Så var det de fiskepinnene, da

Midt i en Photoshopøkt kom jeg på at jeg trengte en undertittel som beskrev det glamourløse blogginnholdet. Valget falt på fiskepinner. Jeg vet ikke riktig hvorfor. Kanskje fordi det - i tillegg til å være en kjedelig sak - er et artig ord. Sånn fonetisk. Ikke helt på høyden med oblatautomat eller bengalakk, men dog.

FISKEPINNER: Illustrasjonsfoto lånt av Findus,
all den tid jeg ikke har hatt fiskepinner i hus siden
bloggen ble opprettet. Hvorfor Findus
har svenske fiskepinner på sine norske sider gidder
jeg heller ikke spekulere i.
Og hva er forresten forskjellen på fiskepinner
og frityrtorsk? 

Så jeg får vel skrive litt om fiskepinner, da. Siden det er det bloggen skal handle om. Om man skal tro undertittelen. Men fiskepinnene er langt fra sentrale i min glamour-løse hverdag. Ungene er ikke så begeistret for fiskepinner. For dem er fiskepinner, i liket med annen panert og fritert mat, utelukkende et redskap til å dyppe i groteske mengder ketsjup. Dessuten er fiskepinner vanskelig å tilberede. Det er lettere få vellykket lammecarre enn vellykkede fiskepinner. Ingen av mine 60 kokebøker beskriver hvordan man får knasende sprø og lekre fiskepinner uten bruk av frityrgryte. Og frityrgryte er vel mammapolitisk ukorrekt (MUK)? Videre er det vel slik at det er grenser for hvor lenge et ernæringsfysiologisk opplyst menneske kan tillate seg å betrakte fiskepinner som et sunt fiskemåltid for familien. Og da er vel det meste sagt om fiskepinner. Oblatautomaten kommer jeg tilbake til.