Fiskepinner eller flombølger?

Det er ikke bare greit å være fiskepinneblogger i disse katastrofetider.  Det er ikke bra å fjase om at loftsstua ser ut som et katastrofeområde og  skittentøyskurven flommer over når mediene og lunsjsamtalene er fulle av naturkatastrofer og menneskelig død og lidelse. 

Jeg forsøkte lenge å nærme meg et tankevekkende og tåredryppende innlegg om jordskjelv- og tsunamikatastrofen i Japan. Men jeg fikk det ikke til. Joa, jeg har da både medfølelse og skrivekunnskaper, men akkurat slike innlegg er det så mange som formulerer bedre enn meg.  Jeg har ikke trent nok på å skrive godt og personlig om alvorlige og aktuelle temaer.  Jeg er ikke god nok til det. Det jeg er best til, er å skrive flåsete om hverdagslige utfordringer og bagateller. Og jeg velger å tenke at det også har en verdi.

Kanskje er det beste vi kan gjøre når verden trenger vårt bidrag, er å bidra med det vi er best til?  Så jeg fortsetter å blåse hverdagslige problemer ut av alle proporsjoner og å gi dem en humoristisk vri, uansett hva som skjer i resten av verden. Det er min måte å minne meg selv – og dem som leser det jeg skriver - om hvor bagatellmessige våre problemer er. Hvor privilegerte vi er, vi som ikke har annet å bekymre oss for enn eksospotter og dårlig skiføre. At vi gjerne kan heve blikket fra barneoppdragelsesbøkene og se ut i verden en gang i blant. Legge bort stryketøyet så vi får frigjort en hjelpende hånd, ikke bare i forbindelse med ekstra store naturkatastrofer, men også når verdens vanlige nød går sin vante gang.

Denne uken velger jeg sushi i solidaritet. 

 

P.S: Jeg er fortsatt litt usikker på hvor de høyest preminerte cup-cake-bloggerene passer inn i ”det beste du kan gjøre er å gjøre det du er best på”-teorien. Jeg fortsetter å gruble på saken og holder dere oppdatert. D.S.