En romjulsdrøm. Og mange romjulsdrammer.

En skulle vøri førti år i romjul’n
og ikke kjint en en’ste sossial sjel
og ingen skulle kledd som opp med strømper
og kømmi rek'nes til hin'aans hem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og pysjen skulle fortsatt værra på,
og æille mennsjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

God jul, alle sammen. Jeg har feiret min offline. Digitalt, altså. Ikke sosialt. Det er jaggu anstrengende å skulle treffe alle man kjenner og enda noen til i løpet av ei uke. IRL. Er det ikke for å slippe sånt kjør at vi har utviklet såkalte sosiale medier, da? Utgår sosiale medier når jula setter inn? Så langt i jula har jeg hatt rompa i min egen sofa sånn omtrent to og en halv time. Til sammen. Halvannen av dem i våken tilstand. Hyggelig har det vært med familie og venner, bevares. Og hyggelig blir det helt sikkert resten også. Men jeg tror det mangler en "Hilde is currently offline"-funksjonalitet i julefeirings-appen.

Jeg har en romjulsdrøm i år; Å få en hel dag i pysjen. Spise godteri til frokost og frokost til lunsj. Ligge på gulvet og bygge lego med ungene. Lese to avsnitt i en bok. Sløve foran TV'n mens det er dagslys. Spise Grandiosa og marsipan til middag. Er én enslig dag uten tørre småkaker og tørrprat for mye å be om når man tross alt har ”ferie” i 10 dager? Jeg vet ikke om jeg får til å besøke slekta i Drammen i romjula. Jeg får ta meg noen drammer for å døyve den dårlige samvittigheten hvis det ikke går i hop. Eller kanskje jeg kan reise til Drammen i pysjen?

Fa´n ta Lucia....

Det er jo noen dager siden, men det har tatt tid å få psyket seg opp til å skrive Lucia-innlegget. Eller å blogge i det store og det hele.

*synger*
Sankta Lucia. Dreit oppi lia.
Kun’ke la væ-ære, unga den lære.

Lucia-sangen er alt for enkel å stunt-rime på. Stuntriming er stort hos oss. Egentlig kan alt kommuniseres på Lucia-melodien.

Nå er det middag her, i rotet stue.

Lukk igjen pc-n nå, få a ræ lue.

Vask deg på henda å

Så skal du midda få

Fi-i-isk-e- puudd-ing, Fiiske-pudding.

Og så videre.

I vår barnehage er det førskoleungene som går Lucia. Mine to er førskoleunger. Men var min datter Lucia? Åh neida. Hun var kanskje ikke lys nok i manken? Var det det? Hæ?! For hun har i hvert fall lengst hår. Og vakrest er hun også. Og høyest. Kan hun noe for at hun ikke er blond og dum, kanskje? Skulle hun virkelig få oppleve at hennes første møte med seleksjonsprosess var basert på hårfarge? Eller var det det at hun ikke har pushy nok mor? Hæ? Hva? Skulle jeg liksom begynt lobbyvirksomheten i barnehagen i september for å sikre min datter det prestisjefylte oppdraget å gå foran og synge falskt? Bestikkelser, er det det som skal til? Nevekamp med de andre jentemødrene? Hva har skjedd med den sosialdemokratiske likhetstankegangen som vi forventer at råder i institusjonene som ivaretar våre barns selvtillit?  Er det noe galt med åtte luciaer, nå da?

Jaja. Jentungen var glad til, hun. Hun er ikke særlig frempå av seg. Og noe vakkert skue var Lucia-toget ikke. Ettersom det foregikk utendørs på ettermiddagstid og ungene selv hadde bidratt i påkledningen. Poden min lignet til forveksling på en av hyrdene i en julekrybbe fra Nille der han strenet rundt med mørkeblå Reima hettelue under glitteret. Men han synger i hvertfall rent. Blånissestjernegutter var det flere av. Og knæsjrosa Sorel-støvler er i grunn helt lækkert til Lucia-kjole.

Til slutt var det lussekattservering. Jeg er veldig skeptisk til lussekatter bakt av en horde fem-åringer. Det er så mangt som kan ligne på stekte rosiner. Unnskyld – har dere hatt korinter oppi også? Sånne gulgrønne, seige biter?

Hva spiller det for noen rolle at Lucia er blond under strikkelua?  Hæ? Hæ?
Bildet tok jeg uskarpt med vilje sånn at jeg kunne tillate meg å legge ut
andres unger uten å innhente tillatelse. 

Lawrence of Arabia som stjernegutt. Eller var det hyrde?
Har et knallbilde av to Spidermannlue-stjernegutter.
Men så var det det med publisering av andres unger etc. 

Julebord. Eller noe finere.

I morgen er det julebord. Hu hei. I helgen leste jeg en lang artikkel i ett eller annet magasin, Dagbladets, D2 eller no’, om at julebordene ikke er hva de var. Det skal være sikkert og visst.

