Krokodillejakt med moralske utfordringer

I      I helgen var jeg på krokodillejakt. Jeg har lett lenge etter Crocs* til krapylene.  Og endelig fant jeg en butikk som hadde. I flere varianter. Til gutt og jente. Der gjorde jeg følgende erfaringer:

1. Nå finnes det Crocs som er nesten pene. Nesten. Crocs som selv en konservativ mor med stivbente, irrasjonelle prinsipper mot plastikk-sko kan akseptere å vise frem sine barn i.
2. Nå finnes det Crocs som er rekord-grelle. Jeg trodde grellhets-grensen var nådd for lengst, men nei. Jeg har aldri sett så grelle Crocs. Selv fikk jeg synsforstyrrelser og kvalmefornemmelse. Og visste umiddelbart at jeg for to ganger 299 SEK hadde muligheten til å overgå mine barns forventninger. De gilde Kitty- og Lynet-clogsene representerte akkurat det de ønsket seg. Og mer til. 

Men barna var ikke med. Jeg sto der helt alene. Med et eksistensielt problem. Et etisk og moralsk dilemma. Skulle jeg prioritere min egen forfengelighet, eller mine barns lykke? Lyve og si at det ikke var grelle Crocs å få tak i? Svi av fjortenhundre kroner på fire par plæstiksko? Det viste seg omsider at de var utsolgt for riktig størrelse av guttevarianten av de nesten-pene. Heldigvis. Ellers hadde jeg nok stått der ennå. I butikken. Med mitt dilemma. 

Så jeg kom hjem med de grelle. Med Kitty og Lynet. Til barnehagebruk. Og et vagt forsett om å bestille de pene på nett. Til våren. Slik at jeg tør vise meg med mine barn til sommeren.  

* Ikke nittinikroners-clogs, nei. Ekte Crocs. Snobben i meg kompenserer for det løpende bruddet på mitt anti-plæstik-prinsipp  ved å søge for at krapylene alltid har den dyreste plæstiken av det originale, mest anerkjente merket.  Og jeg har underlig nok erfart at pris henger sammen med kvalitet på plæstiksko-fronten.