Grr. Ooompfff. Ulp. Og andre språklige forbilder.

Den gang jeg var ung verserte det en langvarig og voldsom debatt om hvorvidt ungdommen ble dum og språklig avstumpet av å lese tegneserier. Særlig Donald-bladenes utstrakte bruk av onomatopoetikon ble kritisert. Det ble antatt at vi som vokste opp den gang ville finne det naturlig å ordlegge oss helt BOINK og KRÆSJ!! og være helt Arghhh i språklig uføre og ANGST,  det skulle jo tatt seg ut, Urk og GRØSS.

Jeg leser ikke stort av norsk skjønnlitteratur, for jeg blir så deppa av å forholde meg til de psykiatriske bondeknølhovedpersonene som ser ut til å være en forutsetning for å få publisert noe her i landet. Så jeg har lurt litt på hvorfor og hvordan har jeg lagt meg til den litt oppstyltede og storblomstrete skrivestilen min. Hvem/hva utgjør mine språklige forbilder? I helgen fant jeg svaret. Jeg kom over Donald Duck & Co nr 19 1982 på hytta. Noen utdrag:

INTRO: Det er søndag i nabolaget til Donald. Som i det fleste av byens pene forsteder hersker en alminnelig middelklassedøsighet. Alle pusler og har nok med sitt...
Donald: La oss håpe at de andre huseierne er i en åpen og mottagelig sinnsstemning.
Vi må bli kjent med hverandre! Og det kan vi oppnå på en trivelig og utvungen måte.
Sett slikt! Etter programmet skulle vi ha begynt med allsangen nå.
Ole, Dole eller Doffen: Det faktisk ut som om naboene har begynt å tenke mer på hveandre etter at du hold den talen din, onkel.
Donald: Problemet er bare måten det gir seg utslag på. 

SUKK! Jeg uttrykker meg visst som et Donald-blad fra 80-tallet. Hrmff. Donaldsk er tydligvis min definisjon av god norsk. Er Donald like bra i dag, tro? Eller har bladet språklig sett blitt like kjønnsløst og norwenglishifisert som annen barneunderholdning? Kom igjen, gjeng, la oss gå!, som det heter på dubbet Små Einsteins. STØNN! Hvis noen har noen gamle Donald-blader på lager, send dem over. Jeg vil så gjerne at mine barn skal bli eksponert for ord som utvungen, sinnsstemning og allsang. Og middelklassedøsighet. For et deilig uttrykk! Så får vi heller bla fort forbi onomatopoetikonene.

Pensum for den oppvoksende slekt.