I gamledager hadde vi skikkelig julebord på jobben min. Vi begynte i kantina klokka ett. 13, ja. Halv to hadde vi tatt kål på ei halv flaske Genever hver, klokka to spiste vi noe som vi var litt for bedugget til å avgjøre om var pinnekjøtt eller ribbe. Innen klokka fem hadde de ellers mest tilbakeholdne gjennomført  tårevåte medarbeidersamtaler med sjefen i bøttekottet og klokka seks vaklet de første hjem. De som burde gått hjem klokka seks, men da lå og spydde, stablet vi i en taxi i sjutida. Klokka åtte måtte vi stikke på by’n før de strenge sjefssekretærene satte oss til ryddetjeneste. Hvorvidt det var klining i krokene eller morsomme sjalusidramaer, har jeg valgt å fortrenge (sensurere).

Nå er det andre tider. I tråd med trenden. I følge D2. Eller hvor det var det sto at julebordene ikke er hva de var. Nå er det felles samling for hele kontorfellesskapet på hotell, med distriktsansatte og ledsagere. Med taler, tøyservietter og stetteglass. Pomp and Circumstance med posesmelling og sånne papirtrådskinaputter som jeg ikke husker hva heter. De første åra med det nye opplegget forsøkte jeg å være pliktoppfyllende medarbeider og konversere høflig om faglige utfordringer og barnebarn med alle jeg ikke kjente. Det var dritkjedelig. Det var jo jobb. Det var rett før jeg sendte reiseregning og krevde overtidsbetaling for julebordkvelden. Men det gikk jo ikke. Så jeg har skulka julebordet sånn til og fra de siste åra.

I år prøver jeg meg igjen. Jeg vurderer å snakke med et par av dem jeg ikke kjenner, men bare hvis de er gamle griser som byr på slibrige komplimenter. For det hører liksom med på et skikkelig julebord. De andre jeg ikke kjenner kan bare ha det så godt. Jeg skal jeg finne meg en krok og en dram og feste med de jeg vet er festlige. Tung reserarch blant kollegaer har avslørt at det har utviklet seg en aksept for sånt innenfor rammen av det nye konseptet. Så kanskje julebord egentlig er hva det var, bare kamuflert som noe finere?  

Det jeg lurer mest på i dag, er om det går an å gå på julebord i ullkjole og stillongs. Og OL-støvler. Noen vil jo danse når de er på en snurr. De holder vel varmen i stroppekjole og gullsandaler. De av oss som skyr parketten og har behov for jevnlige turer ut etter ”frisk luft” når vi er på fest, kommer til å få en tøff kveld i kulda. Kan man søke om yrkesskadeerstatning av å få lungebetennelse på julebord? Det er jo tross alt jobb.

Lista over julelister

De siste julene har vært logistikkmessig krevende. Som for eksempel i fjor, da jeg tok ut totalt null ferie- og fleksidager i desember, satt på kontoret til to den tjuetredje og hadde ti til bords julaften. Jeg har forsøkt å takle presset ved hjelp av manisk listeføring. Det har ikke hjulpet en dritt. Så i år har jeg klekket ut et eksperiment som går ut på å finne ut om listene virker mot sin hensikt og faktisk gjør meg mer førjulsstresset enn nødvendig.

Så, som lovet for et par innlegg siden, presenterer jeg her lista over alle julelistene jeg ikke skal skrive i år:

• Julegaveliste. I år skriver jeg ingen sirlig liste over potensielt perfekte gaver til alle jeg kjenner og stryker sirlig over etterhvert som jeg har anskaffet akkurat det alle innerst inne ønsket seg. Niks. I stedet for å pese rundt i alle butikker som er utsolgt for, eller likevel ikke har, den dubbeditten som jeg hadde funnet ut at jeg skulle ha tak i, handler jeg på impuls. (Handler må her leses i futurum, ikke presens. For jeg har så klart ikke begynt med gavehandel ennå). På forhånd unnskyld til alle som får det samme som i fjor eller noe de absolutt ikke trenger. 
• Julematliste. Ingen liste over dadler og annen dritt som man tror man er nødt til å ha i hus for at det skal bli jul. Peppes holder vel åpent i jula også? Rosiner funker vel bra til ribba hvis jeg glemmer å kjøpe svisker? 
• Jule-to-do-liste. Kan det være nødvendig å listeføre at man bør pusse sølv i løpet av desember? Husker jeg å kjøpe innpakkingspapir selv om det ikke står på et stykke papir? I fjor laget jeg liste over alt jeg skulle fikse og ordne og huske hele desember. Resultatet var at jeg ble helt ute av stand til å fikse eller ordne eller huske noe som helst uten å rådføre meg med lista. Som stort sett lå igjen hjemme når jeg var ute og på jobben når jeg var hjemme. 
• Adventskalender. Nei, ikke sånn kalender. Kalender over alt som skjer i adventstida. I år utgår excel-arket med avanserte formler for å kalkulere hele familiens sosiale førjulsforpliktelser. Jeg tror jeg skal få skviset inn et juleverksted med ungene uten strategisk planlegging. Kanskje det til og med blir hyggelig hvis vi gjør det en dag vi har lyst i stedet for den dagen det står i kalenderen at det passer med lim og glanspapir? Uten kalender står jeg jo i fare for å sende de håpefulle på nissefest i lucia-antrekk eller å måtte ta med meg ungene på julebordet, men pytt. 
• Julekortliste.  Her satser jeg tungt på gjenbruk og resirkulering. I fjor var jeg så listoman at jeg flettet julekortlista til etiketter. Antakelig har jeg etikettfila et sted. Beklager til dere som har flyttet eller strøket med siste år. Men først må jeg bestille julekort. Det har jeg glemt, siden jeg ikke har noen to-do-liste. 

