Rover er død

R.I.P

Ikke helt død, da. Men så invalidisert at han aldri vil få asfalt under hjulene igjen.

Rover har vært troløs konebil hos oss i fem-seks år. De siste årene har jeg pleiet alle skavankene hans etter beste evne. Jeg har plastret ham omsorgsfullt med Gaffa-tape når skjermen og dørhåndtakene ble løse. Jeg har etterfylt ham med store mengder frostvæske etter at radiatoren ble inkontinent av rust. Jeg har lokket og lurt ham opp glatte bakker på stive, gamle vinterdekk. Sjekket oljetrykket regelmessig og påsett at startkablene alltid lå sirlig kveilet i bagasjerommet . Gått til anskaffelse av markedets beste batterilader og gitt ham regelmessig hjertestart. Aldri presset ham lenger enn til togstasjonen.

Derfor var det sørgelig at han måtte gå hen å brekke eksosanlegget nå. Vi hadde håpet å få ha ham hos oss frem til EU-kontrollen i mai og deretter skaffe ham plass som delebil på et opphuggeri i verdige og kontrollerte former. Men så fylte vi full tank samtidig som tøværet lagde vaskebrett i veien og belastningen ble for stor for den gamle stakkarens rustne sveiser.

Pottesveisbrudd. Like ille som lårhalsbrudd.
Fører til såkalt fri eksos. Hvilket er hverken behagelig for sjåføren eller populært i byggefelt klokka sju om morgene. Dessuten ulovlig.

Brudd i pottesveisen er visstnok litt som lårhalsbrudd. Det holder ikke med hverken Gaffa-gips eller doityourself eksos-rep-sett fra Biltema og en nevenyttig far. Pottesveisbrudd krever fagfolk og dyre deler og sveising. Og man opererer ikke gamlinger på dødens rand for sånt. Det er for dyrt.

Så jeg kjører buss mens gemalen leser bilannonser. Han vil kjøpe nybil. Med garanti. Lang garanti. Jeg tror jeg er glad for det. Selv om det blir rart å ikke ha noen å pleie med Gaffa og stulle med i garasjen.