dagens innlegg, kan sende en varm takk til Pia som utfordret meg til å være blant de neste til å svare på 4x4 spørsmål.  

4 tv-program jeg ser på

1. Superquiz (mens jeg serverer kveldsmat)
2. Nytt på nytt (mens jeg tar meg en lur)
3. Stawashdeklånwash/Star Wars the Clone Wars (mens jeg simultantolker)
4. House (mens jeg gjør husarbeid)

4 ting jeg har gjort i dag

1. Smurt to par barneski  (mens jeg spiste knekkebrød til frokost. Tenker det ble bra feste!)
2. Lest seks kapitler i en dårlig bok (mens jeg kjørte tog)
3. Vært på jobben (mens jeg ….eh… jobbet? )
4. Stekt pannekaker (mens jeg kladdet dette blogginnlegget).

4 ting på min ønskeliste

1. At jeg skal lære meg å gjøre én ting av gangen
2. En rull med sølvfarget Gaffa-tape og en liter kjølevæske, eventuelt en ny bil.
3. Barn som forstår begrepet ”rydde opp”.
4. Litt mer selvdisiplin (Eller egentlig ikke. Men siden jeg bare fikk fire ønsker i denne utfordringen, velger jeg å bruke det siste ønsket på noe som teoretisk sett kan gi meg det meste av det andre jeg kunne trengt. Som for eksempel rent kjøleskap, en veltrent kropp og et velpleid ytre, evnen til å slappe av, en utviklende hobby, god tid etc. )

4 ting jeg liker dårlig

1. Dårlig tid
2. Dårlig vin
3. Dårlige hårdager
4. Dårer

Jeg lite om hvordan dette med utfordringer fungerer, men antar at det nå er min tur til å oppnevne fire andre. For dette er et slags kjedebrev, eller? Blir det færre sokkepar på meg dersom de jeg sender videre til bryter kjeden? Er det min plikt å undersøke om de jeg sender har fått utfordringen før, har nok sokker fra før, eller er pinsippielt og personlig imot kjedebrev? Nuvel. Det gir jeg vel egentlig beng i og ramser opp fire jeg synes fortjener en ekstra dose oppmerksomhet: Elinblugg, Marianne, Homla og Frk. Figenschou.

Hytteblogg, tredje kapittel: Spillfri sone

Visste dere at det ikke finnes 12-voltslader til Nintendo DS? Det er heeeelt sant, jugekors på halsen. Ikke til PC heller. Dessuten er PCen for tung å ha i sekken. Neeei, gutten min – mobilen til mamma virker nesten ikke på fjellet den. Den tåler ikke høyder over 600 meter. Da slutter alle spill å fungere.

Vi setter nå vår lit til at en analog helg høyt til fjells kan gjenopprette kjernefamilieidyllen. Vi skal føre den gode samtalen uten å bli avbrutt av pipelyder og hoing om at Mario banket Yoshi i siste runde. Stirre hypnotisert inn i peisilden (i stedet for skjermen) og massere hverandres føtter (i stedet for tastaturet). Spille vri-åtter og Monopol i vennskapelig ånd.

Jeg lurer bare bittelitt på hvor strategisk lurt det er å erstatte dataspill med kortspill. Spillegal er spillegal, eller? Risikerer jeg å få en fem år gammel gambler? Er det noen som kan reglene for poker? Og vet hvordan man i en håndvending blokkerer samtlige av  husets PCer for tilgang til Betsson og sånn?


God analog helg! 

Hytteblogg, episode 2 (r): Vinterferie

Vinterferiehytte. Tvillingpulken tilsier at bildet er tatt en eller annen gang mellom 2005 og 2009. Været tilsier at det kunne vært hvilken som helst vinterferie de siste tretti åra. 

Siden jeg har det litt travelt med å finne ut hvor vi gjemte skistøvlene etter påske i fjor, resirkulerer jeg en liten rapport jeg skrev etter vinterferien i fjor. Et annet sted. Siden jeg ikke blogget da.