Hvordan er det med dere andre førjulshusmødre? Er dere listomane? Eller klarer dere gjennomføringen på rutine og konsentrasjon? Noen som går aktivt inn for skippertak og kaos?

I mangel av noen lister å fotografere, legger jeg inn et bilde for å dokumentere at jeg (dvs ungene) har husket å pynte til jul. Helt uten liste. Dorullnissene er på plass. 

Inntullet i ull (og Norges mest ufikse vinterstøvler)

Nødvendig pendlerantrekk i ti kalde: Tre lag ull, tre meter skjerf,
tretti år gammel lue og grusomme støvler. 

Den gang jeg var ung, trendy og bare tjuesju, mente jeg at det å iføre seg altfor kalde og høye støvler var marginalt offer på motens alter. Hodeplagg var et påfunn av og for folk med høyt hårfeste eller flass, totalt uaktuelt for oss som brukte både tid og penger på hårprakten.

Siden den gang har jeg blitt togpendler og tobarnsmor, og lever nå etter reglen om at alle motekrav fravikes ved minus sju grader. Da er alt som er varmt trendy. For man vet jo aldri. Toget kan være en halvtime forsinket. Bilen kan havarere. På vei fra barnehagen til bilen kan man plutselig pådra seg ti minutters harde mor/datter-forhandlinger i en brøytekant. På en liten tur til butikken må man feste to setebelter tre ganger, administrere fjorten snørrtørk, hjelpe med en fastkilt glidelås og kontinuerlig fjerne snø fra votteglipper. 

Så når nettene blir lange og kulda setter inn våger jeg meg ikke utendørs uten tre lag ull og et tre meter langt hjemmestrikka ullskjerf. Sånn for sikkerhets skyld. Man vet jo aldri. Nå om dagen tråkker jeg rundt i et par ekstremt ulekre stølver fra en eller annen OL-94-kolleksjon og topper verket med ulveskinnslua etter gubbens morfar, en autentisk 1972-modell. Jeg trøster meg med at sistnevnte, i tillegg til å være ekstremt varm og deilig, har blitt bortimot ultratrendy igjen. Kanskje blir det snart siste mote å tulle seg inn i ull og helgardere med full arktisk habitt i storbyen. Man vet som sagt aldri, men det er jo lov å håpe.

De mest ufikse støvlene som ble sett i Stortingsgaten i dag. OL-94.
Avbildet under formiddagshvilen på kontoret.
I går var jeg innom en skobutikk og så på en del sånn alla de under,
som jeg skjønner er både varme og trendy. Men jeg hadde guttungen på slep.
Han ligger i hardtrening til å bli mann og er allerede dreven i boikott av skobutikker.

Om alt som aldri ble skrevet

Heisann, folkens. Husker dere meg? Hun med "klarer jeg å holde liv i denne bloggen-pollen?" Jeg hadde liksom håpet på et par måneder til med jevn og trutt blogging før jeg ble sugd (eller heter det suget?) inn i en ekstrahektisk periode. Så jeg kunne fått etablert en skikkelig og beundringsverdig "blogging over alt"-rutine.

Men nei. Jeg får introdusere listeblogging i stedet. Her er lista over mange av blogginnleggene jeg har mentalt bearbeidet, men ikke rukket (les; prioritert) å skrive den siste måneden, sleivete og hurtig oppsummert:

