Tingenes orden

Jeg får aldri gjort noe i helgene. Noe flott og ekstraordinært. Gemalen påstår at jeg hadde fått utrettet store ting om jeg droppa å bruke hele dagen på å smårydde. Jeg mener derimot at jeg hadde fått utrettet en masse om jeg ikke behøvde å smårydde hele tiden. Polemikk er viktig hjemme hos oss.

I dag prøvde jeg ut husbondens oppskrift. Jeg brøt med mitt vante mønster og lot være å løpe krokbøyd etter resten av familien mens jeg mumla besvergelser og kastet meg over alt løsøre som ikke befant seg der det hører til. I stedet dro jeg på harrytur og malte vinduskarmer. Etterhverandre, altså. Hvorvidt det kvalifiserer som store bragder er jeg usikker på, men det er mer enn jeg får utrettet mange søndager.

Nå vakler jeg. Hva har høyest sjelefredverdi? Å rydde fortløpende slik at man klokka fem på søndag har det såpass ryddig at man teoretisk sett kunne satt seg ned i sofaen med god samvittighet selv om man ikke kommer til å gjøre det? Eller å satse på at man har såpass energi igjen klokka fem at man klarer et skikkelig skippertak uten å yppe til brokk eller bråk?

Kl 15:47: Barna tegner på stryketøyet mens mor søler vindusmaling på brettetøyet. Til min store misnøye fremstår stua mindre ille enn den føltes. Jeg burde hatt guts til å ta bilde av kjøkkenet.

Kl 17:15:  Har bevist at det går an å ha det ryddig før middag selv om man ikke rydder hele dagen. Alt oppskvær ble tatt mens fårikålen kokte.  I det bildet tas er jeg like kokvarm og illeluktende som den. Prektig og vannkjemmet barn i bakgrunnen. Den ikke-vannkjembare synes mor ble litt for agressiv av intensivryddingen og rømte.