En torsdag i februar 2010 dro vi på vinterferie på den gode, gamle hytta på fjellet. Mor og far og tvillingene på 4 ½. Og mormor og morfar, for det er tross alt deres hytte selv om de ikke gidder å reise opp alene om vinteren lenger. Pakking og avreise gikk så det grein. For første gang på 5 år dro vi uten to meter tvillingpulk tjora på biltaket. Det var jo deilig. Men uten pulk var vi avhengige av scooterskyss. For det er selvfølgelig ikke kjørevei helt frem. Og én kilometer bakglatt oppoverbakke, hvorav oppløpssiden i halvannenmeter løssnø er tungt for fireåringer på ustøe ski. Og bestemødre på gamle bein.

Det er kaldt å vente på snøscooter på en forblåst parkeringsplass. Det er enda kaldere å klamre seg fast på sleden på slingrescootertilhengeren med to fireåring på fanget. Men aller kaldest er de første to timene i hytta. For det er selvfølgelig ikke strøm der. Minus sju inne ved ankomst. Så var det suppetid. Fast takst. I gamledager spiste jeg mye suppe med polvotter på hytta. Nå har jeg lært meg å varme skjeene på grytelokket før jeg serverer. Og å kjøre innpå et par akevitt. Sånn bare for varmens skyld. Det gjelder å spise fort for å unngå issørpe på suppeoverflaten.

Rundt Dagsrevytid kunne vi kaste lua innendørs. Vi har blitt gode til å fyre. Persen er minus 2 til pluss 32 på 4 timer. Men det er oppunder stuetaket, da. På gulvet blir det i grunn aldri varmt. Dvs, det blir varmt nok til å smelte snø. For det er selvfølgelig ikke innlagt vann. Visste du at det kreves rundt 7 bøtter vinterferieløssnø for å få en bøtte vann? Vi kan jo så klart ta på oss trugene og åket og ta med øksa til elva nedi bakken. Men ingen er så lystne på det etter at morfar plumpa til låret det året.

Så snart vi hadde skaffet både vann og varme, var det bare å begynne å kose seg. Vi koste oss med mat. Og mer mat. Og drikke. Og snop. For ALT må spises opp. Man betaler da ikke for å få kjørt maten per scooter ned fra fjellet igjen! Nei, hjem skal det bare sure truser i en liten sekk. Så kom drittværet. Fireåringene fikk gått en liten skitur, men det var jaggu surt i kjaken. Surt ble det også når gubbene måtte måke tre meter snø av hyttetaket.

Heldigvis gikk ikke den halvanvanserte VERA-utedassen tett. Det var i fjor. For det er selvsagt utedass. Derimot ble det tett luft der. Mormor røyker nemlig tett og driter tett og mener at det å slå to fluer i et smekk er hennes rett. I hverfall når det er mye sno på trappa. Da må vi andre velge om vi vil slite ramma i et gasskammer eller åpne vinduet og gjøre vårt fornødne med snøfokk nedover ryggen. Tisse gjør vi bak hytteveggen, så VERA ikke skal boble over. I hvertfall mannfolka. Avstanden mellom ”bak hytteveggen” og inngangsdøra blir kortere og kortere jo mer snø det er. Rart med det.

På søndag hadde vi spist opp alt og drukket opp alt. Vindunk med tappekran er en stor luksus når det ikke finnes noen vannkran. Vi hadde lagt åtte puslespill, lært ungene å jukse i kinasjakk, sett OL på en ca 2-tommers tv og klødd hverandre på ryggen. Så da var det bare å reise hjem. Stinkende. For det er selvsagt ikke dusj. I vinterferien, i hvertfall.

Og  alle var enige om at det var en fin tur. Vi håper på mange like fine i år, og reiser opp så ofte vi kan.

Hyttekaffetrakter, siste modell, kunstnerisk foreviget av ikke navgitt fireåring midt i en piruett.