• Pakking og bretting: Det krever sin kvinne og mange lister å få en hel famile anbrakt rund om på kontinentet med alle nødvendigheter sirlig pakket. 
• Storbyshopping 1):  Svært vellykket Londontur for husbond og meg i år. Etter at oljefondet kjøpte halve Regent Street føltes det som rene pensjonssparingen å trekke kortet til det går varmt i akkurat den gata. 
• Storbyshopping 2): Hva skal man kjøpe, da? Innenlands eller utenlands. Bøker og CDer og DVDer funker ikke lenger. Når selv bestemor har iPad og iStore og nedlasting av alt som kan lastes og losses. Hvor mye klær og sengetøy trenger folk egentlg? 
• Basillflyvning: Sørpings forkjøla på flytur fra London med kjente fotballspillere. Godt jeg ikke fikk skrevet det blogginnlegget, for da hadde jeg vel blitt beskyldt for å manipulere tippekupongen gjennom selektiv sprednig av basiller. Ikke at jeg kjenner igjen en eneste fotballspiller om jeg får ham i fanget. Husbond tar de fire-fem mest norgesberømte. Det holdt på den turen. 
• Bronkitt-dritt: Tredagers sykmelding som burde vært brukt til blogging. Det hadde nok vært helsemessig mer gunstig enn å stå ved løftet om å tilberede seks kilo chili-ribbe og filetere to kilo appelsiner. 
• Pjusk pjokk: Et følelsesladet innlegg om en pjusk annerledesgutt som har gått på sin første smell. Jeg hadde nok hatt godt av å skrive det innlegget, men jeg regner med at jeg ikke hadde hatt mot til å publisere noe så personlig og sårt i sleivpratbloggen. 
• Erfaringer med helseuvesenet: Materiale til en hel serie bloginnlegg. Eller en hel blogg. 
• Juleforberedelser: Jeg har avlyst årets julestress. Jeg vurderer å bevise at en utarbeidende småbarnsmor med Tårnfrid-tendenser kan komme gjennom desember uten en eneste liste. Det innlegget tror jeg forresten at jeg blir nødt til å skrive likevel. Senere. I listeform. 

Og det var vel den siste måneden oppsummert. Jeg sverger ikke at jeg aldri mer skal svikte bloggingen så lenge av gangen. Men jeg lover å prøve.

Det jeg ønsker meg til jul: FIDUZ

Fiduz lilla. 799,- fra Kitch´n. Wow.

Jeg har funnet ut hva jeg ønsker meg til jul. Jepp. En Fiduz vindispenser til pappvin. FIDUZ. Smak på den, du. Fåes i lilla, sort og hvit. På meg blir det lilla. Å få, så klart. Alt jeg skal gi bort til jul kjøpte jeg på salg i mai. I fjor. Ikke.

Jeg er av dem som leser julekataloger med stor interesse. Mest fordi jeg kjenner så mange som har alt og trenger tips om hva som er årets dings til folk som har alt. I år var Kitch´n først ute. Etter én julekatalog er jeg helt oppdatert. I år er det åpenbart pappvindispensere som gjelder. Fiduz, ikke mindre. Hvis du mest blir bedt steder der det nytes medbrakt, kan du i stedet velge en portabel pappvindispenser med kjøling. I flere farger.

Baggy Wine Coat. Også Kitch´n. Kun 249,-

Rosemalt vindispenser. Tidlig trend. 

Jeg har fulgt trendene og innovasjonen på pappvindispenserfronten i mange år. Jeg var veldig fascinert av de rosemalte finerkassene som var først ute. Ikke så mye av rosemalingen, mer av konseptet. Rosemalte fineresker til pappvin passet liksom ikke inn hos meg. Det kunne gått på hytta på fjellet, men jeg valgte å vente på smijernsvarianten. Som kanskje kom, uten at jeg fant ut av det. 

Naustet kom brått kastet på meg. Jeg hadde knapt rukket å finne ut at det var en mulighet før svingerfar hadde fått en i gave til hytta. Naustet er topp. Fordi det står på påler, kan vinglasset stå oppreist under ved tapping. Mindre søl. Hadde det kommet i hvitt, hadde jeg hatt tre hjemme.

Åh, det skal bli stas med FIDUZ. Etter nyttår behøver ingen lure på hva slags rød vin de blir servert hos meg. Ingen plagsomme etiketter å bry seg med. Nasjonalitet ingen hindring. Ei heller pris. Jeg serverer FIDUZ. Rød vin er rød vin. Eller hvit. I så fall har FIDUZ innebygd kjøleelement. Sprut og drekk, no questions asked. Ikke noe mas om bukkett, lærlukt, garve og annen syre.

Svigerfars vin-naust. Der oppe. 

Men jeg er ikke helt i mål ennå. Fortsatt har ingen turt å markedsføre den ultimate rødvinsdispenseren. Den jeg ønsket meg til 30-årsdagen, men aldri fikk. Selv om det var loppemarked på gamle Rikshospitalet. Jeg ønsker meg så veldig et sånt intravenøststativ som jeg kan henge innmaten av en pappvin i. Helst en av de med gjennomsiktig pose. Og suttelange. Sondefor. Det blir greier! Kanskje til 50-årsdagen? 

Morgensyke, takk

*Der tenker jeg at jeg fikk noen av dere på kroken med et snesent ordspill i overskriften, ja. Harr Harr* 

I dag har jeg vært hjemme med sykt barn. Jeg har rukket så mye, att. Jeg sto opp klokka seks, dusjet og barberte meg, la en omhyggelig make-up og fristerte min nyklipte sveis. Så iførte jeg meg en nystrøken bluse og elegant tilbehør. Deretter laget jeg frokost og ryddet hele huset. Ti over åtte satt jeg meg godt til rette med avisen. 

Det er sånn jeg pleier å starte de fleste sykt barn-dager. For mine barn er pinadø aldri syke om morgenen. De blir bare dårlige midt i arbeidstiden. Og det er fint lite praktisk når man i beste fall bruker 1 time femten fra jobben til barnehagen. Normalt to timer ti fordi de alltid ringer etter meg fem minutter etter at Mossetoget har gått fra Oslo. 

Men i dag kom jeg bare til kultursidene og Kolbotn før jeg måtte hoppe av i fart og ta første tog tilbake til en bleik og spysjuk en. De siste 12 timene har jeg rukket både å servere loff og cola, vaske sengetøy, se hele Toy Story og så mange episoder av Handy Manny og Mikkes Klubbhus at jeg føler meg  nær ved å spy selv. Jeg rakk til og med å få brygget meg en kaffekopp i løpet av ettermiddagen. 

Er det storforlangende å ønske seg barn som varsler kvelden før at de kommer til å bli dårlige neste dag? Eller grytidlig morgen? Da kan man i det minste ta frem gi-opp-buksene og droppe mascaraen på morgenkvisten. Barn som varsler ettermiddagen i forveien hadde også vært praktisk. Da kunne man fått avlyst eventuelle møter og skrevet ferdig det som skrives skulle. 

Jeg får vel holde ut til neste år. For jeg regner med at det å spå egen sykdom er førsteklassepensum. Det var det i hvertfall på min tid. Atte mamma vettu hva? I morgen tror jeg ganske sikkert at jeg helt sikker kommer til å ha så vondt i magen sånn at jeg kan slippe å gå på skolen (for da skal vi ha gym). Serriøst, ass. 

10 trinn til det perfekte Halloween-kaos.

1) PSYKING: Først psyker du deg opp ved å blogge om hvor viktig det er å ta’n helt ut på Halloween, og på en stemningsbølge lar du ungene invitere en haug med hemningsløse kompiser og nusslige venninner.

2) FORBEREDELSER:  Sørg for å være gress(kar)enke hele uka før arrangementet, slik at du ikke rekker å planlegge noe som helst eller kjøpe inn en eneste effekt.

3) JACK O` LANTERNS: Fredag ettermiddag sleper du hjem 16 kilo gresskar på toget, og begynner prosessen. Tøm gresskarene (5 stk er passe) for gøgge. Isskje funker best her. La ungene bestemme et alt for avansert design på gresskarene, og gå til verket. 5-åringer bør velge Kitty og Spiderman-tematikk om de er noenlunde oppdatert. Darth Wader er vanskelig å skjære ut, så ikke oppmuntre til det. Vær oppmerksom på at kombinasjonen rødvin og tapetkniv er litt skummel, men begge deler trengs.

Trinn 3-1: Gresskargøgge.

Trinn 3-2: Spiderman-gresskar, trinn 2

Trinn 3-3: Fire ferdige gresskar. De to minste lar du 5-åringene skjære "selv".

4) INNKJØP:  Husk at det er prinsipielt viktig at det meste av stæsjet og kostymene må være hjemmelaget siden du er så opptatt av å overbevise om at Halloween har en dypere mening enn handelsstandens profitt. Men papptallerkner er litt vanskelig å lage selv, så det er OK å kjøpe.

5) HJEMMELAGD PYNT: Lørdag kveld er det på tide å begynne på den hjemmelagde pynten. Til hjemmelagde spøkelser trenger du en renserihenger, en hvit ballong, et halvt laken, en svart tusj, en lommelykt og en taustump. Denne aktiviteten innebærer ikke bruk av farlige redskaper og er helt OK å kombinere med store mengder rødvin.

Trinn 5: Hjemmelagd spøkelse. Ikke farlig å produsere. 

6)  HJEMMELAGDE KOSTYMER: Over frokost på søndag (selve Halloween) kan du angre på at du ikke sjekka om kostymene fra i fjor var intakte eller trengte modifisering. Når du improviserer epåletter til det sjørøverkapteinspøkelse-kostymet under egg og bacon, skjønner du at du har dratt hjemmelagdkostyme-fetisjen litt langt. Til hjemmelagde sjørøverkapteinspøkelseepåletter trenger du to flekkfjerningssvamper fra Kiwi, et nøste hvitt garn og en tube gammelt lim. For å finne ut hva en epålett er, trenger du en fremmedordbok eller en ektemann med militær bakgrunn. 

Trinn 6: Epålettproduksjon. 

Trinn 6: Hjemmelagde epåletter med eggeflekker. 

 7)  MAT OG DRIKKE: Halloween ettermiddag rigger du for alvor til party mens du bestikker ungene med godteri så de skal gi deg arbeidsro. Det er bare å slenge sammen et fjorten-femten spøkelses-pizzaer, heksebrygg med grønn konditorfarge og gummlslangeisbiter og ei diger gjørmekake. 

Trinn 7-1: Spøkelsespizzaer.

Trinn 7-2: Ferdig gresskarpizza.

Trinn 7-3: Gjørmekake med mark og snegler.

 8) ROADKILL: Gresskar-karen kan du i og for seg gjøre i stand i god tid. Men hvis du i likehet med meg har en husbond som ikke setter pris på å ha en overkjørt skikkelse i gårsdsplassen lenger enn nødvendig, er det greit å ta det i skumringen. I så fall er det lurt å droppe pilsen til pølselunsjen. Det føles IKKE bra å kjøre over en kropp når du har promille, uansett om det bare er snakk om 50 cm kjøring i din egen gårdsplass og kroppen bare inneholder håndklær. Trust me. 

Trinn 8:  Egenhendig overkjørt gresskar-kar i gårdsplassen.

Trinn 8: Gresskar-karen faller ikke i smak blant alle småbarnsforeldre. Men fjortisene digger ham. 

9) LYDEFFEKTER: For å skape ekstra skummel stemning for knaskekneperene finner du en groteske lydeffekter på Spotify og rigger en spilleliste i loop med en høyttaler ut av et vindu. Særlig de store ungene blir imponert over dette. Det er bare en og annen treåring som begynner å grine. Det er ikke nødvendig å oppgradere til Spotify premium eller noe. De evinnelige laksemiddagreklamene mellom låtene på gratisversjonen er skremmende nok i seg selv.

Trinn 9: Spotify: Lyden av øksemord og fiskereklame rett ut i gata. 

10)  GJENNOMFØRING: Til slutt lar du en kontingent 5-7-åringer herje fritt et par timer.  Len deg tilbake og nyt.  La dem ramponere kostymer, gresskar, pynt og nabolag. Send hjem de som ikke hører til, fei restene i en søppelsekk, ta deg et glass og skål for at det er et år til neste gang.

Trinn 10: Hjemmelagd sjørøverkapteinspøkelse med epåletter, ketsjuptrut og crocs. 

Trinn 10: Hjemmelagd prinsessespøkelse med selvlysende parykk på en halv snurr.

Trinn 10: Små partygjester ramponerer nabolaget. 

Dagsverk-herk

Jeg jobber i Oslo sentrum. På en helt vanlig er det mange nok som kjemper om oppmerksomheten og kronene mine på strekningen mellom kontoret og togstasjonen. Fire tiggere uten trekkspill. Tre tiggere med trekkspill og én spilletime på deling. To gatemusikanter uten talent. Seks 15-boller-for 18-kroner-og-latte-til-overpris-sjapper. Én svensk Omega3-pusher. Et par amerikanere som ikke finner veien til Frognerparken. En klan hobbystudenter i grønne tights som forsøker å få meg til å tro at det å bruke halve uka på et treningssenter bare er et spørsmål om prioritering. Og et utall vaklende =OSLO-selgere. Sånn gjennomsnittlig. Mer eller mindre.

På Operasjon Dagsverk-dagen er det ikke til å holde ut. Veien til og fra jobb blir rene kanossagangen. I dag kunne jeg kjøpt sur traktekaffe seksogfemti steder på én kilometer og det var mer sur musikk i gatene enn på 17. mai. Kan noen være så vennlige å fortelle dagsverkfjortisene at det ikke er strategisk lurt å velge Oslo sentrum? Det er for mye konkurranse der. Og vi som frekventerer sentrumsgatene daglig er immune mot boller og bedende øyne. Vi sørger for å aldri ha småpenger på oss, og kjenner hver ripe i skotuppene våre.

Kan de ikke heller utrette dagsverket sitt på en gudsforlatt bussholdeplass der bollene bare konkurrerer med den varme vannskvetten og tørre gulostskiver folk har i veska?

Zombier i søppelkassa og andre viktige Halloween-tradisjoner

Som de færreste av dere vet hadde jeg et langvarig opphold i Amerikas forenede stater i ungdommen. Jeg plukket med meg utvalgte kulturelt høyverdige vaner og skikker derfra og synes blant annet at det er helt naturlig å drikke cola til frokost. Bare firkantet brød bør ristes. Det holder å si halloooo? når man svarer telefonen. Syntetisk vannmelon er en god smak. Og Halloween ruler!

Jeg liker Halloween. Jeg har utnevnt meg selv til rådende Follo-mester i gresskarskjæring. Jeg liker å kle meg ut. Og å lage kostymer til ungene. I år skal vi ha Halloween-party til tross for at ungene som kommer er for små til å skjønne poenget med mat som ligner hjernemasse og avskårne fingertupper.

Åkei, så finnes det fortsatt en del snørrunger i stygge NILLE-kostymer som tror Halloween bare dreier seg om å tigge godteri. De får bare sånne gammeldagse, harde Smørbukk-karameller som må svelges sammen med de siste melketennene. Men det er stadig flere av de halvstore ungene som forstår seg på ekte Halloween-spirit. De har lagt sjela si og alle husets symaskinnåler i hjemmelagde kostymer og planlagt party i ukesvis. De kommer på døra mer for å fnise, skape stemning og vise frem antrekkene sine enn for å få ekkel Halloween-sjokolade made in China. Og de fatter at det blir mer godteri om de roser gresskarene mine omhyggelig.

Men det er én viktig del av den amerikanske Halloween-skikken som ennå ikke har nådd moderlandet. Den delen der de voksne lager avanserte opplegg for å skremme livskiten ut av de halvstore ungene som tør nærme seg døra. Jeg har tenkt til å være i forkant og skal gjøre mitt ytterste for å importere den tradisjonen. I år får jeg nøye meg med litt lydeffekter og skummelt stæsj i gårdsplassen, ref. ungene mine er for små. Men neste år blir det hydrauliske zombier i søpplekassa.

Heng deg på! Slutt å sutre over Halloween-kommersen. Mor deg heller med å få en fjortis til å tisse i Tingelingdrakta. Vi har sjølklart ikke palmer i hagan, så videoen er knappa fra YouTube. Men jeg håper å kunne dokumentere noe tilsvarende om få år.



Rapport følger om årets og fremtidige års pranks. Enn så lenge får dere nøye dere med et par snille glimt  fra tidligere år:

2005-gresskaret. Nyfødte tvillinger i hus. 

2009: Første år med knaskellerkneping for husspøkelsene mine. 

Tannfeen tar ikke Visa

Vi venter på tannfeen. Kommer den sent på natta, eller tidlig? Må vi la døra stå ulåst? Og har den virkelig med en ekte gullmynt? Det er første gang for oss. 

Poden fikk sin første tann et par-tre uker før tvillingsøsteren, så det var bare rett og rimelig at han skulle miste en først også. Muligens godt hjulpet av en ettåring med god fart i huska - rapportene om hendelsesforløpet er litt motstridende og uklare. Helt klart er det at det var en fordel at det ikke var fem centimeter nysnø når når åtte ansatte og tjueseks barnehagebarn finkjemte bakken under huskestativet etter en melketann. 

Første utfordring ble å finne ut hva gjeldende tannfétariff er. Jeg husker vagt en femmer fra min egen barndom. Uten hull. I femmeren, altså. Og tanna. Tieren den gangen var vel blå og av papir og hadde bilde av Kåre Willoch. Jeg kunne sikkert forsøkt å regne inflasjonsjustert verdi av en 1976-femmer, men spurte på faseboka i stedet. Tjue blanke kroner. Muligens tjuefem for en jeksel. Godt barnefaderen var på vei hjem med klingende mynt for jeg hadde som vanlig ikke småpenger. Og tannfeen tar vel ikke Visa. Jeg blir nok nødt til å opprette et lite deponi av blanke tjuekroninger. 39 to go. Melketenner, altså. Dyre greier, dette.

Neste utfordring ble alle spørsmålene om tannfeen. Er tannfeen mann eller dame? Hvordan kommer han/hun inn i huset? Hvordan vet h*n hvor vannglasset står? Tanna var riktignok løs, men jeg hadde regnet med at den skulle holde noen uker til og hadde satt meg pinlig dårlig inn i tannféfolkloristikken. Og skal forresten tanna ligge i et vannglass, eller skal den ligge under puta? (Her var heldigvis mor og far klart samstemte og alle pute-innspill fra barnehagekompiser ble blankt avvist).

Nå gjelder det bare at ingen små våkner og er veldig tørste før far har tatt fram lommeboka og agert fé. 

Det var for oppspilt og anspent stemning for fotografering her i ettermiddag, men jeg kan godt ta en bilde av en våt tjuekroning i morgen tidlig hvis det er av interesse. 

Buzz Lighter og gamle helter

Pussig at det skulle blogges om buzzing i dag. For jeg har ikke hørt om annet en Buzz i to døgn. Ikke reklamebuzzing, det skulle tatt seg ut. Jeg er vettskremt for alt av mailinglister, abonnementsordninger, kundekort og alt annet man kan rote seg bort i som innebærer at man må gjøre noe aktivt for å komme ut av det igjen. 

Nei, hos oss er det Buzz Lighter det går i. Poden (5) har blitt veldig opptatt av Buzz Lighter. Ikke at han vet akkurat helt hvem Buzz er, men han har hørt om ham fra de store gutta i barnehagen. Etter at han forsto at også jeg – den gamle mammaen - visste hvem Buzz var og til og med at det gikk en film med Buzz på kino nå og at det var DVDer med Buzz å få kjøpt i butikken, har han ikke vært til å stogge. Lighter-fantasten og søstra er utlånt for helgen, så det blir mormor og morfars utakknemlige jobb å finne en butikk som ikke er utsolgt for Toy Story 1 og Toy Story 2.

For det er så klart Buzz Lightyear det er snakk om. Jeg må innrømme at jeg har gjort lite for å oppklare den fonetiske misforståelsen. Jeg har heller fyrt godt opp under Lighter-vrien (ka-ping). For jeg er ikke klar for å ha unger som er så store at de snor tunga si riktig rundt navnene på gamle helter. Jeg kommer til å savne Mikkel Mus, Knyne’ Mekniin*, Kaptein Sa’tan, Dreven av Dral og Drusomme Dabriel, Jåjji Jeezebil og Barba-dokker.  Heldigvis får vi stadig påfyll ettersom nye interesser og forbilder kommer til. Staawash og DahVadah går det mye i for tiden. Og nå altså Buzz Lighter. God helg!

* Oversettelse for dere som ikke ser mye barne-tv og/eller omgås barnehageunger med talefeil og begrensede engelskkunnskaper, i samme rekkefølge som over: Mikke Mus, Lynet McQueen, Kaptein Sabeltann, Greven av Gral, Grusomme Gabriel, Rorri Racerbil, Barbie-dokker, Star Wars, Darth Wader og Buzz Lightyear. 

Tiddelidritt, løvsuger og usammenhengende vrøvl

NEI, jeg er ikke klar. Det er vel å ta i å si at det legger seg her i kystbyen, men for meg holder det å se snøfillene drive under gatelykta hos nabo´n. Jeg får alle piggene ut. Antivinterpiggene. Piggdekk har jeg så klart ikke fått på konebilrustholken ennå. Ikke piggfire vinterdekk heller. Ikke det at jeg trenger konebilrustholken nå som husbond reiser og reiser til varmere strøk i embeds medfør og jeg disponerer grombilen. I dag kom den handelsreisende heldigvis hjemmom med taxfreekvota, og det trengtes. Jeg slukker sorgen over det kalde hvite med perfekt temperert rødt.

Jeg setter pris på vinteren sånn circa fem og en halv dag per vinter. De gjennomstnittlig to og en halv fine dagene i påsken, én dag i vinterferien og to akeettermiddager i Bringebærlia. Jeg liker å kjøre snowracer. Fort. Resten av vinteren kan du ha for min del. Den består bare  av begredelige kjøreforhold og saltrender på støvlettene. 

Men jeg fikk i hvertfall utnyttet den siste høstdagen. Jeg og Flymoen fikk swingt oss. Jepp. Flymo Swing 2000. Løvsuger. Må ikke forveksles med støvsuger. Konstruert av og for mannfolk på 1.80. Jeg har kink i ryggen. Men det er bedre enn vannblemmer, som jeg ville hatt om jeg hadde brukt rive i stedet for Flymo. Vi har mye utstyr her i huset. Eller garasjen, egentlig. Løvsugeren er nyttig. Ikke bare suger den, den hakker. I flotte, komposterbare løvhakkfillebiter. Men eik er visst ikke så kompostertbart. Og eiekenøtter og -kvister er ikke særlig Flymoløvsugerhakkevennlig. Det skramla ille i hakkemaskineriet da jeg sugde inn nøtter nok til en hel nøttebunn. 

Neste maskin ut: snøfreseren. Akk og ve. Hvert år på denne tiden er det ett spørsmål jeg stiller meg selv: Arizona eller Australia?

Mor danser Swing med Flymo 2000 Swing. Produsert av og for menn. Det synes. 

Den virker. Og nå hviler den etter omgang med eikenøttene. 

Tusen takk til barnet for å dokumentere at jeg fortsatt ikke har tømt ut av verandakassene. Nå, 5 timer etter bildet ble tatt, er slyngpelafluxene dekket med snø. Hmff. 

Så var det de fiskepinnene, da

Midt i en Photoshopøkt kom jeg på at jeg trengte en undertittel som beskrev det glamourløse blogginnholdet. Valget falt på fiskepinner. Jeg vet ikke riktig hvorfor. Kanskje fordi det - i tillegg til å være en kjedelig sak - er et artig ord. Sånn fonetisk. Ikke helt på høyden med oblatautomat eller bengalakk, men dog.

FISKEPINNER: Illustrasjonsfoto lånt av Findus,
all den tid jeg ikke har hatt fiskepinner i hus siden
bloggen ble opprettet. Hvorfor Findus
har svenske fiskepinner på sine norske sider gidder
jeg heller ikke spekulere i.
Og hva er forresten forskjellen på fiskepinner
og frityrtorsk? 

Så jeg får vel skrive litt om fiskepinner, da. Siden det er det bloggen skal handle om. Om man skal tro undertittelen. Men fiskepinnene er langt fra sentrale i min glamour-løse hverdag. Ungene er ikke så begeistret for fiskepinner. For dem er fiskepinner, i liket med annen panert og fritert mat, utelukkende et redskap til å dyppe i groteske mengder ketsjup. Dessuten er fiskepinner vanskelig å tilberede. Det er lettere få vellykket lammecarre enn vellykkede fiskepinner. Ingen av mine 60 kokebøker beskriver hvordan man får knasende sprø og lekre fiskepinner uten bruk av frityrgryte. Og frityrgryte er vel mammapolitisk ukorrekt (MUK)? Videre er det vel slik at det er grenser for hvor lenge et ernæringsfysiologisk opplyst menneske kan tillate seg å betrakte fiskepinner som et sunt fiskemåltid for familien. Og da er vel det meste sagt om fiskepinner. Oblatautomaten kommer jeg tilbake til.